selhistorie.no/forsiden

Pensjonert gardbruker og altmuligmann

(Teksten er hentet fra slektsboka "Ulvolden på Selsverket av Per Erling Bakke og Kjell Arne Bakke, 1996)

Les mer om Syver Ulvolden her.

Vesl-Syver på fjellet

Det er sommer på Mysuseter. Året er 1996. Det er klar blå himmel, tørt, varmt og stillt der Kjell Arne og jeg tar oss fram i den gode ettermiddagssola langs den fossende Ula, på veg til Lurven og Syver – Vesl-Syver som han ble kalt i yngre år.

Lurven har vi alltid hørt om, men aldri opplevd. Det skulle vi nå. I bjørkeholtet ned mot elva og i det evige elvesuset ligger steinbua hans Syver, trygt og fast, stein på stein, lagt av han, Kari og Reidar i unge år. En hengelås på ei vindskjev dør forteller at her er ingen Syver.

Vi spør en hyttenabo fra Oslo om hun kjenner Syver Ulvolden.

– Syver ja. Selvfølgelig. Men han treffer dere helst i hytta hans på kvea. Der bor han når han arbeider, i Lurven er han når han har fri, er svaret.

Det er sein ettermiddag da vi står framfor grindsleet ved Ulvoldskvea. Utenfor gjerdet står en gul personbil, ikke akkurat noen veteranbil av det gode gamle slaget, men velbrukt og iallfall av gammel årgang. I baksetet ligger noe arbeidsredskap. Det er nygruset innom grindsleet, på nedsida er det muret opp en solid, høy og brei gråsteinsmur; her er nok noe på gang.

Syver tar imot oss i den vesle hytta si. Håndtrykket er fast, neven grov og ru. Den lange kraftige kroppen hans er kanskje ikke så spenstig og rak lenger, lite hår, og tenner som har sett bedre dager. Men smilet er der, og arbeidsgleden.

Han har vært i Ultunga idag. Det var en hytteeier som skulle ha vekk en bergnabb, det greidde Syver med muskelkraft og slegge. Nå er han i sitt åttiende år og mye av tida bruker han her inne, helst for å hjelpe andre. Få, om noen, kjenner Mysuseter bedre enn han.

Hytta har han flytta hit fra skogteigen uppå hø'n ved Tjyrugeilen, og laftet opp igjen - et krypinn passe for han. Det var Torbjørn som tømret den, med hjelp fra Knut som gutonge. Hytta er like enkel som han sjøl, bare det mest nødvendige finnes. Men litt av utviklingen har han likevel tatt med seg; innlagt strøm, og på bordet ligger mobiltelefonen. Over døra henger et par dusin hyttenøkler, noen med trespildrer med navn som "Rondestøl" og "Rondsjå". Andre er navnløse, likevel vet Syver godt hvor de forskjellige nøklene hører til.

Syver er nærmest en institusjon på Mysuseter. Hytteeiere av både gammel og ny generasjon kjenner ham, og betror ham sine nøkler for at han skal se til hyttene deres.

Om Mysuseter

Kaffekoppen hans står på bordet, svart etter mange dagers bruk. Det er som det skal, det er bare Syver sjøl som drikker av den, likevel. Snart kommer Nescafé og snipper på bordet, og Syver begynner å fortelle:

– Jeg husker første gangen jeg gikk til Mysuseter. Det var sammen med Tomas, og jeg var seks år gammel. Vi hadde med oss ei spesiell flat flaske med melk i. Da vi kom til den skarpe svingen ved
Raumelsbakken, der det i dag står et skilt med "Kvilarstelle", pekte Tomas mot Kvitskriuprestein og sa:

– Der bur'n Kaku-Jakup, og der kein ein få så mykjy kaku ein berre vil.

Han husker at tante Ellen var budeie. Når det kom turister for å kjøpe melk gjemte han seg bak slipsteinen, for han var sjenert for fremmede.

– Hvor lenge siden er det setra ble bygd?

Syver tar seg til haka, og drar fingrene ettertenksomt over daggamle skjeggstubber.

– Den har iallfall stått i generasjoner. Jeg vet at Oldefar stelte på den i 1885, og jeg husker at i mønsåsen i stugu var det hogd inn "1844". Men jeg tror nok at setra er fra 1700 tallet. I tjueåra skifta far ut torv og never med skikkelig skiferstein. Han og Mathias Rønningen hadde fjøset nede for å skifte ut stokker og for å skjøte på i lengda.

Om garden

Syver begynte å hjelpe til på garden fra han var liten.

– Det var forskjellig arbeid, slik som å pumpe for hand fra en brønn som sto ute i garden, det var jo ikke innlagt vann verken i fjøs eller inne den tida. Da jeg ble gammel nok, var det å lære å kjøre med hest. I åra framover var jeg heime og deltok i gards- og skogsarbeid, inntil jeg gikk et år på Klones landbruks- og husmorskole. Etter Klones, var jeg med på opprenskingen etter flommen i 1938.

– Når ble de forskjellige husene på garden satt opp?

– Våningshuset satte oldefar opp i 1856. Da han kjøpte garden elleve år tidligere hadde han med seg et stabbur fra Søre Kleivmellom, det er det samme som står der i dag. Gamlestugu sto ut mot vegen, nord for fjoset. Denne stugu ble revet i tjueåra, og ble solgt til Haugaløkken. Her sto også eldhuset.

Så var det veslestugu, opprinnelig ei jordstugu uten takåser, men med stokker som sto opp mot midten, der røyken gikk ut høyt oppunder taket. Det er sagt at denne stugu har stått på Ulvolden sida skottetida, altså først på 1600-tallet. Et årstall var nemlig hogd inn i eine stokken. Stugu ble revet, og Knut bygde seg hytte av den på Ulvoldteigen. Den ble hetende for Skottbu.

Steinfjoset var det oldefar som satte opp. Midt i garden sto geithuset, som far brukte som løe. Det er revet og satt opp som peisstugu på dagens campingplass.

Mot slutten av krigen begynte far å tenke på å bygge seg føderådsbygning. Det ble hogd tømmer i Uldalen. Olav Bekkemellem tømret, og hadde med seg Torbjørn i lære. Bygningen stod ferdig i 1945/46.

I 1959 brende fjøs og låve, og nytt ble bygd lenger inn på jordet. De gamle murene ble revet. Det angrer jeg på i dag, erkjenner han.

Om vatningen

– Hvordan var det med vatningen fra gammelt av?

– Det var jo Ula som var vasskjelda for gardene på Selsverket. Vannet ble tatt ovafor mølla på Stampen og ledet i grøft sørover Verket. På Ulvolden, som var lengst sør, ble det ofte lite vann når det var tørre somre. Når vannet ble borte var det å gå til Stampen og forsøke å demme på mer.

Denne vatningen var reine vitenskapen, det. Fra vassgrøfta ble vannet ledet ut på jordet i flere nye grøfter. Fra hver av dem gikk det sidegrøfter, slik at en fikk vann over hele jordet. Hvert år ble det laget nye grøfter, vi brukte da en plog som vi drog etter oss. Etter at det var sådd, sleppte vi på vannet. Når det spira, gikk vi å trakka, som i gjørme, for å få spirene ned i åkeren. Dette var en effektiv måte å vatne på, en tradisjon som var videreført fra far til sønn gjennom generasjoner.

Det blir fortalt ei historie fra slik vatning. Det var ein fra Lykkjun som drev å vatna på Formo. Det tok til å regne, og da var det ein som sa:

– Nå vatna'n sjøl nå.

– Ja, men'n trakka ikkje, svarte Lykkjun.

Far fortalte ei historie fra vatningen fra Selsverket. Gamle Anton Lie var noe av en skøyer, han la ofte av vatnet så de sørover ble vasslause. Lærer Ottesen, Gamle-Ola Smedstuen og far var en gang utsatt for dette. Så snart de hadde vært nordover og fått på vatnet igjen, så ble det borte. Dette ble de lei av, og de ble enige om å ta Anton fatt. Da de kom til Garden å skulle gå inn, sa Gamle-Ola, en ordentlig ringrev:

– Jeg står igjen her jeg, og passer på om han kommer her.

Ottesen og far gikk inn, men Anton var ikke å finne. Og det var antakelig det beste, i den sinnstemningen de var i.

Om krigsvåren

Syver var med i felttoget i Sør-Norge i 1940. Han avtjente seks måneders verneplikt i Garden fra høsten 1938 til våren 1939. Den 25. mars 1940 møtte han til nøytralitetsvakt på Trandum.

Han forteller:

– 8. april, om kvelden, gikk jeg vakt i leiren fram til midnatt. Jeg hørte noen offiserer si at det er nok ikke lenge før vi er innblandet i krigen.

Noen få timer etter, omlag klokka 04.00, går alarmen. Det er blitt tirsdag 9. april, landet vårt er i krig, på norsk jord.

Fra depotene fikk vi utlevert nødvendig utstyr og klokka seks presis stilte vi feltmessig. Soldatene delvis marsjerte, delvis kjørte buss. Retningen var Oslo. Det ble stopp i nærheten av Bjerkebanen, hvor jeg ble satt til å dirigere bussene med soldater til rett plass. Ei dame viste meg dagens avis med bilder av tyskerne som marsjerer opp Karl Johans gate.

Tyskerene rykket raskt nordover. Kompaniet vårt drar etter, først til Tangen, der vi fikk utlevert ski. I ryggsekkene bærer vi med oss dynamitt. I Odalen overnattet vi i en låve. Vi gikk i stilling ved Morskogen, der vi kom i trefning med tyskerne.

De rykket nordover til Koppang, og vi fulgte etter mot Rena. Herfra gikk kompaniet vårt på ski til Sjusjøen og videre til Venabygdfjellet. Vi skulle til Kvam for å stoppe tyskernes frammarsj nordover dalen. Før vi kom så langt var trefningene i Kvam over.

Kompaniet vårt besto av norddøler. Heidøler og vagværer tok av ved Sjoa, og opp Heidal. Jeg hadde ansvaret for å føre lesjinger, døvringer og selværer nordover fjellet fra Ringebu til Mysuseter. Vi gikk om natta, om dagen var snøen for blaut. Tidlig om morgenen den tredje mai var vi framme. Ved Loftsgårdshotellet ble vi avvæpnet av norsk befal. Felttoget var over for kompaniet vårt.

Familien var evakuert til setra, og det var selvfølgelig gjensynsglede da jeg kom dit. Jeg bar jo uniform, og mor var ikke sein om få gravd den ned
under ei gran, oppover mot Gråhø. Militærskiene hogde jeg opp og brente. Mange år etter fant jeg den oppråtne uniformen.

I disse første krigsdagene lå jeg på Tomas sitt rom på hotellet. En morgen våknet jeg av ei skuddsalve. Det var engelske soldater som ble tatt til fange av tyske soldater.

Tidlig "pensjonist"

Syver tok over garden i 1947. Han giftet seg året etter, og han og kona Ragnhild flyttet inn i hovedbygningen. Far og mor hans ble føderådsfolk, og sammen med familien flyttet de inn den nye føderådsbygningen.

– I tida fra bestefars tid, da garden var på omkring 50 mål dyrket jord, er det i fars og mi tid lagt ytterligere 50 mål under plogen. Jeg var tretti år da jeg tok over garden. Så gikk det nye tretti år, og det var tid for meg å overlate garden til neste generasjon. Far og jeg var således begge omkring seksti år da vi kom på føderåd, sier han.

Syver forteller at han fikk bedre økonomi etter at han gav fra seg garden. I tida etter har han alltid hatt nok å gjøre, særlig her innpå fjellet. Her får han nesten mer arbeid enn han rekker over, og her treffer han mye kjentfolk, både døl og byfolk.

– Skull e gått ti eille di måltide e æ bedt ti, så hadde litte vorte gjort. Her trivst e innpå, e keinn kje bære hå dæ, e, sier Syver.