Villa Westend Herskapshus i dragestil

OGGA LINA: I 1905, ble en sentral del av Sygard Loftsgårds grunn Ogga lina* skilt ut og gitt navnet Westend. Villa Westend lå mellom det som i dag er Storgata og Ola Dahls gate. Med naturpark og husets spesielle byggestil fra siste del av 1800-tallet, skilte eiendommen seg ut fra stasjonsbyens øvrige bebyggelse. Villa Westend var av kulturhistorisk verdi, men ble revet for å skaffe plass til nok en bensinstasjon på Otta. (*Bebyggelsen vest og ovenfor jernbanelinja.)

I dagens bybilde er det ingen ting som minner om denne særpregede tømmervillaen fra tidlig forrige århundre. Den er forlengst revet og tomta er blitt en del av Ottas travle trafikkområde - med bensinstasjon, vegkryss, riks- og fylkesveg.

Fikk engelsk navn

”Parcellen får navnet Westend”, står det i panteboka fra skylddelingen i 1905. Tro hva skylddelingsfolkene tenkte om det engelske navnet? Westend betyr den vestlige delen av en by, opprinnelig brukt om London, hvor de mest velhavende av befolkningen bor.

For så vidt lå dette området mot vest, men her var ingen by og de som bodde her var neppe velhavende. Kanskje kjøperen var en rik engelskmann, og attpåtil fra London?

Kjøperen var bosatt i England, riktignok ikke i London, men i Liverpool. Han titulerte seg direktør og navnet var John Henrichsen. Men, var han engelskmann? Navnet kunne tyde på det.

Kommunestyret anbefalte løyve

”Aar 1906 den 21 de April sammentraadte Vaage Heredstyrelse på Vonheim, Lalm, i Henhold til Bekjendtgjørelse i Gudbrandsdølen.

Sak 20.

Sagfører O. Møller anmoder Heredstyrelsen i skr. af 18 ds. om en Udtalelse i anledning af at Direktør John Henrichsen, Liverpool, England, akter at ærhverve fast Eiendom her i Riget, men at Tilladelse dertil er gjort afhængig af Kngl. Tilladelse i Henhold til Lov af 9.6.1903.

Enst. Besl.

Heredstyret har intet at indvende ved, at Hr. John Henrichsen ærhverver fast Eiendom paa Loftsgaards Grund, men vil paa det bedste anbefale at han dertil erholder Kngl. Bevilgning i Henhold til Lov af 9.6.1903.”

Eiendom på 15 mål

Med kjøpekontrakt og kommunens anbefaling, samt tinglyst skylddeling og tilhørende skjøte, hadde dermed John Henrichsen sikret seg en fire mål stor sentral tomt fra Sygard Loftsgård. I skjøtet beskrives tomtas beliggenhet slik: 

”På nordre side av Ottadalsveien mellom grensene for Grand Hotel og Hotel Bjørkheim i en lengde av ca. 87 meter og en bredde av 45 meter fra veikanten, for den omforente kjøpesum Kr.3150.-  ”

Henrichsen hadde imidlertid ønske om utvidelse. Allerede i 1907 ble det fradelt en ny parsell av Sygard. Den lå mellom hotellene og grenset i sør mot Westend. Dermed var eiendommen utvidet nordover med tre nye mål. Året etter solgte Knud Loftsgaard nok en del av garden sin til Henrichsen.

Med dette var han eier av ett stort sammenhengende areal, i alt 15 mål. Det strakte seg fra Ottadalsvegen (riksveg 15/Storgata), gjennom bjørkeskogen mellom hotellene, og over dyrka mark på flata og opp i Sygardsbakken (seinere kalt ”Eriksenbakken”).

Villa i dragestil

Her mellom Ottadalsvegen og den seinere Nygata, i dag henholdsvis Storgata og Ola Dahls gate, var det at Henrichsen bygde sin villa. Den var tegnet av en Osloarkitekt, var bygd i årene rett etter 1905 og ble seinere påbygd.

Villaen var i utprega dragestil, en svært populær stilart i norsk trehusbygging rundt 1900. Stilen var brukt parallelt med sveitserstilen og har mange likhetstrekk med denne, blant annet når det gjelder proporsjonene på huset og en del av utsmykkinga. Villaen lå med fasade og hovedinngang ut mot riksveg 15 (Storgata).

Det var et toetasjes tømra hus belagt med takstein og med store småruta vinduer. Mot sør var altan og veranda med vindusruter i farga glass. Det mest særpregede var taket. Det hadde et høyt spisst tårnbygg, cirka to ganger to meter med små vinduer, som virket nærmest som et utkikkstårn. Takmønet var dekorert med utskjærte dragehoder, og ut mot riksvegen var taket påmalt store hvite bokstaver som fortalte at her var Villa Westend.

Naturpark

Hagen var anlagt som naturpark med mange bjørketrær. En tettvokst hekk dannet den ytre rammen, mens inngangsporten mot sør hadde portal utskjært med navn og fine fuglemotiver. Flaggstang, kleberpeis og hagemøbler var også en naturlig del av parkområdet.

På nordsiden av villaen, ut mot Nygata, ble det bygd et anneks med leilighet i andre etasje og uthusrom i underetasjen. De enkelte byggeprosjektene ble utført av byggmesterne Anton P. Rusten fra Selsverket og Ole K. Sørlie, Otta.

Bygd av en ”engelskmeinn”

Hvem var så denne Henrichsen som kom til Otta for 100 år siden? Og som i løpet av tre år hadde sikret seg en stor eiendom Ogga lina. Bygdefolk omtalte han som regel som ”engelskmeinn”.

Én kilde syntes han hadde litt utenlandsk preg og mente at han var ”norsk-englender”. En annen fortalte at han dreiv ”emigranthotell” i Liverpool, hvor utvandrere bodde mens de ventet på skibsavgang til Amerika. En kilde trodde helst han var norsk og kjente ikke til at han utøvde noe yrke etter at han kom hit, men at han levde av sine midler. Nok en kilde husket Henrichsen som en velkledd herremann som bodde på Westend hele året og som stelte seg sjøl. Når han kom til Ottekren for å handle gardsprodukter, hendte det han hadde med seg nybakt kake.

Felles for alle var: Ingen visste hvor han var fra.

Het Johan og var fra Moss

Grunnboka hos sorenskriveren skulle føre oss på sporet. Et notat i boka fortalte at John Henrichsen døde 26. november 1921. Dødsannonsa viste at han døde på Lillehammer sjukehus 70 år gammel, og at begravelsen foregikk fra Lillehammer kapell fire dager seinere.

Hans rette fornavn var imidlertid Johan. Kirkeboka for Moss viser at Johan Albert Henrichsen var født der i 1851, som yngst av åtte søsken. I 1865 bodde familien i Bakkegaden der den 14 år gamle Johan dreiv som krambudreng.

Hotellvert i Liverpool 

Henrichsen drog i unge år til England, og i 1881 bodde han i Liverpool. Han var da registrert under det mere engelskklingende navnet John og arbeidet som tjener og tolk hos en tysker som dreiv losjivirksomhet.

I 1900 bodde han i Duke Street hvor han dreiv som hotelltvert. På registreringsdagen dette året, hadde han tre ansatte, en nordmann og to svensker. Av gjestene var de fleste svenske, blant dem tre sjømenn og to emigranter. Emigrantene ventet trolig på skipsanløp for videre utreise.

Nygata deler eiendommen

Som følge av at jernbanen kom til Otta i 1896 ble det bygd flere hoteller på stedet. For Grand og Bjørkheim var det viktig med god adkomst fra stasjonen. Grand lå gunstig til for reisende. I 1913 føres jernbanen videre nordover, og for Bjørkheim var det også aktuellt med god adkomst til og fra stasjonen. Løsningen var anlegg av en ny gate fra stasjonen og forbi Bjørkheim.

Med andre ord: Gata måtte for en stor del gå over Westend. I søknad fra eier og vertinne på Bjørkheim fikk Sel kommunestyre saken i møte 15. april 1912:

”Andragende fra Anne Forberg om at faa aabnet Gade no 35, som gaar ud fra Vaageveien i Øst for Otekren ned til Otta Station.”

Kommunestyret utsatte saken. Anne Forberg fremmet stadig nye søknader. Først i 1917 fikk saken sin løsning gjennom følgende kommunestyrevedtak:

”Den prosjekterte Gade blir at anlegge og opparbeide for Kommunens Regning og Grunden xpropieres af Kommunen, dog kun paa Betingelse af at Anne Forberg erstatter Kommunen samtlige Udgifter.”

Pillargurivillaen

For Henrichsen ble nå eindommen delt. I 1918 skiller han ut området nord for Nygata  og eiendommen fikk navnet Pillarguri.

Her inne i bjørkeskogen, et godt stykke fra gata, ble Pillargurivillaen bygd. Den var i halvannen etasje og av rundtømmer. Villaen var i perioder leid ut til forskjellige Ottafamilier. Under okkupasjonsårene 1940 til 1945 bygde tyskerne to forlegningsbrakker på tomta.

I 1943 ble storparten av eiendommen, området mellom hotellene, solgt til Telegrafverket. I 1946/1947 ble resterende areal solgt til fire boligtomter (Wildenveysgate/.Liavegen). Otta telegrafhus ble bygd i 1979, og komplekset i glass og betong ligger stort og ruvende der Pillargurivillaen en gang var. Den ble revet i 1952, tømmeret ble solgt og huset ble satt opp på Fåvang, der kjøperen bodde.

Erichsenfamilien overtar

Etter Henrichsens dager gikk de to eiendommene over til slektningene, grossererfamilien Erichsen fra Oslo.

Ragnvald Erichsen (1865 -1944) var i 1900 registrert som kullhandler og bodde i Møllergata 34. Kona hans, Nora, var født 1868 i Oslo. De fikk barna Harriet, Sigurd og Dagny. Erichsen senior dreiv stort innen bransjen, blant annet var han leverandør til den norske handelsflåten.

Seinere tok Sigurd over bedriften. Han dreiv også egen virksomhet innen bilbransjen i Møllergata. Eiendommene på Otta tok han over etter å ha løst ut sine søsken.

Damer med hatt

Eldre Ottafolk husker godt familien fra deres sommer- og juleopphold på Westend. Sommerstid var det mange, såvel gjester som vertskap, som tilbragte sommerukene der. På varme dager bar damene som regel bredbremma, hvite sommerhatter når de oppholdt seg i parken.

Sigurd Erichsen (1894-1985) og kona Lillian fikk datteren Gerd Nora. Foruten Otta hadde familien også nær tilknytting til Mysuseter, blant annet med hytte ved Bergetjern.

 

Solgt og videresolgt

Villaen ble også leid ut som bolig, således er det flere Ottafamilier som gjennom årene har bodd på Westend. Mot slutten av krigen ble den også brukt som forlegning for tyske soldater.

I 1952 solgte Sigurd Erichsen eiendommen til Otta Sag og Høvleri. Året etter solgte de nye eierne villaen med en del av tomta til Sørlie & Co. Den stilfulle tømmervillaen ble gjort om til forretningsdrift, hvor eierne dreiv møbelforretning.

Ved årskiftet 1959/1960 ble eiendommen solgt til A/S Norske Esso. Otta Sag og Høvleri fulgte kort tid etter med å selge det meste av sin gjenværende tomt til bensinselskapet. Med dette hadde Esso sikret seg en sentral eiendom på Otta. 

Revet for å bli bensinstasjon

Lions Club Otta fikk villaen som gave mot å rive.Ved dugnad skulle klubben skaffe midler til sitt humanitære arbeid ved blant annet tømre opp ei hytte for utlodning. Våren 1960 ble Villa Westend revet for å gi plass til nok en bensinstasjon på Otta. Stasjonsbyen var dermed et kulturminne fattigere.

Kilder:

Vågå kommune, formannskapsprotokoll 1905-1919

Sel kommune, møtebok for Sell herredstyre/Sell formannskap 1907- 1922

Nord-Gudbrandsdal sorenskriverkontor, grunnbok

Statsarkivet i Hamar, pantebok for Nord-Gudbrandsdal sorenskriverkontor

Folketelling: Moss 1865, 1875, Kristiania 1875, 1900, Liverpool 1881, 1900

Moss kirkebok

Lillehammer Tilskuer 28. november 1921 og 17. mars 1960

Arnfinn Engen, fagkyndig på byggestil

Muntlige kilder:

Tora Høgste 1998

Jakob Loftsgaard 1998

Karine Madslien 1998

Olaf Saastad 1998

Paul G. Rusten 1998

Kaare Wangen 1998

John K. Lien 1998

Einar G. Rusten 1998

Ingar Havn 1998

(Alle fra Otta)

Stor takk til Aud Sandbu, Otta, som har skaffet utskrift fra kirkebok og folketellinger.

Artikkelen er tidligere publisert i Gåmålt og nytt frå Sel, bind 3, 2005.