Av Knut Ola Linløkken og Per Amund Uldalen

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet

Et eldre bilde av Linløkken. Opprinnelig stod bolighuset andre veien slik man ser det på bildet. Det ble senere snudd og bygd på i høyden, antakelig rundt 1930. I forgrunnen ser man brønnen til Nedre Havn.

Kom fra nabobruket Storsteinom

På 1860-tallet kom folket i Linløkken fra Storsteinom, et bruk nord-vest i Verkensbakkom. Brukerne i Linløkken på første halvdel av 1900-tallet var Ola (1865–1942/1943) og Anne (ca. 1877–1958). De fikk sju barn:
• Ola: 1896–1957
• Pål: 1899–1954
• Iver: 1901–1962
• Mari: 1903–ca.1966
• Ragnhild: 1906–1988
• Rønnaug: 1909–1981
• Edvard: 1915–2003

Faren Ola jobbet som murer og steinarbeider ved siden av gårdsbruket. Han jobbet blant annet i Stampen da det var kleberverksted der.

Fire av barna ble igjen i Bakkom

Sønnen Ola var anleggsarbeider på jernbanen før han overtok gården etter faren.

Som mange andre på den tida, hadde Pål «engelssjuka» (rakitt) som liten og ble dessverre preget av det hele livet. Rakitt skyldes langvarig mangel på vitamin D hos barn, og gir seg utslag i veksthemming og forsinket skjelletutvikling med myke knokler og hjulbenthet. Pål var i Linløkken hele sitt liv og bidro i det daglige arbeidet med iver og flid. Han hadde godt lag med dyr. Det var Pål som stelte sauen. Han var dessuten ivrig på å skaffe til veie ved for oppvarming/koking hjemme i Linløkken – herunder torv til brennfang. I denne forbindelse bygde han Torvhuset ved Kjerringrismyra.

Iver var en «lentog» og arbeidsglad kar med godt humør og trivelig å være sammen med. Han bodde i Linløkken og overtok gården da broren Ola døde brått i 1957. Knut Ola Linløkken forteller at han var hos onkelen Iver under våronna i 1961 og 1962 de dagene han hadde fri fra skolen (det var skole annenhver dag). De kjørte ut møkka. Det var å lesse for hånd med greip på hestekjerra og kjøre det ut på jordet, tippe det i hauger for deretter å spre det med møkkagreip. Knut Ola fikk kjøre, og da var det om å gjøre å få tippa lasset ved å bikke fatinga på kjerra opp og bakover før Iver kom etter og eventuelt måtte hjelpe til med å få opp/bikk på fatinga.

Edvard var yngstemann i søskenflokken og 19 år yngre enn broren Ola. Han gifta seg med Astrid fra nabogarden Uldalen og de bygde hus på Selsverket.

De tre døtrene dro ut

Mari var som Iver, «glad og lettliva». Hun dro til Amerika midt på 1920-tallet. Var hjemme igjen tre–fire ganger – siste gang i 1958. Hun ble gift med norskamerikaneren Georg Gundersen. De hadde ikke barn sammen, men Mari ble stemor til Georgs to barn fra tidligere ekteskap. Det var en gutt og en jente. Gutten, Sonny, har vært i Norge flere ganger.

Ragnhild og Rønnaug dro til Oslo på slutten av 1920-tallet og tok seg arbeid. Ragnhild ble gift med Torger Hansen i 1928. Han var snekker. De bosatte seg på hans foreldres hjemsted i Ringstadbekkveien på Jar. De fikk barna Per og Rønnaug (Mutte).Rønnaug, som gikk under navnet Tinta, var ikke gift. Hun arbeidet som kokke i forsvaret på Grorud.

Tømmerarbeid og jakt

Både Iver og Edvard drev som tømrere i tillegg til gårdsarbeidet. De jakta også mye på både rein og rype. Rypejakten hadde de som tilleggsnæring på 1930-tallet. Rypene ble sendt i kasser med tog til grossist i Oslo. Om høsten jaktet de med hagle, først og fremst på skarv/fjellrype.

Det var perioder med mye rype, men skuddene var dyre i forhold til hva de fikk for hver rype. I tillegg var det hagler med enkeltløp. De skjøt derfor bare rypene på bakken og man skulle helst stille seg slik at man fikk flere ryper i hvert skudd. Å skyte på rypene i flukt var ikke vanlig.

Om vinteren jaktet de med snarer. Da var det først og fremst etter lirypa. Mens Edvard gikk på framhaldsskolen hadde han en løype med snarer som han sjekket om morgenen før han skulle på skolen. Han hadde ordnet en skiløype slik at han kunne gli hele vegen ned til Linløkken fra Storrusten.

Deltok i treskarlag

Edvard og Iver var med i treskarlag i bygda. Den gangen skar man kornåkeren i band og satte disse på staur. Tresking foregikk om høsten og vinteren inne på låvene. Ordningen med treskerlag gikk ut på at flere gårder hadde treskerverk i fellesskap. Så dro treskelaget rundt på gårdene og tresket loa (kornbandene). Maten hadde de der de arbeidet. Det kunne være så ymse hva som ble servert. Iver Linløkken og Hans Stordalen var en gang et sted de fikk servert gammel, dårlig sild.

I Midtre Kleivrud hadde Lindsøe revefarm. Han foret også reven med slik bedervet sild. For å unngå at reven fikk innvollsorm av kosten, måtte man gi reven stikkpiller. De hette å «kapsle» reven når man ga reven disse stikkpillene. Når treskerlaget hadde fått i seg det de «orket» av silda kom det fra Hans Stordalen, tørt inne ved bordet: «Oss ha sakte trongje gått sta åt Lindsa å fått kapsla oss au nå.»

Krigen: med i motstandskampen

Iver ble arrestert av okkupasjonsmakten og satt en periode under krigen i fangenskap på Grini.

Edvard var med Milorg og deltok blant annet i mottak av flyslepp fra England inne i fjellet. Han var innom i Øvre Havn og møtte Oluf Havn, Einar Boyesen og Johannes Elvestad kvelden før skjærtorsdag, 29. mars 1945. Han var da på tur til Kampen sammen med Astrid (Uldalen) som han senere ble gift med, og søstera Rønnaug. Han mente at de andre burde bli med, i alle fall ikke være i Havn.

Et par unggutter som hadde ligget i Milorg-hytta Mexico hadde blitt borte. De var redde for at de var tatt av tyskerne, og det viste seg å stemme. Senere den natta kom det fatale anslaget mot Øvre Havn. Oluf Havn ble drept på stedet, Einar Boyesen ble hardt skadet og døde i tysk fangenskap, mens Johannes Elvestad slapp unna.

Edvard i dekning til krigen av over

Langfredag våkna Edvard i Kampen og såg røyk stige opp bak haugen som kalles Skarven. Han gikk opp for å se hva det var, og så da tyske soldater brenne seteren til Øvre Havn. Han skjønte dermed at noe var på ferde. Han tok med seg et telt fra Linløkkensetra og dro til skogs. Han kunne ikke gå til Milorg-hytta Reiret fordi han ikke visste om den var avslørt. Han la seg i skjul i dalsida ned mot Uldalen, et stykke nedenfor Reiret.

På forhånd hadde han gjort avtale med Hans Rønningen i Nedre Havn. Dersom en av dem ble borte, skulle den andre sette mat på et bestemt sted. Den ene skulle ikke vite hvor den andre lå i dekning. De var redde for at tyskerne kunne få ut slike opplysninger om man ble fanget og torturert.

For å holde orden med dagene, skar han inn et hakk i en kvist for hver dag. Søndager ble markert med S. Denne kvisten tok han vare på og den sees på et bilde under. Edvard lå i dekning til krigen var slutt 8. mai.

Etter krigen: sag, tømring og gårdsarbeid

På 1950-tallet hadde Iver og Edvard sag framfor Breisand i Uldalen hvor de sagde tømmer som ble hogd i Uldalen. Sagbenken, saga og motoren kunne transporteres. Den ble således brukt også andre steder enn i Uldalen. Blant annet drev de en tid med saging av tømmer ved Øvre Havn.

Ola Linløkken døde brått i 1957. Etter dette tok Iver over Linløkken. Iver fikk bygd nytt fjøs i Linløkken på slutten av 1950-tallet. Iver døde imidlertid også brått i 1962. Da overtok kona Agnes gården. Deretter overtok datteren Anne, og hun eier gården i dag.

Edvard fortsatte som tømrer og snekker. Han dreiv også Uldalen for svigerfaren sin fram til sønnen Knut Ola overtok der i 1974.

Her er huset i Linløkken etter det ble snudd og bygd på. Det er nå oppført som seterhus i Kampen.

Det gamle tunet i Linløkken

Det gamle tunet i Linløkken.

Bilde av tunet i Linløkken mot slutten av 1950-tallet. Det nye fjøset som er under oppføring sees til høyre i bildet.

 Edvard Linløkken sitter på DKW 500 cm³ – en sykkel tyskerne hadde med hit til lands. Den ble første gang registrert 12. juli 1939. Bildet tatt i Linløkken rundt 1950.

Iver Linløkken sitter på Harley Davidson 1000 cm³ 1919-modell som han og Edvard hadde sammen. Bildet er tatt i Linløkken rundt 1950.

Iver Linløkken har spent for hesten. Bak sees eldhuset i Linløkken.

Ola Linløkken og Blakken, hesten i Linløkken.

 I Linløkken var oksen Kronblom lært opp til å dra plogen. Han var seig til å dra og passet bra til oppgaven. På bildet er Edvard og Kronblom i gang med å pløye i Linløkken. Bildet er tatt omkring 1950.

Måsåkjøring i Kampen antakelig på 1950-tallet. Dette var et arbeid som ofte var utført i fellesskap slik at hestene trakka ei fast og hard løype som alle kunne bruke. 

Helt bakerst i bildet til venstre sees Linløkkensetra. Bygningen nærmest bak hestene er ei hytte som Jonas Skjønnberg fikk bygget. De andre bygningene tilhører Stampesetra, Gardsetra og ei hytte som tidligere sogneprest Taraldset bygde der den gamle Linløkkensetra lå.

Linløkken rydda seg ny seterkve på Kampen på 1920-tallet. Det gamle selet ble bygd opp igjen der seteren ligger i dag. Den gamle seterkveen ble solgt som hyttetomt den 25. august 1932.

Denne kvisten brukte Edvard Linløkken som kalender da han lå i dekning mot slutten av krigen. Første datoen som er markert er lørdag den 31. mars 1945 (dagen før påskeaften). Han hadde ikke radio, så han var avhengig av beskjed fra Hans Rønningen om at tyskerne hadde kapitulert. Han kom fra skogen og hjem den 8. mai.

 Seteren til Linløkken ligger fint til med flott utsyn til fjellene i Kampen. Seteren med seterhus og uthus sees fremst, litt til høyre for midten i bildet. Bildet er tatt i 2019 og viser seteren slik den fremstår i dag med «nytt» seterhus og nytt uthus.

Øverst til venstre ligger ei hytte som søsknene Edvard og Rønnaug fikk bygd. Søsteren deres Ragnhild fikk bygd hytten helt til høyre i bildet. Denne ble senere overtatt av hennes datter Rønnaug (Mutte). Sønnen til Ragnhild, Per, bygde den grå hytta midt i bildet. Iver bygde hytta «Iverstugu» som ligger rett bak seteren, før han overtok gården etter broren Ola

På bildet ses «Iverstugu» som Iver Linløkken bygde før han overtok gården.

Iver, Agnes og Anne Linnløkken hesjing.

Edvard Linløkken og min far Ola Rønningen fraktet varene til Rondvassbu flere etterkrigspåsker. Ikke med pulker, men med skikjelker som skar seg ned i løssnøen. Tunglastet med melkespann, poteter og alt det andre for påskedrifta, forteller Arne Jørgen Rønningen.

 I 1998 ble det begynt å bygge nytt bolighus i Linløkken. Den gamle tømmerbygningen skulle flyttes til seteren. Marte Linløkken Skinstad forteller at de først bygde nytt uthus på seteren i 2008 slik at de hadde et sted å lagre materialer. Den gamle tømmerbygningen som stod i Linløkken ble tatt ned i 2009.

Bygningen ble satt opp igjen på seteren i 2010 og stod ferdig med tak i 2011. Det var stort sett Marte og faren Kåre som gjorde denne jobben. Marte forteller at det var veldig lærerikt og trivelig arbeid å være med på. På bildet ses den gamle tømmerbygningen som nå er oppført på seteren. Huset er nå bordkledd utvendig.