Lokalhistorien fra Sel kommune finner du på selhistorie.no

"Fra fortid til framtid"

Krigen preget hans liv

Lars Grøneng skriv her om krigen som var med på å prege hans liv. Som femtenåring bevertet han Kongen, Kronprinsen og regjeringen på Bjørkheim hotell.

Han fulgte også med på noe av det som motstandsbevegelsen foretok seg, og i påsken 1945 fikk han oppgaven med å hente Oluf Havn som var blitt skutt og drept i et Gestaporaid.

Av Lars Grøneng, Hamar 

ARTIKKELSERIE/4. AV 4: Min konfirmasjonsdag var den tredje september 1939, to dager etter at tyskerne rykket inn i Polen. Dette medførte kjøreforbud, men far fikk bruke en buss tilhørende busselskapet Otta-Geiranger-Stryn (O.G.S.) som han nå arbeidet for. Jeg tror de fleste konfirmantene fra Otta var med på denne bussen.

Krigen preget konfirmasjonen

Krigen, med alt den førte med seg, preget min konfirmasjonsdag. Warsawa var bombet, og det gikk mange rykter. Alle som hadde radio lyttet til nyhetene. Det var mange kommentarer, men for oss unge var krigen likevel langt borte.

Jeg tror ikke vi hadde noe konfirmasjonsselskap, men et par gaver husker jeg at jeg fikk. Det var et sølv navneskilt til bruk i frakken og et sett mansjettknapper. Mine planer om utdannelse ved Gøteborg Tekniske høyskole ramlet også sammen den dagen. Barndommen var over og arbeidsdagen tok til for alvor.

Ungdomsårene begynte ganske fredelig, for krigen ute i Europa var vel for langt unna for en tenåring til at den skapte den store frykten. I ettertid tror jeg imidlertid at denne tiden var med å prege min framtid. De første måneder som voksen – den gang ble vi regnet som voksne etter konfirmasjonen – ble det mange tilfeldige jobber. Mest husker jeg fra Bjørkheim Hotel, men også fra tiden som hjelpegutt hos Hans Einangen som var slakter. Der var det lange arbeidsdager før jul.

 

Tragedien i vår historie

Vinteren gikk, og det kom en vår som etter hvert ble den mest tragiske i vår historie. Vi hadde i løpet av vinteren kjøpt radio, og nyhetene der gav oss innblikk i en grusom krig ute i Europa. Dette ble mye samtalt om, kommentert og diskutert blant folk.

Jeg husker et stort møte utenfor Bjørkheim hvor Quisling talte og skrek ut sitt budskap over en sterk høgtaler. De fleste som jeg kjente viste sin avsky, og det var motdemonstrasjon og høye rop også fra oss – ikke av mine beste minner.

 

Rykter, redsel og virvar på 9. april

9. april 1940 ble det meddelt på nyhetene at tyske tropper hadde inntatt Norge og at tyske soldater marsjerte i Oslos gater. Krigens første dag på norsk jord var full av rykter, redsel og virvar. Selv arbeidet jeg på Bjørkheim som assisterende hotellgutt. Hotellgutten fikk det travelt med å gifte seg, for deretter å dra ut i krigen. Dermed var jeg alene om dette arbeide.

Om kvelden var jeg med hotellverten for å kjøre hans og en annen familie til Mysuseter. Dette var det første jeg hørte om evakuering. Fra den turen husker jeg at vi kjørte uten lys på bilen så lenge det gikk. Deretter satt jeg på panseret med en lommelykt, men opp kom vi.

 

Tok i mot konge og regjering

Etter noen dager var alle forsvunnet fra hotellet, og jeg var igjen der alene. Først kom det en norsk soldat og bad om rom, så kom det noen og spurte meg om vi hadde et rom som var godt skjermet. Jeg sa at her var alle godt sikret, da jeg var alene på hotellet.

Jeg viste dem til et rom i andre etasje. Det hadde en trapp på den ene siden, yttervegg på to sider og korridoren på den fjerde siden. Dette var akseptabelt, og det kom etter hvert flere kjente personer, blant andre utenriksministeren og statsministeren. Til slutt kom det to biler, i den første en meget høy person – Kong Haakon. Den neste som kom var Kronprins Olav. Det skulle være statsråd på Otta. Det ble imidlertid flyttet til Heggelund pensjonat, rett utenfor tettstedet.

Etter en tid kom det ned til meg en mann og spurte om det kunne fremskaffes noe mat. Jeg sa at jeg var alene og at det eneste jeg kunne bidra med var kakuskiver og mjølk. Dette mente han var greit, og jeg satte i gang på kjøkkenet med oppskjærmaskin. Jeg skar opp det brødet som var der og det jeg ellers fant av pålegg. Så la jeg det på et fat og bar det opp.

Dette var for lite til så mange mennesker, og jeg dro derfor til bakeren og meieriet og fikk tak i noe mer. Hva som hendte da jeg kom tilbake husker jeg ikke, bortsett fra at jeg plutselig var alene. I ettertid er det lett å si at det var lite klokt av meg og dra ut å handle inn til dette møtet som sikkert skulle være hemmelig.

Neste dag kom det tyske fly over Otta, og de slapp bomber ved Heggelund pensjonat. Det var konge og regjering som tyskerne forsøkte å bombe, ifølge historieskriverne, men de traff ikke. Noen av bombene falt over Kleivrudåsen, dit hadde en del fra Otta evakuert. Hvor mange som omkom der husker jeg ikke, men alle var kjente innbyggere av Otta.

Måtte finne mor og søsken

En dag måtte jeg forlate Bjørkheim for å finne igjen mor og mine søsken. De hadde først evakuert til Båtdalen og så videre til ei arbeidsbrakke i kleberbruddet ved Haugaløkken på veien opp til Pillarguri. Der var det mange mennesker samlet. Alle var familie og andre kjente som vi hadde god kontakt med.

En hendelse husker jeg godt fra dette stedet: Fly hørte vi stadig, og mange av de voksne var redde. Jeg kom inn i brakka da to av mannfolka løftet tunge steinblokker opp i den spinkle overkøyen, og beordret oss unge inn i underkøyen. Dette har brent seg fast i minnet: hysteriske voksne og redde barn, flydur og skrik og annet bråk. Jeg så nok en annen fare enn de andre da jeg bad mor og mine søsken om å løpe ut og gjemme seg i skogen. Det er rart hvordan ting fester seg og dukker opp igjen i hukommelsen etter så mange år.

Far kom også dit om kvelden etter å ha kjørt i krigens tjeneste, han fortalte at de norske troppene var blitt avløst av engelske soldater og at det var en trefning i Kvam. Altså var krigen kommet til dalen. Den natten sov jeg på en smal benk bestående av en planke.

 

Huset rasert og jernbanebrua sprengt

Da jeg kom tilbake til sentrum var tyskerne der. Vi fikk fort høre at en bekjent var truffet av en kule i armen. Hvordan dette hadde skjedd var uklart, men skaden medførte at han var ufør resten av livet. Det viste seg også at hjemmet vårt var besøkt. Det lille vi hadde av verdier var borte, blant annet lommeuret som jeg hadde arvet etter mormor. Jernbanebruen var sprengt, og tyske soldater var utsatt som vakter. Alt så så rotete ut, og mange vonde nyheter kom over oss.

Så begynte en hverdag som var noe helt annet enn hva vi hadde sett og lært tidligere. På Bjørkheim som jeg låste av og forlot noen dager tidligere, hadde gjester vært på besøk og drevet selvbetjening. Jeg var med og ryddet og brente søppel, og uerfaren som jeg var er det et under at jeg sitter her i dag. For i alt det rare som gikk opp i flammer var det en del skarpe skudd. Det smalt, og jeg husker at jeg ble redd og løp og gjemte meg.

Også på stasjonsområdet var det mye rot. Det var tydelig at jernbanevogner som sto på området var plyndret, av hvem aner ikke jeg. Ved en postvogn lå det masser av istykkerrevne brev. Jeg husker godt at jeg fant og leste spesielt et brev som var nærmest som et frierbrev. Tanken gikk til den som aldri fikk lest, ei heller svart på det, men jeg husker det var leit at ingen navn og adresse var tilgjengelig, slik at jeg kunne forsøke å få sendt det til rette vedkommende.

Familiens økonomi bedret seg

Hverdagen kom med sorger og gleder. Fortsatt var det å bli til noe innen bilens verden som var mitt mål. Ettersom krigsårene gikk ble det nok av arbeid å få, og i familien ble også økonomien bedre. Mor var mye borte på vask, og vi lærte etter hvert husarbeid av ymse slag som vi har hatt god nytte av senere i livet.

En historie for seg var de retter som ble servert av mine søstre, vi lærte fort at mat og penger var to sider av samme sak. Husk også at det var noe som het svartebørs, men skulle en få noe der måtte en helst ha noe og bytte med, for eksempel tobakk eller store penger.                                          

Tran var handelsvare og sild kunne skaffes. Kan det tenkes noe bedre enn sild stekt i tran? Vi hadde ingen elektrisk komfyr den gang, nei vedkomfyr måtte det være. Da hendte det at det tok fyr i tranpanna og hele kjøkkenet ble røyklagt med svart, tykk sot over det hele som resultat. Far kom hjem før meg, og sammen med nabokjerringer foretok familien husvask. Så da mor som hadde vært på vask hos andre kom hjem, drev det andre og vasket hennes leilighet. Hun fikk nok litt av et sjokk, men da hun så hvor ulykkelige hennes døtre var trøstet hun dem.

Tett på motstandsbevegelsen

Jeg begynte etter hvert som læregutt på Otta Auto. Det vanket mange forskjellige typer der, blant annet fra Gestapo og deres norske medhjelpere, så vi måtte lære at vi ikke visste noe om motstandsbevegelsen. En av mine beste arbeidskamerater var Kåre Kleiven, som var nestkommanderende i den gruppen som var ledet av Ola Bismo.

En mørk høstkveld var jeg med og prøvekjørte en bil i bakkene ovenfor kirken, der jeg så en bil komme fra gårdsveien til Havn. Dette bemerket jeg senere for Kåre. Han spurte hvem som var med meg på prøveturen, og om noen hadde bemerket hva jeg så. Jeg husker jeg sa at ingen sa noe, og at jeg trodde at det bare var jeg som så denne bilen i et kort glimt. Da sa han at det var best både for meg og andre at heller ikke jeg hadde sett noe.

På fjellet ovenfor Mysuseter var det et måssåfelt hvor bøndene hentet måsså som tileggsfór til husdyrene. Måssåen ble samlet om høsten og kjørt ned på vinterføre. I disse transportene var det ettersom jeg forstår med en del saker og ting som kom i slipp fra England.

En gang jeg var med og lesset av et lass med knott – datidens drivstoff til bil – kom jeg over noen sekker som hadde et tyngre innhold. Det var bare Kåre og jeg tilstede og jeg sa forsiktig at jeg ikke trodde på alt jeg så. Dette viste seg å være våpen fra et slipp, og etter disse to episoder arbeidet vi mye tettere sammen.

 

Adolf Kirsebom bak aksjon på Otta

Vi trodde ikke på alt vi så og hørte den gang. Blant ryktene som svirret i 1941/1942 var at lensmannen hadde fått seg en medhjelper som var meget nysgjerrig. Det skulle vise seg at dette var farlig for flere personer i vårt miljø. Mannen var gestapisten Adolf Kirsebom som hadde infiltrert de organiserte motstandsfolkene på Otta (les mer i "Det var ei rar tid" av Jon Vegard Lunde, Jon Vegard Lundes presseservice, Otta 1982)

Den 3. desember 1942 slo han til, og i løpet av natten ble ca 20 personer arrestert , blant dem tre av mine arbeidskamerater. Det var Kåre og hans bror Karl Kleven og Reidar Lindstad. Lensmannsbetjent Madslien var selvfølgelig også en av dem som ble arrestert. Kåre ble sluppet fri ganske fort. Det var mange rykter å høre, blant annet om disse arrestasjonene knyttet til våpenfunn i måssåballer. Noe var sikkert riktig og andre ting var nok bare sprøyt.

Å beskrive ryktene er ikke mulig, for de kan ikke forståes i ettertid, de kunne bare oppleves i nuet. Jeg er sterkt i tvil om hvor detaljert jeg skal forsøke å beskrive de hendelser som har brent seg mest fast i meg, og som jeg i så mange år har forsøkt å fortrenge. Mange av hendelsene har nok preget min livsholdning i etterkrigstiden.

Lørdag den 21. oktober 1944 ble Ola Bismo skutt av Gestapo gjennom døren i 2. etasje i foreldrenes hus. Dette preget livet både hjemme og på arbeidsplassen i lang tid. Ola Bismo var sønn av Magnus og Ragnhild som var omgangsvenner med mine foreldre. Dessuten arbeidet han på Otta Apotek, hvor min søster Inger også arbeidet. Han var en av dem som stadig var i kontakt med Kåre, detaljer om dette kan leses i andre historier fra krigen.

 

Fikk tildelt russiske fanger

Jeg hadde handelsånden i meg, og jeg så at det var behov for noen til å kappe ved ferdig til bruk. Virksomheten vokste etter hvert slik at far ble med i arbeidet. Mot krigens slutt var det helårsarbeid for ganske mange ansatte. En dag fikk jeg beskjed om å kappe ved for den tyske kommandanten, noe jeg forsøkte å komme meg unna.

Jeg sa at jeg ikke fikk tak i noen medhjelpere på denne tiden av året, så jeg fikk tildelt to russiske fanger til hjelp med beskjed om at jeg hadde ansvaret for at de ikke rømte. Da tiden kom for min matpause, tok jeg med meg russerne til Sagatun kafé, hvor vi ble bevertet etter beste gjestfrihet. Da vi kom tilbake til leiren var det stor oppstandelse for at russerne var borte, og jeg ble jaget inn til kommandanten som hadde støtte av en tolk.

Han sa at jeg hadde gjort en stor forbrytelse og han forsøkte å skremme meg, noe han sikkert greidde. Men jeg hevdet at jeg hadde fått ansvaret, og mat måtte også jeg ha, derfor hadde jeg vurdert saken slik at jeg passet best på dem ved å ta dem med. Han sa at han ville beordre vakt over meg og russerne. Jeg sa at jeg ikke ville ha bevæpnet vakt, og slik ble det også ved senere tilfeller, noe jeg nok kan takke tolken for.

 

Hentet kisten til motstandsmann

Om det var Skjærtorsdag eller Langfredag i 1945 er jeg ikke sikker på, men slik hendte det :

Jeg og en kamerat gikk i Storgaten på Otta, da vi møtte en mann som jeg visste var Gestapo, men kameraten min visste det ikke. Denne mannen spurte om vi visste om noen som hadde lastebil, hvorpå jeg hurtig sa nei, mens kameraten min sa at dere har da biler på verkstedet!

Jeg ble selvfølgelig tatt med og beordret til å kjøre. Det hjalp ikke at bileieren ikke var til stede, for jeg hadde nøkler og førerkort. Første stopp var snekkerverkstedet til brødrene Ødegård, der lastet de opp en kiste, og de ble så beordret opp på lasteplanet. Jeg ble så beordret til å kjøre til Sel og til gården Laurgard, ved ankomsten dit sa Gestaposoldaten:

"Kjenner du Oluf Havn". ”Nei”, sa jeg og gjengjeldte hans blikk. Heldigvis trodde han meg. Begge brødrene Ødegård måtte ta kisten og følge med inn, mens jeg måtte vente. Etter en tid kom de ut med kisten, og jeg fikk beskjed om å kjøre til Selsverket og Sel kirke. Brødrene ble med meg tilbake mens Gestaposoldatene ble igjen, og ved Sel kirke ventet en person slik at vi fikk båret kisten inn. I kisten lå trolig Oluf Havn som hadde blitt skutt under et Gestaporaid i Øvre Havn i bakkene ovenfor Selsverket.

Angrepet av full tysker

En kveld i påsken kom jeg ut for passkontroll, borte ved jernbanen. Mens tyskeren sto med mine papirer kom en full tysk soldat og angrep meg. Det ble et veldig slagsmål, men etter en tid fikk jeg hjelp antagelig av edrue soldater. Jeg var temmelig forslått, og min stolthet – en nydelig brun dress – var mindre pen da jeg omsider kom hjem til mor. Jeg husker at mor gråt.

Alle var redde for følgene, men pass og førerkort var forsvunnet, og jeg ringte lensmannen og anmeldte det hele. Dressen var som før fortalt ødelagt, men etter en renselse og nye knapper var hullet i bukselåret det vanskelige etter stikk fra en bajonett. Inger viste heldigvis hva som kunne gjøres, hun tok hår fra sitt eget hode og stoppet igjen hullet i et nydelig arbeid som holdt i mange år. Som følge av tapet av pass og førerkort og min anmeldelse av soldaten slapp jeg flere transporter den påsken.

Kunne ikke stole på noen

Når jeg tenker tilbake på krigens år, er det nok krigens siste vinter og alle opplevelser da som sitter fast. En ting som kanskje er vanskelig å forstå for den som ikke har opplevd krigen er den uhyggen som fulgte med at det var noen som vi ikke kunne stole helt på.

Det var etter arrestasjonene 3. desember 1942 at vi fikk føle hva Gestapo egentlig var til for, og at det var noen som solgte både rette og falske opplysninger om sine medmennesker.

Norges største folkesyke – misunnelsen – var sterkt utbredt også i disse årene, og den så omtalte janteloven gjorde seg sterkt gjeldende. Men det var bare å gå med oppreist hode, og gjøre det en selv syntes var rett og riktig, skjønt det var ikke alltid like lett.

Dette er fjerde del i en artikkelserie på fire om barndom, oppvekst og de første ungdomsår av Lars Grøneng. Denne artikkelen er første gang publisert på selhistorie.no 10.11.2007.

Dette er artiklene i serien:

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu (1)

Streng skolegang i trettiårene (2)

Hjalp til i håp om en slant eller to (3)

Krigen preget hans liv (4)

________________________________________________________________________________________________

selhistorie.no er et nettsted i regi av Kjell Arne Bakke, opprinnelig fra Otta, nå bosatt i Oslo. Artiklene på denne nettsiden tar utgangspunkt i allerede papirpubliserte artikler av hans far, Per Erling Bakke, og stoff fra Ulvoldenslekta fra Selsverket i Sel kommune.

...

selhistorie.no har et samarbeid med næravisa Norddalen på Otta om gjensidig utveksling av lokalhistorisk stoff.

Nettsiden tar i mot også andre lokalhistoriske bidrag.

Les mer om de lokalhistoriske artiklene her.

Denne siden ble sist oppdatert 16. november 2008.

Tilbakemeldinger og artikler til vurdering sendes redaksjonen@selhistorie.no

Ansvarlig redaktør: Kjell Arne Bakke, Sinsenveien 71, 0586 Oslo

casinos online


casinos online