Av Arne Jørgen Rønningen

Artikkelen fortsetter etter bildet

Rønningen-familien rundt 1970 ved hytta i Tjønnbakken. Bak fra venstre: Ola, Oskar, Kari, Hans, Borghild, Johan, Anne. Foran Bina og Lauritz. Foto: Leif Ola Rønningen.

Om ikke Verkensbakkein var veglaus – så var ihvertfall vegstellet skralt. Stutt tid etter at bestefar kom til Ner-Havn vart det stikka ny veg med kommunalt tilskudd. Men Imbert Leirholun ville ikke gi fri grunn. På et vegmøte foreslo bestefar at dette kunne løses med å tilby Imbert jobben som vegbas. Oskar har fortalt at han og faren oppsøkte Imbert en søndag. Etter god traktering sa bestefar at de trengte en dyktig og erfaren bas for vegbygginga og spurte om Imbert kunne ta jobben. Imbert reiste seg i sterkt engasjement og gikk ei runde på golvet før han begynte å diskutere detaljene i vegprosjektet. Spørsmålet om fri grunn ble aldri mer nevnt.

Vatningen fra bekkene

Verkensbakkein er turrlendt – og Kveinnhusbekken, som blir til Dahlbekken og ender opp som Skjennabekken går tørr når vannet trenges som mest. Ikke nok med at bekken har mange navn, men den deler seg også nea Kveinnhusbakkjin og renner ut i både Ula og Lågen. Kveinndammen på Ulåktjønn skulle nok sikre både kveinnvatn og vatningsvatn, men gikk nok fort tom.

En gang i tiden førte noen vann fra Grønlibekken i grøft til Kampstulbekken – deretter i grøft, og til slutt i oppmurt akvedukt forbi Skorrin før de ga opp. Selv bestefar til Kristian Uldalen hadde ikke kjennskap til byggherren da Kristian spurte som guttunge. Vannvegen må da minst være fra tidlig 1800-tall eller før. Havngardene må ha vært sentrale i dette arbeidet.

Vatnet i Kveinnhusbekken var visstnok fordelt med to vatningsvatn til Skjenna, og trolig ett hver til Havngardene. Bestefar vart nok lei av trolag, vatningsgrøfter og skjeltreko for å vatne åkerlappene. Først på 1940-tallet ble vatningskonsulent Svartdal engasjert for å prosjektere vatningsanlegg. En stor betongkumme ble støpt oggo jorde og da kunne man samle opp bekkevatn gjennom hele døgnet. Derfra grov onkel Hans ledning med jernrør videre ned til uttak utta fjose. Derfra hadde man lett flyttbare aluminiumsrør fram til et stort remedium av en spreder. Fra lannkummen utta fjoset gikk det rørledning ned mot Langåkeren. Fra der kunne den tynneste møkka spres ut med spreder når vatningsvatnet tynna ut innholdet i lannkummen. Vatning i tørrlende utta garn var det viktigste.

Men det var flere som skulle vatne, og fordelinga syntes dårlig organisert i den tiden jeg husker. Midt i tømminga av lannkummen gikk plutselig sprederen tom. Albert Bergum hadde lagt ei torve i troa vår, og vatnet gikk hans veg. Så måtte mor gå fra nedved Linlykkja til trodelet ved Midtre-Havn for å legge torva tilbake i Alberts vasstro. Albert hadde en avgjørende avstandsfordel i denne vasskrigen. Men man kunne som andre steder ha bygd ei vasskasse med to like store utløp.

Etter at Leif Ola Rønningen overtok, diskuterte han og Magnus å bygge basseng på Havnhaugen og pumpe vatn fra Ula. Da kunne det endelig ha blitt nok vatningsvatn åt Havngardom.

Med framskrittet kom nyvinninger

Utpå 50-tallet kom andre nyvinninger. Med elektrisiteten kom det elektrisk vinsj for å avløse tungt jordarbeide for øyken på Langåkeren der det ble dyrka korn og poteter. Firehjulstraktor ble kjøpt, men kun brukt av onkel Hans. Hans hadde også et monstrum av en tomanns motorsag som han reiste omkring med for trefelling. Bestefar fikk en seg lettere flyttbar Jo-Bu junior motorsag som han dro med seg i en kasse med meier på.

Bestefar kjøpte seg også tohjuls Bucher som han kunne koble til både redskap og henger. Bestefar brukte Buchern til transport med bestemor på toppen av lasset da han bygde seg hytte i Tjønnbakken. Dette ble hans siste byggeprosjekt etter at han overdro Ner-Havn til far i 1961. Før det hadde onkel Johan forpaktet Ner-Havn det siste året. Johan overtok senere Buchern. Bestefar ble for dårlig i føttene til å bli en del av Tempo Corvette-revolusjonen i Verkensbakkom i 1964/1965 – som brakte grenda inn i en ny tidsalder målt i kilometer i timen. Spranget fra tråsykkel til moped var større enn det neste spranget til bil.

Kari Stampun som var en drivende bedriftseier i Stampun med mølle, sag og gård skal ha sagt at skulle hun hatt seg en mann så skulle det ha vært en som Laurits Rønningen. Da ville hun ha spart mye arbeidslønn.

Dette er Bina og Laurits sine etterkommere

• Ola (1920 –1972), gift med Jenny Ragna Bakkom, var gårdbruker i Ner-Havn.
• Oskar (1921–2012), gift med Betzy Jordan. Med bakgrunn i Milorg ble Oskar yrkesbefal i HV. Han måtte ha vært en utmerket instruktør, men noen sa at det var på jobb han fikk hvilt ut. For på fritida bygde han seg stadig nye hytter, skar over 20 framskap og var «Norges største produsent av Krogenes møbler – etter Krogenes».
• Hans (1923–1976), gift med Ruth Furuheim, var gårdbruker i Sørlien på Lalm.
• Johan Martin (1926–2005), gift med Synnøve Storbråten, var gårdbruker på Nedre Kolbotn og snekker.
• Anne (1928–2009), gift med Ragnar Haugstulen, arbeidet for NSB.
• Kari Solveig (1931–1973) gift med Per Aulie. Kari var veldig vakker, livat og tilhørende omsvermet. Kari arbeidet i mange år på Ysteriet før hun ble stasjonsmesterfrue på selveste Kvam stasjon.
• Borghild (1933– ), gift med Sten Brynjulfsen. Han var fra Porsgrunn og reiste omkring som brønnborrer med selvkonstruert rigg. Han borret både i Linløkken, Lie og Ner-Havn.

Fire Havnbrør med rosahoso på Havnsetra. Fra venstre: Ola, Hans, Lindby, Oskar, Johan og sønn til søster til Ludvig Kolbotn.'

På Havnsetra med seterdrift: Fra venstre: Bydame (?), Borghild Rønningen, Liv Haugstulen på fanget, Alma Jordet?, Bjørg Haugstulen, Ola Rønningen, Kari Rønningen Aulie, Bjørn Steen på fanget og bydame?

Ola Rønningen demonstrerer korrekt startposisjon. Fra venstre: Egil Moen, Hans Rønningen, Kari Rønningen Aulie, Borghild Rønningen?, Oskar Rønningen, ?, ? og Ola Rønningen.

På far Ola Rønningens hytte ved Havnsetra. Fra venstre: Borghild Rønningen, Kari Bakkom Ulvolden, Jordet?, Ola Rønningen, Jenny Bakkom Rønningen.