Gustav Rusten – Raphamns staute fjellbonde

Gustav Rusten (1920–1994) dreiv garden Midtre Rusten mellom Otta og Raphamn, der han hadde seter.

Den staute fjellbonden var aktiv i organisasjonslivet og lokalpolitikken.

Ikke minst var han kjent for sin lyriske åre. Uttallige er de dikt og prologer han skreiv til lokale jubileer og andre arrangementer.

Av Per Erling Bakke, Otta og Carl S. Solberg, Rygge

gustav rusten

Les Solbergs artikkel i Raphamnposten fra 1989 her

Gustav Rusten var som ei malmfuru. Med sine røtter i karrig jordsmonn høgt oppunder fjellbandet og solid forankret i det norske bondesamfunnet var han en rotekte fjellbonde, men han var så mye mer: en personlighet som satte sine spor i lokalsamfunnet.

Aktiv bonde

Hele sitt liv bodde og arbeidet Gustav på Rustom på garden Midtre Rusten. Det var bonde han skulle bli, og han tok opp arven etter far sin, Gudbrand. Gustav var den solide, trauste, sindige, logne typen av en norsk fjellbonde. Han var en norskdomsmann, en kulturperson som satte sine spor.

I unge år var han med i det frilynte ungdomsarbeidet, blant annet som leder av Sel Ungdomslag. Han deltok en tid også i det politiske liv i bygda og han satt i kommunestyret.

Lyriske evner

Gustav hadde kunstneriske evner, utallige er de dikt og prologer han skrev til ymse lokale jubileer. Om han hadde tatt seg mer tid til sine lyriske og historiske interesser kunne han blitt en lokal Einar Hovdhaugen, men arbeidet på en brattlendt fjellgard krevde sin mann.

For seter- og hyttefolket på Raphamn var han sjølve grunnfjellet, de fleste visste hvem han var og hva han sto for. Det vekket vedmod blant Raphamn-folket da Gustav døde 1. mars 1994, 74 år gammel.

Per Bakke, 7. desember 2014

 

Fra Raphamnposten juni 1989:

Hjelpsom kjentmann for generasjoner av hytteeiere på Raphamn

Gustav Rusten er som skåret ut av selve grunnfjellet, preget av den naturen han er født inn i. Både intellektuell med lyrisk sans og fjellbonde med jordnær livserfaring. Slik ble Gustav Rusten omtalt av redaktør Carl S. Solberg i Raphamnposten i 1989.

gustavLeshele artikkelen i Raphamnposten her:​