Hvor pokker er 70-åringene blitt av?
Fottur i Rondane er tradisjon i familien, men de siste åra har jeg ofte gått alene. Etterhvert har jeg spurt meg:
– Hvor er det blitt av mannen litt opp i åra, den enslige senioren man passerte eller møtte på stien?
Som med jevne, lette fotsteg tok seg framover råket, som pustet på, brukte dagen. I hånda;kjeppen, og på ryggen; en grå, velbrukt Bergan.
Mannen du så igjen på turisthytta før matklokka ringte. Tynt grått hår, gjerne litt solbrent, alltid i sportsstrømper og grå nikkers. Som ved middagsbordet fortalte om topper, ruter, gangtider og turisthytter. Seniorvandreren som alltid var sikret soveplass på to- eller firemannsrom; hans privilegium.
Hvor er det blitt av denne fyren? Det er vel ikke bare unger, ungdom og 40-åringer som går i Rondane nå til dags?
Jeg identifiserer meg faktisk med denne typen, for nå er det jeg som er blitt senioren på turisthytta. Før i tida var de eldre herrer i 60- og 70-årsalderen. Jeg har bare så vidt passert midten av de seksti, så hvor pokker er 70-åringene blitt av?
Kanskje var de ikke så gamle før heller, så bare slik ut?
Publisert i Fjell og vidde nr. 5 1997...