Posten tilbake på krambua

30. september 1997 stengte Sel postkontor døra for siste gang. Dagen etter ble det opprettet postfilial i samvirkelagsbutikken. Posten på Nord-Sel var dermed tilbake på butikken, akkurat som 143 år tidligere. Det har vært posttjeneste på Nord-Sel gjennom Postens mer enn 350-årige historie.

Av Per Erling Bakke, Otta

Fra 1. oktober 1997 fikk nord-selværene på nytt utført sine mest vanlige posttjenester på bué samtidig som de handler. Akkurat som på Laurgardsbué i 1854, da “Gammel-Lårgar'n”, Jakob Paulsen Laurgaard, begynte som poståpner. Han var også skysstasjonsholder og gardbruker. Siden da har postkontoret vært et fast møtested for folk i bygda.

Blant de siste som stakk innom postkontoret før det stengte for godt var tidligere lærer Gunvor Reitan. Med sin høye alder har hun fulgt utviklingen på tettstedet gjennom store deler av dette hundreåret.

Og det er sannelig litt av en utvikling posten har vært gjennom – fra hesteskyssens dager til dagens dataalder. Men selv om teknologien og tilbudet endret seg underveis, fungerte Sel postkontor hele tiden som et møtested der bygdafolk kunne utveksle siste nytt og holde kontakten med kjente. Denne siden av postens funksjon har forsatt også etter at posten var tilbake på krambua – samvirkelagsbutikken.

 

Laurgard skysstasjon

For 143 år siden hadde Laurgard skysstasjon, butikk og post. Her var skysskifte, og hit kom derfor også postskyssen. Her møttes reisende og bygdafolk. Butikk, vareutvalg og posttjeneste har endret seg mye på disse årene. Dagens samvirkelagsbestyrer Steinar Aarnes kan framvise en helt annen butikk i dag enn det "Gammel-Lårgar'n"  kunne.

Hans landhandleri var i ei stue inntil hovedbygningen. Men også i forrige århundre møttes bygdefolk på butikken for å handle, prates ved og for å høre nytt. Også da var det et og annet brev å hente, eller sende, slik det nå er i dagens variant av krambua.

Nå henger ikke lenger parafinlamper, bøtter og seletøy i taket. I dagens strømlinjeformede butikkonsept finner man heller ikke ubrent kaffe, saltsekk og tørrfisk bak disken. Dagens vareutvalg har utviklet seg stort fra den tida sildtønna stod framfor disken, og  spyttebakken hadde sin plass bakom døra. Men møteplassen er på mange måter den samme i dagens krambu som på bué på Laurgard.

Posttjenesten var begrenset for 143 år siden. Da postføreren kom til gards hadde han stort sett med seg brev, og da særlig offentlig tjenestepost. Av de 1740 brevene som ble sendt fra Nord-Sel i 1857 var 159  verdibrev. Offentlig post utgjorde en god del av posten.

 

Over Vågårusten

I 1858 hadde Jakob Laurgaard kontrakt på postkjøringen fra Laurgard til Brennhaug i nord og Solhjem i sør, en avstand på henholdsvis “1 1/8  miil” og “1 1/2 miil”. Posten skulle føres fram i 1øpet av en og en kvart time per mil, iberegnet tid for hestebytte. Men postføreren skulle være “berettiget til i godt Føre at kjøre hurtigere, naar det skjønnes at saadant kan skee uden Hestenes Mishandling", som det heter i kontrakten med Departementet for det Indre.

“Gammel-Lårgar'n” fikk utbetalt skyssgodtgjørelsen hvert halvår. Han fikk 48 skilling per mil for to hester, for en hest 36 skilling. I tillegg fikk han en lovbestemt godtgjørelse for kjøreredskapen.

Posten fra Nord-Sel ble ikke sendt bare sør- og nordetter dalen. Allerede før 1850 ble det satt igang postrute fra Sel, over Vågårusten, til Vågå og Lom. Denne ruta ble betjent av vernepliktig mannskap. I 1851 ble posten transportert denne strekningen en gang i uka.

Fra 1883 blir posten mellom Sel og Vågå skysset hele fire ganger ukentlig. Jakob Laurgaard og stasjonsholder Ole Olsen Lunde fra Vågå hadde da kontrakt om skyss med hest to turer ukentlig fra hvert sitt utgangspunkt, en avstand på 24 km. Betalingen var 11 øre per km. Dersom de tok med seg post på tilbaketuren var betalingen 7 øre per km.

 

Postbønder

Posten slo på stortromma gjennom en rekke arrangementer da den i år markerte 350 årsjubileet for landets posttjeneste. Det var neppe samme begivenheten da Norge fikk sitt eget organiserte postvesen i 1647. Fra dette året ble budstikker, kurerer og tilfeldig leilighetsskyss av meldinger avløst av postbønder som førte posten fram mellom postgardene. 

Gjennom kongelige forordninger ble bønder pålagt å frakte posten, en plikt i likhet med skyssplikten. Til gjengjeld fikk postbøndene visse privilegier, som å slippe friskyss av embedsmenn og adel. De ble også fritatt for militærtjeneste for seg sjøl og to tjenestekarer. Disse tjenestekarene, postkarene, skulle hjelpe postbonden med å frakte posten. Det var brevet som var grunnlaget for postskyssen, og budskapet var stort sett påbud fra myndighetene.

Brevet skulle fram snøggest mulig, fra postgard til postgard.

Romundgard var en slik gard, eller poststasjon som det også ble kalt. Av gamle notater fra Romundgard går det fram at Poffuell ( Povel) Rommengaard var postbonde i alle fall fra 26. mai 1662, bare 15 år etter at landet fikk et organisert postvesen. Han førte “posten 2 mil nordefter til Dovre og 7 fjerding sørefter til Breden”.

I et brev datert 9. juli 1664 til stattholderen i Norge, Ulrik Frederik Gyldenløve, ber den samme Poffuell, om å få være alene om postføringen. På grunn av mye skyssferd hadde han delt postskyssen med andre garder. “Effterdj Schydtzferd nu ehr aff Schaffett, Ehrbiuder ieg mig: Aleene at will føre Posten". Det er grunn til å tro at pliktene som postbonde også hadde sine fordeler i form av de forskjellige fritakene.

Selsvollene vanskelig

I juni 1704 ber Tord Tostensen Romundgaard Kongen om å få flere til å hjelpe seg med postføringen. Han grunngir søknaden med vanskelige veiforhold over Selsvollene i flomtider, og at hans skysskar for noen år siden satte livet til i en av tverrelvene.

I et avskjedsbrev fra 25. juli 1776 fra Jens Schanche, postkontrollør i Norge og postmester i Christiania, heter det “at Jacob Olsen Jørgenstad haver tient som Post-Karl for Post-Stationen Romungaard paa Sell den Allernaadigst anbefalede Tiid, nemlig fulde 7 Aar til Dato, og imildertid har i samme sin Tienste forholdet sig u-paaklagelig....” Med dette var Jacob Olsen Jørgenstad fritatt for framtidig militær tjeneste.

I 1779 var Tor Rommundgaard poståpner på Nord-Sel, og i folketellingen fra 1801 for Waage får vi vite at ugift husbonde og gårdbruker Thord Thordsen (25) er poståpner på Romundgard.

En annen bekreftelse på Romundgard som postgard finner vi i en postfortegnelse fra 1808 om poståpnerier som skal forsynes med nytt segl – den nye kongens monogram. Her nevnes blant andre “Romundgaard i Sell”.

Å føre fram posten var en plikt som fulgte garden. På denne måten har Romundgard vært postgard gjennom generasjoner.

350 år gjennom Sel

Den første postruta mellom Christiania og Trondhjem gikk gjennom Selsbygda etter alt å dømme allerede i 1647, året da landet fikk et organisert postvesen. Ruta gikk en gang i uka. Det har dermed vært posttjeneste i Sel i 350 år, med Romundgard blant de eldste poststasjonene i Gudbrandsdalen.

Hvor lenge posten var på Romundgard vet vi ikke, men en timeseddel for postens ankomst og avgang ble i 1834 testert (signert) T. Romundgaard. Skrivemåten har variert gjennom tida, og garden er omtalt som Romundgaard, Romengaard og Romundgaard i Sell. I 1816 var navnet todelt: Rumund-gaard. Fra 1833 har postnavnet variert fra Sell, Sel i Vaage og fra 1854; Sel.

Seinere kom posten til Laurgard. Den siste poståpneren på denne garden var Anders Nuvstad, som var poståpner fra 1889. I 1896 blir gardbrukeren på Skårå, lærer Hans Nygaard, poståpner. Dette året mottok han 3500 brev som han sendte videre.

 

Endring med jernbanen

I 1896 ble jernbanen åpnet til Otta. Det ble da slutt med å føre posten over Vågårusten. Poståpneriene på de nyopprettede jernbanestasjonene på Otta og Sjoa ble da utgangssted for postskyssen til Ottadalen og Heidal. Poståpnerier ble flyttet fra garder til de nyopprettede jernbanestasjonene.

 I 1913 ble jernbanen åpnet mellom Otta og Dombås. Posten på Nord-Sel ble flyttet til stasjonen, og stasjonsmesteren ble poståpner. Med turistnæringen, og etterhvert flere husstander, økte også posttrafikken i årene framover.

Høvringen med sine seterpensjonater og hoteller fikk tidlig behov for transport av post til gjestene. I turistsesongen ordnet turistvertene seg med et privat bud. Han hentet posten på stasjonen, og vekselvis syklet og bar posten fram til det enkelte turiststed.

I 1954 blir landpostbud Martinus Thorud poståpner på Nord-Sel, og flytter posten heim til seg. Tredve år seinere holder postkontoret til i Ruth Sandbergs hus, men posten trenger større plass, og i 1994 leier man nye og romslige lokaler hos samvirkelaget. Om knappe to uker flytter posten inn i selve butikken, som på Laurgard i 1854.

 

Poståpnere/ poststyrere fra 1854 til 1997:

01.10.1854  gardbruker Jacob Paulsen Laurgaard

19.07.1889  gardbruker Anders Nuvstad

01.01.1896  lærer Hans Nygaard

06.12.1913  stasjonsmester Jon Pedersen

02.11.1926  Statsbanene /forskjellige stasjonsmestere

11.01.1954  Martinus Thorud, var også landpostbud til 01.06.1960

01.07. 1983 Lars Larsen

25.10. 1993 Ingunn Berge

 

Kilder:

Folketellingen 1801

Gunnar Sandbo, Vågåmo.

Postbiblioteket, Oslo.

Gardsarkiv fra Romundgard og Laurgard, Nord-Sel.

“Alltid underveis – Postverkets historie gjennom 350 år”, bind 1, Elanders Forlag/Posten, 1997.

 

Mesteparten av artikkelen var trykt i lokalavisa Vigga 18. september 1997, og er en del av artikkelsamlingen ”Posten i Sel” av Per Erling Bakke.