Horgen setergrend

Allerede på 1400-tallet var det husdyr på sommerbeite på Horgen, vest for Rosten. Det er uvisst når selværene begynte med seterdrift på Horgen, men av en skriftlig kilde går det fram at garder på Sel iallfall hadde seter der i 1690-årene. Det gamle seterstellet tok etter hvert slutt, og i 1981 var det slutt for godt.

 

 

 

 

 

 

 

Av Per Erling Bakke, Otta

Horgen ligger 850-900 m.o.h. på vestsida av dalen, i draget under Vetahaugen, Kinnet og Rostkampen. Tvillingtoppene Horgenosi og Blåhø* ligger bakom som kjente landemerker, der Horgenosi danner Sels grense mot Vågå og Dovre.  Det er her oppsitterne i Rostgrenda og flere fra Sel har seterstulen sin.

I dag er setergrenda, for øvrig nå en del av Åsen – Horgen grunneierlag, et populært mål for så vel turfolk som de 43 familiene som har bygd seg hytte på Horgen.

Fra gammelt var de to fjelltoppene også kalt Horgenåsen og Store Jetta.

Anlagt for flere hundre år siden   

Horgen lå lagelig til i heimfjellet, for gardene i Rosten og på Sel, til å bryte kve og bygge seterhus. Fullt så lagelig lå neppe Horgen for en av gardene på andre sida av fjellet, i lia ovenfor Lalmsvatnet. Ikke desto mindre var det folk fra Nordre Grov, et tidligere bruk som trolig lå mellom Bjørnstad og Snerle på Lalm, som sist på 1400-tallet måtte dra den lange vegen dit på sommerbeite. Årsaken var at Snerle hadde sitt sommerbeite i heimfjellet på Holungsetra. Setervegen for Grovfolket gikk framom Holungsetra og over fjellet til Horgen.

 

Det er uvisst når selværene begynte med seterdrift på Horgen, men av skriftlig kilde går det fram at garder på Sel iallfall hadde seter der i 1690-årene. Magne Laurgard (f.1923) forteller at Horgen ble brukt som heimseter for flere garder på Sel. Han nevner Laurgard, Nordre Olstad, Jørundstad og Øverbø (Øygarden), men han tror det var flere. Av dagens tolv setre mener han at Sandsetra og Søre Grothesetra er de eldste.


Bedre beite på Høvringen

Av de som først på 1700-tallet hadde seter og grasmark på Horgen flyttet de fleste etter hvert tvers over dalen til andre fjellsida, til Høvringen. Her tok de seg beite, seter og jord. Årsaken var at det var for slet Sætter-hafn paa Horgen. En medvirkende årsak til det var at beitedyr fra nede i bygda gjerne trekte opp til Horgen. Det samme gjorde husdyr fra Dovre og Holungseter i Vågå. Dessuten var det bru over Lågen ved Maurstad* som gjorde at det var lett å dra til Høvringen. Der hadde imidlertid garder på Sel sine hevdvunne retter til beite og seterdrift. Dette ble det strid av.

* Bruk under Laurgard.

Måtte flytte tilbake til Horgen

Striden førte til at inntrengerne fra Horgen i 1732 ble stevnet for retten. To gardsbruk på Sel ble imidlertid ut fra hevd og felles seterbruk med andre, tilkjent fortsatt rett til seter på Høvringen. Derimot ble eiere av noen mindre bruk dømt til nedriving av hus og gjerde og flytte tilbake til deres gamle seter på Horgen. Husmenn under garder med seter på Høvringen var likevel ikke rammet av denne dommen.

Slik lød dommen for de som måtte flytte:

Samtlige at affløtte deris huusebygninger og nedrive deris indheigninger og hæffælder paa Høvringen, og icke verken De, eller nogen Huusmand effterdags at være tilladt at bygge eller tage Sætter-hafn på fieldet Høfringen.

Horgen Sæterskog

Rasmus Hansen, Sorenskriver i Nordre Gudbrandsdalen, gjør vitterlig.

Aar 1857 den 31te Juli ble Aastedsret sat paa Laurgaard i Sell til foretagele af udskiftning af Nordre Sells Sameieskog.

Ved utskiftningen, tinglyst 8. juni 1858, ble foruten til garder på Sel og i Rosten også utlagt skog for setergrendene Høvringen og Horgen.

Og slik beskrives grensene for Horgen:

Grændse for Horgens Sæterskog at begynde der hvor Gravaaskalbækken falder ned i Rostaaen, følger hiin Bæk indtil den bøier mod Fjeldet, derfra i lige Linnie paa Vettahougen. Skoven ovenfor denne Grændse og nordenfor Rostaaen. er da Sæterskoven for Horgen.

Fra sameie til sjøleie
Etter vel 50 års fellesskap mente setereierne det var tid for at hvert bruk fikk sine egne oppmålte teiger. I henhold til utskiftningsloven krevde de derfor i 1909 offentlig utskiftning av Horgen Sæterskog. Året etter ble den første utskiftningsrett satt på setra til Thor E. Rosten. Foruten de berørte setereiere møtte blant andre også tilstøtende skogeiere fra Sel.

Utskiftningskart ble utarbeidd, og etter grenseoppgang, justeringer og flere møter ble de endelige grensene fastsatt. Etter tre år kunne utskiftningsformannen og hans to skjønnsmenn avslutte utskiftningen, da de kom sammen med setereiere til et siste møte på Rostsetra den 31. juli 1913.

I alt ble det utvist 21 teiger. Flere av brukene fikk to teiger hver, mens ett bruk fikk tre. Grunnen til at noen fikk flere teiger var at ”skogen er temmelig uensartet idet en større strækning kun bestaar av lidt birkeskog”. Med utskiftningen fikk således 12 gardsbruk i Rosten og på Sel sine egne teiger, og derved også eiendomsrett til sine respektive seterløkker.

Disse var (1913):

Gnr. 265 bnr.1. Nordre Rosten. Eier: Ole J. Rosten

Gnr. 265 bnr.2. Løkken (Øvre Rosten). Eier: Thor E. Rosten

Gnr. 266 bnr.1. Søre Rosten. Eier: Hans O.Rosten

Gnr. 267 bnr.1. Lillesæteren. Eier: Amund Bergum

Gnr. 277 bnr.2. Sagdalen. Eier: Andreas O. Sagdalen

Gnr. 280 bnr.2. Køien. Eier: Thor E. Rosten

Gnr. 281 bnr.1. Søre Grothe. Eier: Jakob H. Rosten

Gnr. 281 bnr.2. Nordre Grothe. Eier: Syver Grothe

Gnr. 281 bnr.3. Grotløkken. Eier: Edvard Grotløkken

Gnr. 282 bnr.3. Horgensæter. Eier: Jørgen Rostbakken

Gnr.        bnr.    Lillesæter. Eier: Erik Lillesæter (matrikkelnr. mangler i utskiftningsfor.)

Gnr.        bnr.     Stueflotten. Eier: Oluf Stueflotten (matrikkelnr.mangler i utskiftningsfor.)

Beite og måssåtak

Fra gammel tid har Holungsetrene i Vågå og Horgesetrene hatt sitt avgrensede beiteområde på hver side av vasskillet i Trondalen. Kyr fra Horgen beita innover Trondalen og oppover mot Blåhø og Horgenosi. Det gjorde også beitedyr fra Holungsetrene. Ellers var det vanlig at geitene ble gjett, og det foregikk som regel i de samme traktene. En vanlig hvileplass for gjeterne var Trondalen, ved Tronstein.

Måsså ble tatt på forskjellige plasser innover fjellet, blant annet i Trondalen og bortover mot Fisketjønnom og ”Skarvom”, og innunder Horgenosi. Like ens nedover i retning av Horgelien - helt fram til styrtningene ned mot Rustdalen. Av lunningsplasser var blant annet en ovenfor setrene, og en lenger opp, sør for Tronstein.

Til vanlig var det ingen grense for måssåtak. Den ble gjerne tatt der det falt naturlig, uten hensyn til eiendomsrett til grunn. Likevel var det en gang at vagværene fant å måtte gi selværene en advarsel. Stor-Hans Øien tok måsså innunder Horgenosi til Nedre Bjørnstad på Lalm. De som var med han syntes selværene kom for nær med måssåtaket sitt. De ville derfor ha han til å gå og ordne opp med dette. Stor-Hans tok da måssåriva på aksla og gikk mot selværene. Da de så han kom, fant de det var best å dra seg unna, og nedover. Dermed slapp Stor-Hans å si noe til naboene fra andre sida av fjellet,

Horgenosi, grense mot Vågå og Dovre
Ellers har grensa mellom Vågå og Sel vært en sak gjennom årtider. Høifjellskommisjonen behandlet grensetvisten i møte på Ulsvolden på Sel i 1922. Her hevdet seter- og grunneiere på Horgen at grenselinja over Trondalen på fylkeskartet var lagt for langt øst. Saken verserte i flere år. Jordskifteretten for Nord-Gudbrandsdal avsa i 1954 kjennelse - i tråd med setereiernes prinsipale påstand, at grensa mot nord skulle slutte ved østre varde på Blåhø. Ved ankesaksbehandlingen i 1956 fastslo imidlertid lagmannsretten at nordligste grensepunkt er Horgenosi.

Slik lød domsslutningen:

Grensen mellom de ankende parters sameie i Vågå på vestsiden og ankemotpartenes sameie i Sel på østsiden går fra den uomtvistede varde i Rustberget i rett linje til høyeste topp på Sjugulshøpiggen,* derfra i rett linje til ”Tronsteinen” (Stor-Tron) i Trondalen, og derfra videre i rett linje til høyeste Horgenose (1428).

Også ved fastsettelsen av kommunegrensa Dovre-Sel i 1943 er Horgenosi betegnet som sammenstøtspunkt mellom Dovre, Sel og Vågå.

*Sjugurdhøpiggen på dagens kart.

Fra kløvveg til bilveg
Det har vært flere seterveger til Horgen. Til å begynne med var det kløvveg, den endte opp ved Vetahaugen. Nord-selværer på veg til heimsetrene, brukte vanligvis den gamle vegen mellom Sel og Dovre. Den gikk over Mogrenda nord for Laurgard, opp Horgelien*, over Vadet og Roståe. Trolig var det her skottehæren gikk i 1612.

* Navnet kommer av horgr, stenhob  (Norges Land og Folk 1913).

Behovet for bedre veg både for skogs- og seterdrift meldte seg. Ikke minst ville ny veg gjøre at arbeidet med kinning og ysting ville bli avløst av melketransport til bygds. Ildsjeler fra setermiljøet på Horgen satte i gang. Ved hjelp av stats- og kommunetilskudd, banklån og egen innsats, ble det bygd seterveg fra Rosten.

Vegen var inndelt i roder fra jernbaneundergangen og til seters, hvor hver oppsitter i Rostgrenda hadde sin egen part å vedlikeholde. Rodene varierte fra 60- til ca. 500 meter, alt etter de enkelte bruks størrelse. I vegkanten var satt opp rodesteiner av skifer, hvor det var angitt brukets navn og antall meter. Horgevegen var ferdig i 1936.

Etter befaring av Sel vegnevnd i 1957 ble vegen stukket opp igjen og kostnadsbereget for å søke om statstilskudd. Prosjektet, fra Høgste til seters, fulgte den gamle traseen og hadde ei lengde på 5100 meter. Stigningen var satt til maksimum 1 til 10 og vegbredde til fire meter.

Vegen ble bygd av setereierne, med Peder Ruste som leder av den ivrige dugnadsgjengen. Hans J. Rosten, en av setereierne, stilte med bulldoser og traktor med kompressor.

Med dette hadde både skog- og setereiere fått bedre veg.

Melketransport med bil

Med veg til seters kom melkekjøringen i gang i 1937/1938. Torbjørn Sæter og Sigurd Rosten, som begge hadde lastebil, kjørte melka to-tre ganger i uka til Otta Ysteri.

Etter krigen tok ysteriet over med egne ruter. Etter at en del setereiere la ned seterdriften fortsatte imidlertid en av dem, Guttorm Øiberg Rosten, transporten med traktor. Han fraktet melkespannene til jernbaneundergangen nede ved riksveg 50 (E-6). Her tok melkeruta fra Høvringen over, og fraktet den videre til ysteriet på Otta.

Osteproduksjon gikk til Oslo
Geithold var tidligere svært vanlig i fjellbygdene. Hans Rosten i Søre Rosten bygde seg først på 1900-tallet stort geitfjøs på setra. Der var det plass til godt over 200 geiter. I tillegg hadde han i seterfjøset plass til 12-14 melkekyr. Han inngikk avtale med en matvaregrossist i hovedstaden om levering av ost. Således ble det mange og lange dager over ystepanna for budeia i Rostsetra.

Hotelldrift
På seterkvea til Søre Rosten står et gammelt halvannen - etasjers tømra hus. Det er forfallent, men presenning over taket tyder på at bygningen er tenkt restaurert. Det er ”Byggnan”, kjøpt og flyttet fra Fevolden og satt opp for hotelldrift i 1924 av Jakob Rosten.

I 1926 sto hotellet klart for de første gjester, sommer som vinter. Marie Rosten og Marit Mytting tok seg av turistene de første årene. I 1942 ble det opphold, men i 1948 tok Marit Rosten* over som vertinne.

Her bodde det stamgjester gjennom mange år, noen kunne til og med feire 25-års jubileum som gjester. Gjestene var folk fra hovedstaden – tannleger, leger og advokater. Navn som Telje, Sinding og Ferdinand Strøm, professor og tannlege, viser folk i det høyere samfunnssjiktet som datidens hotellgjester. De siste årene dreiv Marit bare i påska, og kun for slutta selskap. Da hun gav seg i 1965 var det også slutt med hotelldriften på Horgeseter.

*Marit Rosten er seinere bedre kjent som husmorvikar i Sel og med eget hus Synna brue over Otta.

Egen telefonlinje av hesjetråd
På Rostbakksetra har det også vært drevet turisttrafikk i tillegg til seterdrift. Det var Ingebret Rostbakken og søster hans, Olga, som dreiv med dette ei tid. Av gjester der var blant andre skipsrederfamilien Lorentzen.  På setra hadde de endog telefon, med egen forbindelseslinje fra heime i Rostbakken. Forbindelseslinja var konstruert av Ingebret og gjort av grov hesjetråd!

Tilleggsjord
I 1958 kjøpte Sel kommune et areal på ca. 400 mål på Horgen fra Øvre Rostens seterskog. Formålet var å selge areal for nydyrking til jordbrukere som trengte tilleggsjord. Dyrkingsparsellene ble fradelt i årene 1958-1964. De ble opparbeidet maskinelt og flere jordbrukere fikk seg således hardt tiltrengt ny jord. De enkeltes areal varierte fra ca. 30 til omlag 50 mål. Grunneiere ga fri veggrunn, mens de interesserte i veganlegget bidro med arbeid, eventuelt kontanttilskudd. Veganlegget gikk til Dovre grense. Vegen fikk også betydning for de mange som etter hvert bygde seg hytte innover fjellet.

Seterdrift til 1981
Seterbudeiene var sosiale og satte pris på besøk; så vel bygdefolk som turister ble tatt vel i mot. Budeiene møttes ofte hos hverandre. Det hendte også at de lå over hos hverandre. En sentral person i dette gamle setermiljøet var Pauline Stueflotten på Sandsetra. Med sin alder var Pauline nærmest som ei mor for de andre budeiene, og det var gjerne hos henne budeiene samlet seg etter at kveldsarbeidet var gjort.

Sommeren 1956 var bare to av setrene fortsatt i bruk. Tilslutt var bare Grønnsetra i drift der John og Gudrun Grønn dreiv på helt til 1976. I 1980 tok imidlertid Mari Hagehaugen opp tradisjonen etter mor si. Av melkeproduksjonen ble det kinna. Da hun året etter ga seg som seterbudeie, var det definitivt slutt med seterdrift på Horgen.

På tre av seterløkkene dyrkes det likevel fortsatt godt, saftig gras. Av seterhusene er bare tre holdt ved like og i bruk. Andre steder er bare ”toftin” igjen. Einer og kratt er i ferd med å dekke til der det tidligere var hus og frodige seterløkker. Nå har sauen tatt over der det en gang ble ryddet og bygd.

 

Kildehenvisninger

Artikkelen er basert på faktaopplysninger fra disse publikasjoner og utskrift av offisielle dokumenter:

* Ivar Teigum: Bygdebok for Vågå og Sel, band 1, 2001, band 2, 2004.

* Statsarkivet i Hamar: Nord-Gudbrandsdal sorenskriverembete: Rettergang holden og Satt paa fieldet Høvringen dend 11. July 1732. Tingbok nr. 1 (1732-1733).

* Nord-Gudbrandsdal sorenskriverarkiv: Utskiftningsforretning over ”Nordre Sells Sameieskov”, pantebok nr. 9 (1852-1862), tinglyst 08.06. 1858.

* Utskiftningsforretning over ”Horgen Sæterskog”, ført i pantebok, tinglyst 08.11.1913.

* Eidsivating Lagmannsrett: Dom av 3. september 1956 i ankesak nr. 526/1954, nr.766/1954.

* Sel kommune: Kommune GAB (matrikkel). Saksbehandlinger om veganlegg og dyrkingsfelt.

 

 

 

En spesiell takk til Mari Hagehaugen, Guttorm Øiberg Rosten og Magne Laurgard som har bidratt med