Paul Botten-Hansen 1824–1869

Universitetsbibliotekar og litteraturkritiker Paul Botten-Hansen ble født utenfor ekteskap og vokste opp hos sine besteforeldre på Botten på Selsverket. Etter Pauls død i 1869 skriver professor Ludvik Daa i boken ”Vidar” hvor skuffet Paul ble da Henrik Ibsen ga ut boken Peer Gynt. Han jobbet selv med stoffet, men da det var hans beste venn, Ibsen, fikk han tilgivelse.
 

Av Rolf Ulvolden, Otta 

Paul ble født på gården Botten 18. desember 1824. Botten var en ferdmannskvile, og mye folk som reiste gjennom dalen, overnattet her.

Paul ble født utenfor ekteskap og vokste opp hos sine besteforeldre. Faren til Paul var lærer Hans Paulsen Nystuen, og moren var Ragnhild Jehansdatter Botten. Besteforeldrene var Imbjørg og Jehans Botten. Ragnhild Botten var mor til Paul og ble gift med Arne Grindstuen, Sel.

 

Hans Paulsen Nystuen var lærer og flyttet til Tysfjord i Nord-Norge.

Han skulle ha barn med flere jenter og fikk beskjed om at han måtte slutte som lærer.

Det var et hardt slag for Ragnhild. Hun var glad i gutten, men faren godtok han ikke.

 

Gode evner

Paul viste tidlig at han hadde gode evner. Han var meget dyktig til å tegne og spikke figurer. Bestemoren som bodde like ved kirken, gikk ofte i kirken. Paul var med, gudstjenestene var ofte lange, og det kunne bli litt kjedelig for Paul. Han benyttet tiden til å tegne altertavlen og trefigurene. Da han kom hjem, spikket han både Moses og Judas.

På nabogården Moen hadde lærer Agerjordet skole for større elever. Her fikk Paul være med i timene og lærte fort å skrive og lese. Bestemoren som var meget glad i gutten, hadde en bestemt teknikk, og hjalp Paul med å lese og skrive.

Da Paul var nesten 7 år, skrev han et eventyr til sin lærer Agerjordet. Han kalte eventyret ”En St. Hans natts eventyr”. Dette brevet syntes Agerjordet var så godt skrevet at han tok vare på det. Da Asbjørnsen begynte å samle eventyr, tok han og sendte brevet til Asbjørnsen i Oslo. Her skriver Paul om den forferdelige skytteren Peder Jynt. Han skriver og om Bøjgen, og det er det eldste som er skrevet om Per Gynt.

Paul laget mange fine tegninger, og noen av disse er oppbevart hos en mann på Otta. Han lånte 1 og 2 dalersedler av sine onkler Sivert og Imbert, og etterlignet disse så godt at det var vanskelig å se forskjell. Det var en jente han hadde et meget godt øye til, som fikk en slik seddel av Paul. Hun falt for fristelsen og skulle benytte den falske pengeseddel. Det ble oppdaget at seddelen var falsk, og det ble bråk.

 

Paul blir arrestert

Lensmann Valle kom og arresterte Paul. Saksbehandlingen tok ¾ år, og rettssaken ble holdt på Laurgård på Nord-Sel. Han fikk 5 dagers fengsel på gården ”Fillingsøe”.

Det ble et meget hardt slag for Paul. Han var jo bare en guttunge, og å få slik behandling av voksne folk gikk hardt inn på han. Presten Krag fra Vågå så at han her hadde med et geni å gjøre, og ville forsøke å få han vekk fra dette bygdemiljøet. Han har nok æren for at Paul kom seg ut.

 

Paul reiser ut

Paul fikk jobb hos kjøpmann Lars Engebretsen Hoff, Lillehammer i 1839. Han kom tilbake til Selsverket og ble konfirmert. Han besøkte ikke bygda etter dette. Paul forlater 1847 Lillehammer, reiser til Oslo og flytter inn i Rådhusgaten 28. I 1851 utgir han boken ”Huldrebryllupet”. Denne boken har mye tilfelles med Peer Gynt, som kom ut i 1867. I Oslo får han jobb som redaktør for bladet ”Illustreret Nyhedsblad”. Han begynte å samle bøker mens han bodde på Lillehammer. Dette fortsatte han med i Oslo og hadde til slutt landets største private boksamling – 14000 bind. Disse ble solgt til Bergen, og de er grunnlaget for Bergen Bibliotek.

 

I selskap med Ibsen og Vinje

I Oslo ble han venner med Ibsen og Vinje, og de ga ut bladet ”Andhrimner”. I 1864 får Paul ny jobb og blir ansatt som Universitetsbibliotekar. Han ble også litteraturkritiker, en jobb han hadde ved siden av arbeidet i biblioteket.

Pauls skjønnlitterære hovedverk er ”Norske Mysterier”. Paul skriver i kap.8 i Norske Mysterier om Morten Knappestøper. Ibsen hentet stoffet her.

Etter Pauls død i 1869 skriver professor Ludvik Daa en bok om Paul. Han kaller boken for ”Vidar”. Her skriver Daa hvor skuffet Paul ble da Ibsen ga ut boken Peer Gynt. Han jobbet selv med stoffet, men da det var hans beste venn Ibsen, så fikk han tilgivelse.

 

Ibsen i Sel

Ibsen reiste gjennom dalen i 1862. Han kommer til skysstasjonen Åsåren og blir boende der i 3 dager. Han gikk turer i fjellet og besøkte sikkert gården Botten.

Det er skrevet lite om tilbaketuren over Dovre, men mye tyder på at han besøkte gården Moen på Selsverket. Her hadde hans kamerat Peder Munch Søegaard vokst opp. Søegaard var med i Hollenderkretsen. Det er også naturlig at Ibsen besøkte Botten. Han ville sikkert hilse fra Paul og takke for alle matpakkene Imbjørg sendte til Oslo. Når matpakkene kom, hadde Paul og Ibsen fest i Rådhusgaten 28.

Gamle folk har fortalt meg at Ibsen overnattet i en låve på Mysuseter. På veggen i gamle Loftsgård-låven viste Jakob Loftsgaard meg en underskrift på veggen. Her var det signert Ibsen, og jeg har kontrollert underskriften til Ibsen, og den er meget lik.

Da Ibsen var på Selsverket, mener jeg grunnsteinen til Peer Gynt ble lagt. Da fikk han historien om jegeren Peer mens han bodde på gården Moen. Uldalen og Mysusæter har helt sikkert gjort inntrykk på den unge Ibsen.

Ibsen skriver i starten av sin bok Peer Gynt (om Selsverket):

”En lid med løvtrær nær ved Aases Gård, en fossende elv renner nedover. Et gammelt kvernhus paa den anden side. Het sommerdag”.

Når en står nede på gården Botten og ser oppover Verkensbakkene, er det ikke noen tvil om at det var her Ibsen har stått når han skrev dette: På nordsiden av Ula er det løvtræli, på sørsiden en furuskog. Ula fosser nedover, og på den annen side ligger Stampen mølle.

Hågå gård ligger på nordsiden av Ula. Gardgutten på Hågå kunne velge om han ville overta Hågå eller Skjenna, men han valgte heller jaktrettighetene framfor å overta en av gårdene. Det er grunn til å anta at sjuåringen Paul hadde denne storskytteren i tankene da han skrev sin fortelling om Peder Jynt. Sverre Mørkhagen skriver i sin bok at han tror ikke at en 7-åring kunne skrive så bra. Han mener at Asbjørnsen har skrevet eventyret. Men Asbjørnsen kan ikke ha skrevet dette, for han var ikke så lokalkjent.

Det ble holdt en fest for Paul i Oslo i 1862. Asbjørnsen hadde fått trykt opp 20 eksemplar av St. Hans natts eventyr. Paul og Ibsen var jo gode venner, og kanskje var Ibsen tilstede på festen. Det kunne ha vært dette eventyret som ga han ideen til Peer Gynt.

Paul nevner mange lokale navn som Asbjørnsen ikke var kjent med. Han skriver om Meringdalsvannet, Formovolden, Bjølstad. Han skriver om en kar – O.H.S.  i boken, og gjentar denne mannen flere ganger. Det merkelige er at disse bokstavene er hogd inn i takåsen på seteren til Hågå gård. Dette skulle tyde på at Paul hadde Hågå gård i tankene da han skrev St. Hans natts eventyr. Når en da vet at gardgutten på Hågå valgte jaktrettighetene fremfor gården, kan en ha lov å trekke sammenligninger med Ibsens Peer Gynt.

Moen gård på Selsverket har trolig gitt navn til ” Mads Moen”.

Paul Botten – Hansen må ha æren av at Ibsen fattet interesse for ” den forferdelige skytteren Peder Jynt”.

I 1869 ble Paul syk og døde. Han fikk lungebetennelse, og han ble bare 45 år gammel. En stor mann hadde gått bort.

 

Byste av Paul på Selsverket

"Vi fant en fin stein i kanten av elva, og vi snakka om at denne steinen hadde sikkert Paul sittet på når han fisket i Ula".

Det skriver Rolf Ulvolden (bildet) i denne artikkelen som også omhandler arbeidet som komiteen under Sel Historielag la for å få en byste av Paul Botten-Hansen på Selsverket.

Jeg vil forsøke å fortelle hvordan bysten på Selsverket ble reist. Jeg fikk et brev fra ordfører Sverre Eriksen på Hamarøy om jeg ville være med å støtte en byste over Paul på Selsverket. Han var i slekt med Paul og syntes at vi skulle få opp et minne om han på Selsverket. Alle bedrifter i Sel fikk dette brevet. Jeg sendt kr. 1000, og da det var bare jeg som hadde støttet dette i Sel kommune, ville Eriksen droppe det hele. Jeg syntes det var synd, og kontaktet Finn Ekre, Otta. Vi ble enige om å få oppnevnt en komitè som kunne støtte Eriksen i arbeidet.

Komiteen ble oppnevnt under Sel Historielag. Komiteen besto av følgende personer:

Finn Ekre, Marit Stormorken, Odd Bakke, Reidar Dahl, Marit Romsås og meg selv. Det kom til flere personer senere som støttet svært bra opp om arbeidet.

 

Kunstneren Arne Mæland laga bysten

Eriksen kjente en kunstner i Bergen som kunne lage bysten. Vi fikk en lav pris på bysten, og komiteen satte i gang arbeid for å få reist monumentet. Mæland ville ha kr.60.000.-, men Eriksen fikk prutet ned prisen til kr 30.000,-

Kommunen ga oss fri grunn ved kirken. Vi hadde mange møter og forestillinger i fjøset på Moen gård, og på denne måten fikk vi inn penger. Folk i bygda støttet opp om foretaket, og pengene kom inn, så vi bestilte bysten av Arne Mæland

Sverre Eriksen fikk trykt opp igjen ”Huldrebryllupet” og ”En St. Hans natts eventyr”. Han skrev en bok om sin slektning Hans Paulsen Nystuen og Paul Botten- Hansen. Boken fikk navnet ”Lokkarbånet”.

Kommunen kjøpte en del av disse bøkene, og vi solgte dem, og fikk på denne måten inn noen kroner. I Tysfjord ble det arrangert slektsstevne, og overskuddet her fikk vi oversendt. Foreninger, banker og privatpersoner støttet godt opp om tiltaket. Vi hadde mange Paul Botten- kvelder i kjelleren på Grand og i fjøset på Moen gård. Disse kveldene ble meget godt besøkt, for mange hadde ikke hørt om denne kjente verkingen. 

Vi fikk gratis skifer av Norsk Cement & Skifer, og John Lien stilte opp med gratis maskiner.

Vi hadde kun ett bilde av Paul som Mæland arbeidet ut fra. Komiteen la ned et stort arbeid, og det ble mange timer ved Sel kirke. Vi hentet steinen som bysten skulle stå på inne i Uldalen. Vi fant en fin stein i kanten av elva, og vi snakka om at denne steinen hadde sikkert Paul sittet på når han fisket i Ula 

Steinen ble fraktet ned av John K. Lien og bysten ble montert på steinen. Odd Bakke (formann i historielaget), Reidar Dahl og Ove Røsbakk var med å godkjente steinen.

 

Avduking av steinen

Bysten av Paul Botten-Hansen står vis à vis Sel kirke på Selsverket, ved den gamle barneskolen som i dag er barnehage.

Avdukingen ble bestemt til 30. juli 1995, og den som ble valgt til å gjøre jobben, var Sverre Eriksen. Finn Ekre skulle lede det hele, men han døde dessverre noen dager før.

Tore Rødølen spilte fiolin ved bautaen (gratis) og i fjøset på Moen gård fremførte Morten Jostad og Harald Romsåshagen skuespillet ”Velt-Pauls eventyr” basert på Paul Botten-Hansens ”En St. Hans natt eventyr”.

Det ble holdt messe i kirken før avdukingen.

Ordfører Ola Svaet overtok bautaen og lovte at kommunen skulle ta på seg ansvaret for å holde anlegget i orden.

 

Minnekveld for Paul

Rødølen, Romsåshagen og damene stilte opp i bunad, og det ble en stor kulturkveld i fjøset på Moen. Fra slektningene i Tysfjord stilte Sverre Eriksen og Torfinn Johannesen opp, og Ingrid Erlandsen sponset disse herrene med mat og overnatting på Rondane Høyfjellshotell. 

I Tysfjord ble det i 1997 holdt et nytt slektsstevne, og Sel Historielag og kommunen ble invitert. De som reiset opp i Lofoten, var slektninger fra Nystuen på Sel, Odd Bakke og jeg.

Det ble en meget trivelig tur, og det møtte opp ca. 150 etterkommere etter Hans Paulsen Nystuen. De hadde reist en minnestein på bruket der ”Hans Pålsa” hadde bodd. De var meget stolte over å ha slekt på Sel. Vi var der i mange dager, og de gjorde alt for at vi skulle trives. De arrangerte en tur med buss til Lofoten som var en stor opplevelse for oss. Vi kjørte helt ytterst til et sted som het Å. 

Jeg har fått oppgitt noen tall fra kassereren i Sel Historielag, Steinar Grønn. Han kunne fortelle at statuen med anlegget rundt kostet kr 58.818,- På boksalget fikk vi inn kr 13.300,-, gaver kr 17.987,-, loddsalg kr 4.847,- og offentlig støtte kr 22.684,-. Til sammen kr 58.818,-

I tillegg til dette ble det utført ca. 500 dugnadstimer som vi anslo til kr 60.000,-. Dersom vi tar med gratis skifer og verdien av anleggsmaskiner, så kommer statuen på minst kr 150.000,- Det ble et pent anlegg, og jeg tror Selsverket satte pris på det.

Ref. Professor Daa, Sverre Eriksen og Sverre Midthagen.

Denne artikkelen er tidligere publisert i Gåmmålt og nytt frå Sel, 1999.