Av Gunnar Arne Løvlund, Næravisa Norddalen, Otta

Odd ble født på Nøtterøy 15. august i 1921. Med mor fra Finnmark, med røtter i Ringebu og Valdres, og far fra Saggrenda ved Kongsberg var han nødt til å bli interessert i slektshistorie. Han begynte som postelev i Posten i Moss under krigen i 1942, og han ble fast ansatt i 1945. Deretter fulgte spennende år i postens tjeneste i Moss, Lillehammer, Gjøvik og hele ti år i Oslo før han kom til Otta i 1956.

Her trivdes han godt, og i 1968 avanserte han til stedets postmester. Odd er for øvrig arvelig belastet; faren Johan Bakke var poståpner på Otta fra 1921 til 1948. Interessen for posthistorie har fulgt ham hele livet. Frimerkesamler er han også, om enn noe usystematisk ifølge ham selv.

Laget utstilling i 1986

– Kona mi, Bertha, er nesten en mer ivrig samler enn meg. Posthistorien er interessant. Den følger utviklingen i resten av samfunnet, forteller Odd og viser ivrig fram en rekke interessante avisutklipp med Otta postkontors historie gjennom mer enn 100 år.

– I 1986 var det 90 år siden jernbanen kom til Otta, og i den forbindelse tenkte jeg å skape litt blest om jubileet. Dessverre fikk jeg ikke med meg NSB og kommunen på dette, så det ble med Posten. Men med god hjelp av Gunnar Sandbo i Vågå fikk vi laget en interessant utstilling med lokale postkort og posthistorie.

– Det var stor interesse for bildene, og kanskje var dette en liten puff til at Sel Historielag ble startet en tid etterpå. Ola Tamburstuen ble den første formannen. Vi fikk også god hjelp av Gudbrandsdal historielag og kulturetaten i Sel kommune. Selv kom jeg med som kasserer, og jeg fungerte også som formann et års tid, forteller Odd. 

Bøker og slektshistorie

Etter hvert ble det også en betydelig produksjon av historiske årsskrift fra historielagets side. Først kom ”Otta gjennom 
100 år” i 1996. Siden har det blitt tre bind av ”Gåmmålt og nytt frå Sel”. Her er det planer om et fjerde bind. Og i fjor kom boka om seterhistorien i Sel.

– Jeg har vel nærmest fungert som en slags sekretær for boka. Den er jo utført med setereierne selv som skribenter, og det er klart mange har lagt ned veldig mye arbeid med stoffet. Mange har sagt at dette burde vært skrevet ned for lenge siden, men jeg tror ikke det hadde blitt bedre om det ble skrevet ned for 50 år siden. Vi får se om dette blir århundrets bok, humrer Odd.

Interessert i historie og geografi har han alltid vært, men uten å drive det til noe ifølge ham selv.

– Jeg prøvde meg på et bind av Karsten Alnæs´ Europahistorie, men jeg ga meg på det. Derimot er jeg ivrig innblandet i Gudbrandsdal Slektshistorielags avdeling i Norddalen, en liten eksklusiv forening med rundt 10 aktive. Få med at vi ønsker oss flere folk med fra alle bygder i distriktet.

Tyskerne sendt hjem i kuvogner!

Selv har han mye av æren for ”byvandringen” på Otta, etter modell av den i Ålesund. – Vi annonserte det og forventet en liten gjeng. Det strømmet på med folk, 50 til 100 gjennom Ottabyen. De ville høre om utviklinga som har vært her. Jeg har aldri vært noe taler, men folk lo og det måtte da være vellykket. Tor Alvheim tok det til og med opp på video. Senere har jeg kåsert om det samme på ulike arrangementer, og det er det absolutt et marked for, sier Odd.

Han fikk for øvrig en spesiell militærtjeneste i 1946.

– Vi fikk kun noen få dagers skyteøvelse på Elverum. Så ble vi sendt opp til Dombås for å vokte tyske krigsfanger. Vi ble innlosjert på HV-skolen og tyskerne mottok oss som om de var hotellverter. Vi gikk vakt ved Hinden leir, kinoen, bakeriet og en masse andre hus. Så ble fire av oss sendt som vakter over tyskerne som holdt på med arbeid på Nord-Sel. De administrerte seg selv, og vi hadde ordre om ikke å snakke med dem. Jeg husker det var mange østerrikere. De ble ikke fri før i 1946, og da ble de sendt i kuvogner til Porsgrunn og skipet hjem til Tyskland. Vi pratet lite med dem, men det var en opplevelse, minnes Odd.

Glad i å gå som han er, er han mye ute i Ottas gater. Med Bertha, to barn og fire barnebarn har han også nok å bruke tiden sin til.

Denne artikkelen publisert første gang i Næravisa Norddalen, 17. april 2008.