Hvor pokker er 70-åringene blitt av?

 

Fottur i Rondane er tradisjon i familien, men de siste åra har jeg ofte gått alene. Etterhvert har jeg spurt meg:

– Hvor er det blitt av mannen litt opp i åra, den enslige senioren man passerte eller møtte på stien?

Som med jevne, lette fotsteg tok seg framover råket, som pustet på, brukte dagen. I hånda;kjeppen, og på ryggen; en grå, velbrukt Bergan.

 

Mannen du så igjen på turisthytta før matklokka ringte. Tynt grått hår, gjerne litt solbrent, alltid i sportsstrømper og grå nikkers. Som ved middagsbordet fortalte om topper, ruter, gangtider og turisthytter. Seniorvandreren som alltid var sikret soveplass på to- eller firemannsrom; hans privilegium.

Hvor er det blitt av denne fyren? Det er vel ikke bare unger, ungdom og 40-åringer som går i Rondane nå til dags?

Jeg identifiserer meg faktisk med denne typen, for nå er det jeg som er blitt senioren på turisthytta. Før i tida var de eldre herrer i 60- og 70-årsalderen. Jeg har bare så vidt passert midten av de seksti, så hvor pokker er 70-åringene blitt av?

Kanskje var de ikke så gamle før heller, så bare slik ut?

 

Publisert i Fjell og vidde nr. 5 1997...