Livet på Botten fra krigsutbruddet og til påska 1945
Av Engebret Ulvolden, Selsverket
Spennende aprildager
Flyttet til fjells Far hadde tilsyn og nøkler til en del hytter rundt setra så presten fikk bo i hytta til professor Kristine Bonnevie. I hytta til Aslaug Bonnevie fikk onkelen min og familien hans bo, de var fire på tallet. Engelske og norske soldater overtok garden Om kvelden den 26. april hadde det gått ut beskjed om at alle som bodde utsatt til måtte prøve og komme vekk da det kunne bli kamper med skyting og uro, helst og med dyra. Denne beskjeden fekk Sverre da han kom ned for å stelle dyra om morgenen den 27. april. Tok med kyrne til fjells Vi arbeidde heile dagen og var nesten framme, da snudde vi oss for å sjå på jobben vi hadde gjort, der sto kyrne bak oss. Sverre hadde slept ut alle melkekyrne og var kommet helt opp på setra med dem helt alene. Men de hadde ikke gått den vegen vi hadde måket, de balanserte en etter en på den smale sleavegen etter hesten som om de forsto alvoret, vi fekk dem fram til fjøset og inn der. Heldigvis hadde vi att en del høy der, likedan hadde de att noe hos naboen, Johan Øien, som vi fikk overta. Nå hadde vi alle melkekyrne og hesten i sikkerhet. Men det var enda att mange dyr heime på garden, det var fem ungdyr der som vi lot gå fritt i et rom i låven og de hadde tilgang på høy der, men de måtte få vann, Sauene med nyfødte lam gikk ute, men måtte ha utlagt fôr. Men alt vi mista av dyra som måtte gå att heime var et lam som hadde kommet bort i noe olje. En dag vi var nede så vi hønene som og var slept ut i det fri, sitte rundt en balje og spise noe som så ut som lapskaus. Dette var et feltkjøkken som var plassert ved eldhuset. Tyskerne på vei nordover
Slakta spedkalvene Heldigvis var det med en befalingsmann fra Østerrike og han snakka veldig godt norsk, så vi prata med han om hvorfor dette ble gjort. Han svarte at når det er hans eiendom gjør han med det som han vil. Det sa han nok til de andre soldatene og, for da roa det hele seg ned. Om eftan la vi slaktet på slean, tok hesten og kjørte det med oss til fjells. Der lå det en del engelske soldater på ei seter, de var på rømmen fra tyskerne. Døm fekk kjøttet og vart glade. Vogntog nordover Kongsvegen Da vart presten Heimer tatt som gissel og trua med å bli skutt dersom noe lignende gjentok seg. Vi som var på garden fekk beskjed om ikke å vise oss ute etter klokka åtte om kvelden. Vaktholdet til tyskerne ble skjerpa, det var vakter rundt alle hus på garden og langt utafor garden også. Det var slik at at vi hadde forbud om å være ute om kvelden heile siste uka i mai. Det var kanskje noen dager av juni også, presten satt inne enda noe lenger. Var på setra til midten av mai
Skada hest ble til pølse på Formo Før vi dro til fjells att titta vi på låven og hesten var borte og vi var veldig glade for det. Men da vi kom ned neste dag og kom inn i et lite sauehus så sto hesten der, og da måtte vi jo ta oss av den. Vi lurte først på om vi fekk den ut av sauehuset for det var en veldig stor polsk hest. Døra i sauehuset både smal og lav, men hesten smatt ut som en katt da vi tok den i grima. Det var en veldig snill hest både å kjøre og stelle med ellers. Far varsla til slutt lensmannen, da det aldri ble noe spørsmål etter hesten fra tyskerne, og den ble da utlyst til salg. Vi hadde hesten til utpå førjulsvinteren og brukte den til kjøring av alle slag på garden. Den var snill for all slags redskap, men av mye bråk og leven ble han urolig. Anders Formo kjøpte til slutt hesten som hittegods hos lensmannen og laget pølse av den. Nyansatt prest inn i motstandsarbeidet Han kom fort inn i motstandsarbeidet og var veldig ivrig den vegen. Så vi var ofte redde at han skulle gå for langt slik at han vart arrestert, men det gikk da bra. Nå ble det fred på garden att ei stund, men på nyåret i 1941 begynte tyskerne å vanke her att. Tyskene interessert i tømrahytte Vi la den fort ned att og dekket godt over, men det hjalp ikke, de skulle ha den til en av brakkelinene sine. Vi satte da i gang og kjørte hele greia inn i Uldalen, og fra der videre opp til setra. Der lå den til krigen var slutt. Da ble det ordna med tomt på Mysusæter. Det er hytta som Aud og Tor Høye har i dag. Satte opp brakker på garden De kjørte fram materialer til to brakker og ein stor stall, men dette ble aldri satt opp, for da forsvant tyskerne til neste sommer. Da kom de att og reiv ned heile greia og kjørte det vekk og godt var det. Bare stolpene som brakkene sto på var att, og døm måtte vi ta opp att. Det bodde ikke folk i brakkene i det hele tatt mens de stod her. Opprulling av Heimefronten Nå ble det ei urolig tid på garden heilt til krigen var slutt. Vi hadde besøk av Rinnan-banden og Stuckmann og andre skumle menn rett som det var. De hadde sikkert mistanke til Berg, så det var sikkert et hell for ham at krigen var så nere slutten. Telegrafbestyreren også i dekning Men da det lei ut på slutten av krigen kanskje 1942–1943, vart det opprulla så mye av heimefronten her omkring, at mange måtte gå i dekning, deriblant Eckhoff. Den tida var det ikke så mange som hadde bil, Eckhoff hadde en liten snerten sportsmodell kvit og svart, jeg tror det var en DKV. Før han stakk av kjørte han bilen ned på Botten og satte den inntil en stor vedhaug som sto der. Der sto den nå vel og lenge, vi lura nå stort på detta, men var nå tause om det, heldigvis. Men ein dag kom Stuckmann med godt følje, han hadde nok snusa opp hvor bilen var, døm greidde opp der ei tid og så reiste døm med bilen. Siden kjørte Stuckmann sportsbil til krigen var slutt, tror jeg – så han likte nok å kjøre sportsbil. Oluf Havn og presten hadde mye kontakt Jeg avla tobakksplanter, tørka bladene, sendte dem til en tobakksfabrikk og fekk dem ferdigbehandla og pakka til røyketobakk. Oluf fekk ofte noen esker av disse når han var i farta, det var godt å ha, sa han. Det ble kanskje litt mye av dette for en mann, men det ble aldri sagt noe om dette verken av oss eller Oluf. Vi hadde vel en liten tanke om dette for oss selv. Illegal radio i garasjen Radioen var slett ikke så godt gjemt. Det var bare saga over noen planker i golvet, radioen satt ned, plankene lagt på plass og ei stor kasse dradd over. Det var fleire rassiaer av tyske soldater og Gestapo, men de flytta aldri kassa, så vi var vel heldige alle på garden at ingenting ble funnet. Kontrollene var grundige når de kom, de for over alt. Innkalt til Arbeidstjenesten Den 4. februar 1944 ble jeg innkalt til rodeforstanderen i kretsen og han ordna med innrulling til Arbeidstjenesten (AT) som det hette, men det var nok andre ting som var planlagt for oss. Jeg hadde ikke noe kjennskap til noe av dette da, men da Oluf fikk høre om innrulleringa, sa han att dette skulle du ikke ha gjort, for nå har de navnet ditt i papira sine. Da undersøkte jeg og fikk greie på at utskrivingskontoret for oss var på Gjøvik, fikk ordna en del anbefalinger om å få utsettelse ett år, jeg skulle ut i 1945 og jeg fikk utsettelse til 1946. Da Oluf fikk høre dette sa han, dette kan du ikke lite på, for kanskje kommer de noen dager før innkallinga og henter deg. Men kom til meg i god tid så skal jeg hjelpe deg. Men Oluf fikk aldri høre om jeg vart innkalla, han ble skutt av tyskerne i Øvre Hamn i påska 1945. Jeg har søknadspapirene og svar på utsettelse enda – og likedan AT-boka. Motstanden mot AT økte Dette ble et voldsomt press på Milorg. Men etter hvert kom de fleste på plass, en stor del over til Sverige og de ble plassert i de norske polititroppene der. Andre som heller ville bli her, ble plassert en her og en der på garden og fungerte som hjelp der eller gjorde andre ting som det passa. Jeg for min del hørte aldri noe mer, freden kom jo nokså fort også. Likeså ble det kanskje ødelagt storparten av kartoteka og utskrivingskontorene. For det ble jo sabotasje og sprenginger over hele landet, så det ble ikke att så mye og hjelpe seg med for dem, heldigvis. Satte opp att flaggstanga på fredsdagen Ja, for i dag må vi flagge sa Ola, og vi ble gjerne med på det. Vi var på låven og henta fram at stanga, Kristine Sletten og Teodor Rondhaugen var óg med på dette. Men da vi kom ut i hagen med stanga låg det fullt av tyske soldater der, en låg akkurat der stanga skulle inn i foten og han ville ikke flytte seg. Disse tyskerne kom fra nordfronten mot Russland og hadde sikkert prøvd livet mot russerne. Denne soldaten var ikke av de helt unge, han forsto fort hva vi skulle og da ville han ikke flytte på seg. Skulle vi få stanga inn i foten måtte vi legge stanga oppå mannen. Til slutt tok vi tak alle mann, løfta stanga som vi skulle legge den oppå mannen. Da spratt han opp, samla tingene sine for å gå, men først sa han: – Det kommunistiske flagget. Han var ikke blid. Ingen av de andre som låg der prøvde på noe, men ikke noen av dem bød oss heller hjelp da vi skulle reise stanga. Denne artikkelen ble første gang publisert på Selhistorie.no den 16. januar 2016. selhistorie.no er et nettsted i regi av Kjell Arne Bakke, opprinnelig fra Otta, nå bosatt i Oslo. Artiklene på denne nettsiden tar utgangspunkt i artikler av hans far, Per Erling Bakke, og stoff fra Ulvoldenslekta fra Selsverket i Sel kommune. selhistorie.no har et samarbeid med otta2000.com, Sel Historielag og næravisa Norddalen på Otta om utveksling av lokalhistorisk stoff. Nettsiden tar i mot også andre lokalhistoriske bidrag og bilder. Organisasjonsnummer 990 783 624 Les mer om de lokalhistoriske artiklene her. Denne siden ble sist oppdatert
Tilbakemeldinger og artikler til vurdering sendes redaksjonen@selhistorie.no Ansvarlig redaktør: Kjell Arne Bakke, Solligrenda 52, 0491 Oslo |
|||||||||||