Måssåbuene i Mysuseterfjellet

Måssåtaking var en gammel og hevdvunnen rett fjellbøndene hadde langt tilbake i tida. Mysuseterfjellet med sine måssågrodde vidder var et naturlig område der gardene i Søre Sel kunne finne seg tilleggsfôr for sjølberging over vinteren.

Av Per Erling Bakke, Otta

Forklaring: Det norske språket skiller ikke klart mellom mose og lav, og reinlav som kvitkrull, blir derfor ofte kalt for mose eller måsså. 

Under Slåbua var det stall med plass til to hester. Den ble satt opp i 1944 og står fortsatt (2010) som da den ble satt opp. Den representerer således et kulturminne fra tidligere tiders bruk av fjellet. Eier: Johannes Slåen. Foto: Per Erling Bakke (1996)

 

 

 

De som ikke hadde seter på Mysuseter bygde utover 1900-tallet små buer på Tjønnbakken med plass til hest og mann.

Måssåtakingen er for lengst opphørt, og de fleste måssåbuene blir brukt som hytter.

Et par av dem står som opprinnelig, og representerer derved et kulturminne fra tidligere tiders utnytting av ressursene i fjellet.

I 2003 ble øvre del av Tjønnbakken en del av et nyopprettet landskapsvernområde, der seks av de tidligere måssåbuene ligger.

Måssåtakingen, altså sanke eller ta mose, er en gammel og hevdvunnen rett som fjellbøndene har hatt langt tilbake i tida.

Denne retten er hjemlet i Fjelloven av 1920.
 

Mange samleplasser på Flatfjellet

Trolig er det ingen bygd i Gudbrandsdalen som har brukt måsså som fôr i samme omfang som Sel. Særlig i snaufjellet med vide måssåflyer innover ble det sanka mye. 

Flatfjellet innenfor Tjønnbakken er et slikt område, der måsså´n med sin lyse fargetone preger landskapet i vid omkrets.

De forskjellige stedene det ble sanka var Storhaugen, Spranghaugen, Lurven, under Randen og på Ljosåmyrbakkom.

Det ble også tatt innover mot Krokutbekken, innunder Illmannhø og Ranglarhø og i Glitterdalsbakkom.

Her er John Martinsen (1906-1990) i ferd med å legge opp grunnmur på Tjønnbakken. I bakgrunnen sees noe av eldhuset som ble til måssåbu for Midtre Sanden. John Martinsen var en fjellets mann og godt kjent i Rondane. Således var han i unge år ofte kjentmann og turistfører innover fjellet.
Foto: Lånt av Eva Martinsen

 

 

 

 

 

De enkelte gardene hadde vanligvis sine faste plasser der de årlig tok ut 15-20 såter hver seg. Redskapen var måssårive (rive med halvlange jerntinder) og repp (måssåkorg). Ei spesiell presse til å klemme sammen såta var til tider også brukt. Ei slik måssåpresse (se bilde lengre ned) ble seinere funnet igjen mellom Spranget og Randen.

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.

REDSKAPEN: Måssåkorg og -rive ble brukt il å sanke mose. Disse eksemplarene er avbildet på veggen til bruktbutikken, som Elisabeth Fuchs driv på Søre Faukstad Roe i Heidal. Ho overtok redskapen fra en eldre nabo, mot at han kunne se den hjemmefra.

 

 

 

 

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.

MÅSSÅVIDDA FRA TJØNNBAKKEN MOT RONDANE: Kvitkrull danner ofte, stundom sammen med annen reinlav, store, svulmende tepper i furuskog og på lyngviddene i fjellet, slik vi ser det her på vidda innover mot Spranget.

 

 

Kvitkrull danner tuer, 8-20 cm høye. De ser ut som små puter på grunn av den tette og allsidige forgreiningen. Den inneholder usninsyre som gir den en karakteristisk gulgrønn farge. Foruten å være en viktig fôrplante for rein var kvitkrull tidligere en viktig ressurs i vinterfôringen av husdyr. 

Kilde: Flora i Reinbeiteland. Landbruksforlaget 1997. Foto: Kjell Bjerkhagen.

 

Flere om samme bu

Setereierne på Mysuseter lå på setrene under arbeidet. De andre gardbrukerne – de fleste var ottdøler – bygde seg små buer i området ved Indretjønn på Tjønnbakken, mens tre-fire bygde i området ved Stor-Ula og flya under Illmannhø.

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.

INDRETJØNN PÅ TJØNNBAKKEN: De tidligere måssåbuene på Tjønnbakken mot Rondane. 
Foto: Bård Bårløkken, Heilo Foto.

 

 

To og til dels tre garder gikk som regel sammen om felles bu, mens noen få hadde bu for seg sjøl. De var bygd inn i bakken på høge gråsteinsmurer. Den øvre delen var lafta eller i bindingsverk. Taket var tekt, enten med torv eller med villskifer. 

I nedre delen var stall og i den øvre var det plass for opphold og overnatting for to-tre personer. Buene ble naturlig nok også brukt i jakttida.
 

På privat- og allmenningsgrunn

Måssåbuene på Tjønnbakken lå relativt samlet i området ved Indretjønn, og dannet nærmest et lite ”Luseby” i fjellet. Terrenget lå vel til rette for bu med stall under, og det var kort veg etter måsså. Grensa mellom Sel og Nordre Kolloen statsallmenning og grunneiendommene tilknyttet Søre Sel grunneierlag går ved Indretjønn, slik at buene ble liggende dels på statsallmenning og dels på grunn under Nedre Havn. 

De var også brukt av andre garder enn oversikten gir. Således viser et privat notat fra 1928 at gardbrukere på baksida sør for Otta også var med å bygge bu på Tjønnbakken, antagelig på grunn under Nedre Havn.

Under Sel og Nordre Kolloen statsallmenning 

Da buene ble bygd utover 1900-tallet forelå neppe noen form for festekontrakt. Det kom imidlertid seinere, i 1950 og årene etter.

Etter søknad ble de aktuelle eiere på grunn under Sel og Nordre Kolloen statsallmenning gitt festekontrakt på sine respektive steder – for noen i felleskap, andre for seg sjøl. Festekontraktene har siden fulgt de enkelte gardsbruk og nye generasjoner gardbrukere.

Da de første tomtefesterne tegnet kontrakt med Nord-Gudbrandsdal skogforvaltning i 1950, betalte de to kroner året i avgift, mens innfestingsavgiften var satt til null kroner. I 1973 var årsavgiften 15 kroner. 

Festeavgiften ble siste gang regulert i 2005, da til 463 kroner. Avgiften er satt relativt lavt ettersom det er visse restriksjoner tilknyttet kontraktene.

Bortsett fra vanlig vedlikehold setter festevilkårene restriksjoner, blant annet om forandring av bu, opparbeiding av veg og utgravinger eller oppdemning for vannforsyninger.
 

Flere måssåplasser på Mysuseter

Når det ble sledeføre og ikke for mye snø, som regel før jul, ble måssåsåtene lynna (kjørt) framover fjellet. For at måssåkjørerne skulle finne igjen såtene var en spissa bjørkesveig (kjepp) stukket inn på toppen der enkle bumerke var skåret inn i borken. 

De var som regel flere i følge, og med hver sin hest forspent med to sleder ble det et langt følge framover mot Tjønnbakken og Mysuseter. Med godt vær gjorde de til vanlig tre slike turer på en dag. De enkelte gardene hadde vanligvis sine faste plasser der de lagra såtene sine, som Tjønnbakken, Ulvangein (ved Ula), langs setervegen mot Mysuseter Turisthytte * eller på egen kve. Når det lei på vinteren var det tid for hest og mann å kjøre måsså´n ned den gamle seterlia og heim.
* Turisthytta ble lagt ned omkring 1960.


Måssåbuer ble til hytter

Utnytting av fjellet i form av måsså til dyrefôr tok omsider slutt. Således ble det siste lasset fra Mysuseterfjellet kjørt til bygds om lag 1960. Da var hesten avløst av lastebil.

Artikkelen fortsette nedenfor bildet.

MÅSSÅPRESSE VED SPRANGET: Borghild (Rusten) Grønn og Johan Dahlby ved pressa. Bildet er hentet fra Gåmmålt og nytt fra Sel, bind 4, 2010 og er utlånt av Rune Staum Grønn.

 

 

 

 

 

Også måssåbuene på Tjønnbakken har tjent si tid. De som lå på privat grunn er utskilt som sjøleiertomt og bebygd til hytte, med unntak av ei som er restaurert. De seks i statsallmenningen har nå tomtefeste under Statskog.(3) Med ett unntak er disse også brukt som hytte. Og eierne er naturlig nok etterkommere av de som bygde buene. 

To står (i 2010) som opprinnelig,og minner om tida da måsså var en viktig ressurs for husdyrholdet i fjellbygdene våre. I dag er måsså en eksportartikkel.

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.

FRA SLÅBUA 1960: Her er Ingebret Slåen sammen med glade ungdommer på påsketur i Slåbua på 1960-tallet. Fra venstre: Kari K. Hølmo, Torunn A. Gravaamellem, Anne K. Hølmo, Ingebret Slåen og Sverre I. Josten. Foto: Lånt av Marie Slåen.

 

 

 

Festekontrakter 1950-1971

Se kart med oversikten over måssåbuene med festenummer nedenfor.

 

Under Sel og Nordre Kolloen statsallmenning – på rekke nord og øst for Indretjønn

Øvre Dahle og Søre Slåen

Feste nr. 100 (1950)
Sigurd Slåen (Øvre Dahle) og Ingebret J. Slåen (Søre Slåen)

Sitat fra hyttebok i Slåbua:
”Buen tømret på Dahle om våren 1944 av Sigurd Slåen og Jarle Slåen og kjørt hit samme høst. Den 22. november overnattet vi her første gang.”

I stallen under bua var det plass til to hester. Johannes Slåen – sønn av Jarle – som driv Søre Slåen i dag, har tatt over bua og fikk overført festet til seg i november 2005. Den gamle måssåbua brukes i dag som hytte.

Lysgård og Flåten (Veggumsflåten)

Feste nr. 101 (1950)
Per O. Teigen (Lysgård) og Sigvart O.Teigen (Flåten/Veggumsflåten)

De to brødrene bygde bua i 1942. Den var satt opp av et gammelt stabbur fra Flåten, og i stallen under bua var det plass til to hester. Festet tilhører Jan Teigen, dagens eier av Flåten, og bua brukes nå som hytte.

Midtre Sanden

Feste nr. 102 (1954)
John Martinsen (Midtre Sanden) 

John Martinsen søkte i 1954 Sel fjellstyre om å få sette opp måssåbu på Tjønnbakken. I saksbehandlingen går det fram at,”eigaren av Midtre Sanden gard kvart år tek ut 15-20 såter med mose i fjellet”.

Bua var satt opp av et gammelt lafta eldhus fra garden. Arbeidet ble gjort av John Martinsen og sønnen Magne. Etter at måssåtakingen tok slutt, ble det først på 1970-tallet bygd på et rom, men innvendig er den gamle delen fortsatt som opprinnelig. Magne Martinsen tok over festet i 1990. I dag eies bua av tredje generasjon på garden, ettersom Jostein Martinsen tok over Midtre Sanden i 1995. Den opprinnelige måssåbua er i dag brukt som hytte.

Brun og Nedre/Søre Aasaaren

Feste nr. 103 (1950)
Anton Brun (Brun) og Ola O. Brun (Nedre/Søre Aasaaren)

Preget av tidens tann – værslitt, ute av bruk og av ukjent alder – er Brunbua i dag en av få måssåbuer som er bevart i opprinnelig stand. Festet står i dag (i 2010) på Jo Ivar Kleiven, Lalm. Tidligere hørte det til Sigurd O. Brun og Jakob Arne Kleiven. 

Thorgård

Feste nr. 109 (1971)
Sigmund Lund (Thorgård)

Etter søknad til Sel fjellstyre i 1957/58 ble bua tømra opp i 1960 av Sigmund Lund. Arbeidet med å ta måsså var da så godt som slutt, og bua har derfor ikke vært nytta under måssåtaking. Den er seinere restaurert, og er i dag brukt som hytte. Festet er fortsatt tilknyttet garden.


Bekken

Feste nr. 110 (1950) 
Fredrik J. Bekken (Bekken)

Bua er satt opp av et gammelt eldhus fra garden. Arbeidet ble gjort i 1953 av Einar G. Rusten og brødrene Johan og Olaf Bekken. I stallen var det plass til to hester. Bua er seinere utvidet med tilbygg. Festet tilhører nå John Bekken, eier av Bekken, og er brukt som hytte.

På grunn under Nedre Havn – på nedsida og tett opp mot Tjønnbakkvegen 

Nordre Kringen 

Anton Oustad

Anton Oustad, byggmester og bruker av Nordre Kringen ved Kongsvegen nord for Otta satte opp ”Oustadbua” en gang på 1920-1930 tallet. Bua, som var bygd i reisverk, hadde i stallen under plass til en, trolig to hester. Bua er for lengst revet, men Toline Enge, født Oustad, bygde hytte der. Den er seinere overtatt av Arne Enge (gnr. 246 bnr. 39).

Søre Kringen, Tamburstuen, Bekken og Svelstad 

Syver Plassen (Søre Kringen) 
Ola Tamburstuen (Tamburstuen)
Fredrik Bekken (Bekken)
Johannes Tamburstuen (Svelstad)

Bua ble bygd i fellesskap av de fire gardbrukerne, mens laftingen ble gjort av Ola Tamburstuen og sønner. Årstallet var 1925, ettersom disse sifrene og bokstavene O.T. var innhogd i mønsåsen. I stallen under var plass til tre hester. Odd Tamburstuen, eier av Tamburstuen, løste seinere ut de andre i fellesskapet. Bua er forlengst revet, solgt og satt opp som hytteanneks på Mysuseter. På den gamle tomta bygde Odd Tamburstuen seg hytte (Gnr. 246 bnr. 69).

Søre Myrum og Viken

Kristen Myrum (Søre Myrum)
Mathias Viken (Viken)

Bua var satt opp av de to gardbrukerne, trolig i 1921, ettersom dette årstallet vises i mønsåsen. Det var plass til to hester i stallen under bua. I bua finnes det fortsatt måssårive og måssåkorg som var brukt under måssåtaking. Bua er restaurert, blant annet ved skifte av stokker i veggen. Den eies (2010) i dag av etterkommere i slekta, Arne O. Letrud og Magne O. Viken (Gnr. 246 bnr. 125).

Øvre Tho, Nordre Tho/Nygarden og Ottbragden

Iver J. Tho (Øvre Tho)
Hans P. Tho (Nordre Tho/Nygarden)
Ola S. Hølmo (Ottbragden)

Her var stallen i enden av bua og ga plass til fire hester. Da den ble revet, viste det seg at årstallet 1888 var innhogd i takåsen. Tidligere generasjoner i Tho mente at det var dette året bua var satt opp. Ivar J. Tho med røtter fra Øvre Tho, har løst ut de andre i fellesskapet og bygd seg hytte på tomta (Gnr. 246 bnr. 108). Ny eier fra 2010 er Arve Tho. 

Andre måssåbuer i Mysuseterfjellet – Inne ved Stor-Ula og flya under Illmannhø 

Øien og Midtre Kleivrud 

Magnus M. Øien (Øien)
Johannes Lindsøe (Midtre Kleivrud)
Vest for Lurven, ett stykke ovenfor elva og på grunn under Hole, lå måssåbua Springarheim. Den ble satt opp i fellesskap av de to gardbrukerne i 1920-1930-årene. Bua eksisterer ikke lenger, og på tomta er bygd hytte (Gnr. 254 bnr. 4).

Ulvolden

Syver Wold (Ulvolden) 

Syver Wold satte opp et mindre stabbur fra garden på egen grunn i Lurven, omkring 1924/1925. Den lå på oversida av elva, og i dag finnes det fortsatt spor der den var. Da den ble revet, ble tømmeret solgt til en som bygde seg hytte på Punghaugen.

Krokutbekkbua

Ved Krokutbekkens utløp ligger ei steinbu, godt plassert inn i jordbakken. Krokutbekkbua er ei gammel jakt- og fiskebu, bygd for over 200 år siden, ifølge Norman Heitkøtters  artikkel ”Registrering  av noen eldre buer og setrer i Rondane”,  bind 3, Gåmålt og nytt frå Sel, Sel Historielag 2005). Steinbua har også vært brukt ved måssåtaking. I dag er bua åpen og under tilsyn av Sel fjellstyre. 

Rondheim

Kort sør for Krokutbekkbua og nær Ula ligger jakt- og fiskebua Rondheim. Den er i reisverk og ble satt opp i 1898 av Gudbrand O. Tollefstuen og Hans J. Stampen. Bua er privat, men dagens eierforhold er uavklart. Den står åpen for allmennheten. 

En som sjøl brukte bua under måssåtaking forteller at det var flere garder på Selsverket som brukte Rondheim under måssåtaking i årene etter andre verdenskrig.   

Illmannbua/Grønnbua

Opprinnelig måssåbu for Nedre Dahle. Dagens eier er Sel fjellstyre som har fritt tomtefeste. Bua ligger i Sel og Nordre Kolloen statsallmenning, sentralt inne i Rondane Nasjonalpark ved foten av Illmannhø. Illmannbua, også kalt Grønnbua, var satt opp av Iver Grønn i 1943. Som medhjelpere hadde han med seg Sigurd Slåen og Syver Lien. 

Her lå det ikke til rette for stall under bua, den lå derfor vegg i vegg med bua. Etter flere år ble den solgt som jakt- og fiskebu til tre ottaværer. Seinere overlot de den vederlagsfritt til de to fjellstyrene mot fortsatt bruksrett. I ettertid er den restaurert og med et lite tilbygg til uthus. I dag er Illmannbua en av flere jaktbuer som fjellstyret lar stå åpne i jakttida.

Denne artikkelen er, foruten data fra Statskog Sør-Norge, basert på opplysninger fra dagens etterkommere av de som bygde måssåbuene. Dessuten har Syver Ulvolden (f. 1917) og Olaf Bekken (f. 1920) som begge var med på måssåtaking, bidratt med sine lokalkunnskaper. I tillegg har Jacob Bergum bidratt med viktig kildemateriell. For øvrig er det hentet opplysninger fra Norsk institutt for naturforskning (NINA), Sel kommune, Sel fjellstyre og andre offentlige instanser og publikasjoner.

 

 

 

 

 

 

 

(Oversikt over måssåbuene på Tjønnbakken med festenummer. 

Festekontrakt av 28. oktober 1950

Av formularets ni punkter gjengis her fem)

I henhold av brev av 29. september 1950 fra Skogdirektøren bortfestes herved til (NN) tomt til mosebu på Tjønnbakken i Sel statsalmenning i Sel herred på følgende betingelser:

1. Festet gjelder inntil videre fra 1.1.1947 med en gjensidig oppsigelsefrist på 6 måneder. Tomten utstikkes av skogforvaltingen som også på forhånd skal godkjenne bebyggelsens omfang og byggemåte. Inngjerding av tomten er ikke tillatt med mindre samtykke er innhentet på forhånd.

2. I årlig avgift betales ukrevet kr. 2 til skogforvaltingen innen hvert års utgang, første gang i 1950 med forskudsvis innbetaling for 5 og 5 år ad gangen.

3. Festeren betaler kr. 0 til det offentlige i innfestingsavgift. Beløpet betales til skogforvalteren når kontrakten vedtas av festeren.

4. Festet gir ingen rett utenom tomten.

9. Fjellstyret bestemmer beliggenheten. Skogforvalteren skal godkjenne bebyggelsens omfang.

Festekontraktene fra 1950 er utstedt av Nord-Gudbrandsdal skogforvaltning i Vågå og underskrevet av daværende skogforvalter Henning.

 

Forskrift for verneplan for Rondane. Vern av Frydalen Landskapsvernområde
(Utdrag)

§ 2 Formål
Formålet med opprettelsen av Frydalen landskapsvernområde er å:
* Ta vare på et særpreget og vakkert natur- og  kulturlandskap, der seterlandskap med seterbebyggelse og setervoller, vegetasjon og kulturminner utgjør en vesentlig del av landskapets egenart
* Ta vare på leveområder for villreinstammen i Rondane og et rikt dyre- og planteliv
* Ta vare på landskapsformene

Allmennheten skal fortsatt ha anledning til naturopplevelse gjennom utøving av tradisjonelt og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging.

§ 3 Vernebestemmelser
1.   Landskapet
1.1 Området er vernet mot inngrep som vesentlig kan endre eller virke inn på landskapets art eller karakter.

De som vil lese mer detaljert om arbeidet med å ta måsså henvises til bind 2 av Gåmålt og nytt frå Sel (Sel Historielag, 2002). I artikkelen ”Måssåtåking i Mysuseterfjeillé" av Kjell Arne og Per Bakke forteller her Syver Ulvolden om  arbeidet og diverse hendelser fra måssåfjellet. Artikkelen, som første gang ble publisert i slektsboka ”Ulvolden på Selsverket 1596-1996”, er rikt illustrert med bilder. 

Referanser
Fjelloven av 1920

Om torv- og mosetak
§ 28. Jordbruker har adgang til i de strekninger av statsalmenning, hvor hans eiendom fra gammel tid av har rett til å utøve sådant bruk, å ta den mose, han har behov for til vinterfôring av sin buskap. Det samme gjelder løv.

I mosefjell, som ikke hører til således optatt mosestrekning, kan innenbygds jordbruker efter fjellstyrets anvisning gis adgang til å ta mose.

Fjellstyret kan for ett år om gangen fastsette det antall lass av mose og det kvantum av løv, som enhver skal ha rett til å ta.

Statskog

Forvalter og utvikler statlige skog- og fjelleiendommer med tilhørende ressurser og annen naturlig tilgrensende virksomheter.

Eksport av måsså

Allerede på 1920-tallet ble det eksportert måsså fra Nord-Østerdal til Tyskland, der den ble brukt  til dekorasjoner og annen pynt. Måsså´n ble samla inn etter nøye fastsatte regler både for plukking og pakking. Kvitkrull er den arten som er mest ettertrakta til dette bruket. Størst og penest er den helst å finne i lavere trakter og mest i furuskog der måsså vokser sammen med røsslyng. 

I dag blir kvitkrull eksportert rundt i hele verden. Eksporttallene for måsså  for 2005 lå totalt i underkant av 3000 tonn til en verdi av ca. 66 millioner kroner. Av disse gikk nær 2000 tonn til Japan, mens de resterende tonn ble eksportert til U S A, Sverige og Tyskland. (Kilde: Tone Knutsen, Landbruksdepartementet, 2006)

Denne artikkelen ble publisert på Selhistorie.no 6. juli 2013. Den ble første gang publisert i Sel Historielags bok Gåmmålt og nytt frå Sel, bind 4, 2010.