Marcello Haugens opphold og arbeid på Otta stasjon

 Av Synnøve Ulvolden, Enebakk 

Barndom og oppvekst

Martin Mikael Haugen (1878– 1967), kjent under navnet Marcello, er en av de mest kjente synske i Norge i nyere tid. Marcello Haugen (Foto utlånt av Dag Haugaløkken)Han vokste opp på Kongsberg med ni søsken, og var av sigøynerslekt. I oppveksten var Marcello en stille og rolig gutt som faktisk likte å være alene, og noe av det verste han visste var sterke lyder. Han lengtet derimot tilbake til «tilværelsen før fødselen», og han lå ofte i gresset og beundret skyene som vandret over han. De andre barna oppdaget raskt at han ikke var som dem, og dette førte til en del erting, så derfor gruet han seg hver dag for skolen. Faren døde da Marcello var 12 år, og da måtte Marcello ut i arbeidslivet. Han jobbet først i avisen «Kongsberg Adresse», senere i trykkeri og bakeri. Drømmen derimot var en jobb innen jernbanen, for der kunne han få tilfredsstilt sin umettelige reiselyst. Dessuten ble jernbanen på den tiden regnet som en sikker levevei som gav status.

 

Marcello flytter til Otta

20 år gammel kom han seg inn ved jernbanen på Hamar, og her jobbet han på et jernbaneverksted til det ble ledig jobb som lokomotivpusser. Endelig, to år senere, i år 1900, ble han forflyttet til Otta som lokomotivpusser. Den gang bodde det totalt ca. 250 mennesker på stedet. Først bodde han en kort periode på Bjørkheim hotell, før han flyttet til «Ottheim» sør for Otta. Ottheim var et hus som ble bygd for de som jobbet innen jernbanen, men den gang da huset ble bygd, trodde de at stasjonsbygningen kom til å ligge sør for Otta-elva.

 

Otta var endestasjon i 17 år

Marcello kom til et sted som var i stor utvikling, og siden Otta var endestasjon, måtte all omlasting foregå ved denne stasjonen. Otta stasjon var tidlig på 1900-tallet en forholdsvis stor stasjon etter den gangs målestokk, og stasjonen hadde totalt ansatt 10-12 pussere. Da Marcello jobbet ved Otta stasjon, kom det ett tog ved middagstider og ett om kvelden. Middagstoget gikk igjen om kvelden, mens kveldstoget returnerte først neste morgen. I 1913 ble jernbanen forlenget til Dombås. Den gang stod det også to lokomotivstaller på stasjonsområdet. Den eldste ble revet i 1938 for å gi plass til større plattform, men den nyeste stallen står fremdeles på Otta stasjon. Mange unge jenter trakk stadig til lokomotivstallen for å treffe Marcello med de vakre øynene og det varme smilet.

 

Feiret julekvelden i lokomotivstallen

En person måtte alltid holde vakt i lokomotivstallen, for det stod i reglementet. Siden Marcello var ugift, i motsetning til de andre arbeidskollegaene, ble det alltid han som påtok seg nattvakter på høytidskvelder. I syv år på rad feiret han sin julaften i maskinhallen, og han hadde da alltid et pyntet juletre hos seg på jobben.

 

Ble boende på Otta i sju år

Marcello bodde på Otta i hele sju år, de sju årene han senere kalte de lykkeligste i sitt liv. Lønnen var to kroner dagen. Det var nettopp her på Otta at de merkelige evnene hans dukket fram for alvor. Marcello kunne for eksempel plutselig stanse toget, og lokføreren måtte da be han om å sette i gang igjen lokomotivet.

 

Marcello og Wildenwey

En sommerdag i 1907 kom Wildenwey til Otta etter et lengre opphold i Amerika, hvor han fikk jobb som språkkyndig hotellhjelp på Bjørkheim hotell. Det var forresten også denne sommeren han skrev sin debut diktsamling. Marcello og Wildenwey ble gode venner, og en gang de var på fjelltur, spådde Marcello at noe skulle hende med Wildenwey. Mens Wildenwey satt der, kom det klart for han at diktsamlingen skulle hete «Nyinger» og ingen ting annet. Da Wildenwey kom tilbake til Kristiania, ble han med ett en berømt og feiret dikter.

 

Marcello og lokalbefolkningen

Eldre folk fra Otta husker Marcello godt. Min farfar, som nå er død, fortalte at på fester på «Solvang» underholdt Marcello som buktaler. Det kunne for eksempel plutselig begynne å prate bak jentene, og de ble da ofte redde. Marcello var en meget pen mann, og mangt et ungt kvinnehjerte banket for han. Med sine brune øyne og svarte hår, var det ikke vanskelig å se at han var av sigøynerslekt.

Det var som sagt nettopp på Otta han fikk bekreftet det han hadde opplevd som barn, at han hadde «magnetiske» hender, men han oppdaget også at han hadde hypnotisk makt over mennesker. Det kunne nok mange ganger være fristende krefter for en ung mann, og det hendte nok han kunne falle for fristelsen til å misbruke kreftene sine, selv om man i dag sikkert kan skjære ned på den myteflora som lever på Otta, også med tanke på hans lettsindige «lek» med damer på den tiden.

Marcello ble beundret av andre årsaker også. Han klatret opp Pillarguritoppen på det bratteste, og det hadde ingen gjort før han. Siden lokalbefolkningen hadde vanskelig for å tro at Marcello virkelig hadde gjort dette, gjentok han likeså godt klatringen en gang til. Nå festet han et flagg etter seg på det bratteste punktet slik at alle skulle skjønne at han virkelig hadde klatret i det bratte landskapet. Det fortelles også at han på et bestemt punkt i fjellet mistet festet, og da måtte han hugge seg fast med tollekniv. Mange av disse historiene lever fortsatt på folkemunne.

 

Tokampen

En gang Marcello var ute og gikk langs Otta-elva, kom en hest løpende ut, og i en voldsom fart. Da hesten nærmet seg, fikk Marcello glimt av gamle «Brævangjin» fra «Nedre-To» som var døddrukken i vogna, og han hadde faktisk sloppet tømmene også. Marcello klarte likevel å få tak i hesten og roet han ned. Gårdbruker Bredevangen ville da endelig betale Marcello for sin takknemlighet. Til slutt ga Marcello etter og sa «at han kunne tenke seg toppen der sola skin støtt» – altså Tokampen. Tokampen er en bratt topp med en overveldende utsikt vest for Pillarguritoppen. Marcello fikk både tomt og tømmer av Bredevangen, men det var først i 1915 at han bygde sin egen hytte der oppe.

 

Den nye «Vis-Knut»

I 1908 ble Marcello utnevnt til fyrbøter, og lønnen hadde steget til kr 9,60 pr. dag. Reiselysten ble nå virkelighet da han fikk æren av å reise strekningen Hamar – Otta nesten hver dag. Nå bodde han skiftevis på Hamar, Ringebu og Lillehammer, og en tid tjente han på Rørosbanen.

Overalt hvor han nå reiste møtte han nye mennesker, og den ene etter den andre ble hjulpet av Marcello. Han bad dem tie, men ryktet hadde nå bredt seg om at Gudbrandsdalen hadde fått en ny «Vis-Knut», en mirakelmann. Fra nå av fikk han ikke lenger gå i fred, for når toget stanset på stasjonen, stod det mennesker og ventet på han. Det var syke som ikke hadde fått noe hjelp hos vanlige leger, folk som hadde mistet dyr eller ting, noen som trengte hjelp for å finne vann, mens andre igjen var bekymret for sine nærmeste og ville ganske enkelt bare ha beskjed. Marcello påtok seg oppgavene som han mestret med glans. Men det var ikke alle som kom for å søke råd, for mange unge jenter var det nok å få treffe fyrbøteren med de farlige, dragende øynene og det varme smilet.

Hvordan han kunne klare å se ting som var umulig for andre å oppdage, har han bare gitt antydninger om. Han skal visstnok selv ha fortalt til en kamerat en gang at når han stod ovenfor et menneske, var det bare som å trykke ned en telegrafnøkkel. Da kom det et indre bilde foran han, like klart som en kinematograf. Marcello kunne for eksempel se årsaken til en sykdom, og var det alvorlig, så anbefalte han som regel vedkommende å gå til lege, men var det noe som kunne helbredes med urter, så gjorde han det.

I 1915 sluttet Marcello etter eget ønske ved jernbanen, for han hadde nå innsett at han kunne klare å leve av aksjespekulasjoner og sine tjenester. Han ble riktignok aldri lokomotivfører. Av hans rulleblad ved jernbanen fremgår det likevel at han den siste tiden hadde et tillegg på kr 3,60 pr. dag, som nok betyr at han førte lokomotivet, men offisielt var han «bare» fyrbøter når han avsluttet sin karriere ved jernbanen.

 

«Sameti»

Samme år som Marcello sluttet ved jernbanen, bestemte han seg for å sette opp en hytte på Tokampen, som ligger 870 m.o.h. like ved Otta. Tomten hadde han som tidligere nevnt fått av gamle Bredevangen, og denne hytta ble et av Marcellos kjæreste tilholdssteder. Hytta fikk navnet «Sameti» som betyr «jeg tørster». Dette var Jesu ord på korset, og jeg tror nok at Marcello hadde en dypere mening med dette navnet enn kun å antyde at det ikke finnes vann der oppe.

På Tokampen har det ligget en bygdeborg en gang i tiden, og man kan fremdeles den dag i dag se rester etter gamle murer der oppe. Tokampen stikker opp av skogen litt vestenfor Pillarguritoppen med delvis stupbratte sider. Toppen har en liten fordypning, og akkurat der ligger hytta med en praktfull utsikt til Jotunheimen på den ene siden og Rondane og Dovre på den andre.

Hytta er i dag, akkurat som tidligere, alltid åpen, og man kan fremdeles lese Marcellos skrift på en lapp – hvor han ønsker fremmede gjester velkommen og ber dem om å forlate hytta i samme stand som de fant den. Dessuten ber han folk om å være forsiktig med ild. På Otta går det fremdeles mange historier om folk som tok med seg ting derfra, men de fikk ikke fred med seg selv før de hadde levert det stjålne tilbake.

Det lille kjøkkenet har en mursteinspeis som ikke er særlig pen eller god i formen. Den bærer årstallet 1915, og følgende tekst er malt på peishyllen: «Sannheten frigjør og forener». På kjøkkenskapet står det skrevet: «Sameti». «Forsiktig med varmen, hygg deg, men gjør alt pyntelig i orden».

 

Turistattraksjon

Hytta har i dag stor betydning for mange av de reisende som kommer til Otta, for Marcello ble som sagt etter hvert kjent både i inn- og utland. Svært mange av sommerturistene tar derfor gjerne en dagstur opp for å ta hytta i nærmere øyesyn. Dessuten betyr den fremdeles mye for folk i Nord-Gudbrandsdal.

Det fine med hytta er som sagt at den alltid er åpen for alle, og stort sett viser gjestene seg tilliten verdig. Jeg tror at folk på en måte fremdeles føler at Marcello har et visst overblikk over hytta. Hytta er som regel også omtalt i de fleste lokale turistbrosjyrer, og det er i dag merket sti hele veien.

PÅ TUR: Marcello Haugen (t.h.), skredder Kristen Gundersen og Bergsvend Buflåten (foran). Bildet er utlånt av Pauline Gundersen, Otta, ved hjelp av Dag Haugaløkken.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Litteratur:

Øystein Parmann: «Marcello Haugen», J.W. Cappelens Forlag, Oslo, 1974

Muntlige kilder:

Odd Bakke

Borghild Haugaløkken

Rolf Ulvolden

Denne artikkelen er tidligere publisert i boka ”Otta gjennom 100 år”, Sel Historielag, 1996.