Av Per Erling Bakke, Otta

Kirstidalen, opprinnelig en del av Selsverket Sameieskog, ligger i bratte skogslia høgt over og på sørsida av Uldalen. Navnet skal dalen ha fått etter ei jente som hette Kirsti og som bodde der langt tilbake i tida. Hun hadde tent bål og følgen av det ble skogbrann. Teorien om brann styrkes ved at det er funnet flere brente trestubber der. Til overmål heter også et stort område i skogen for Brennhaugen.

Kirstidalssetra hører til Nordre Smedstuen på Selsverket og ligger i skogteigen til garden, 821 meter over havet. Enslig og ”dølé”, med skogen tett inntil og Kirstidalsbekken like ved, ligger den på nedsida av Rondanevegen midt mellom Raphamn og Mysuseter. Sélet som står der i dag ble satt opp i 1913 – og den som gjorde arbeidet var han Gammel-Imbert Leirholo.

Gammel-sélet som sto der før hadde ingen årstall,og ingen vet i dag eksakt når kve og seter ble anlagt.

Nevekamp om setra

Det blir fortalt at det var to brødre fra Vågå som først braut kve og bygde seter i Kirstidalen. Etterpå braut og bygde de Nordre Kleivmellomssetra  på Mysuseter. For å avgjøre hvem som skulle ha Kirstidalssetra brukte de ”nevaretten”, det vil si at de rett og slett brukte knyttnevene på hverandre.

Pål hette han som fikk Kirstidalssetra, mens broren fikk Kleivmellomssetra. Det hører med til historien at brødrene kom til hver sine respektive garder på Selsverket. Denne historia hørte Reidar Dahl fortalt av bestefaren, Ole P.Smedstuen. 

Hulder og underbuende

Reidar Dahl forteller at tidlig en vår, da en av forfedrene kom på setra, var både sél og løe flyttet mange meter nedover. Hvorledes kunne det ha seg? Med sin enslige beliggenhet og tett med skog har setra fra gammelt hatt ord på seg at det skjedde underlige ting der. Hulder og underbuende folk skulle visstnok holde til der. Kunne de ha spilt setereieren et pek?

Reidar vil helst tro at det har sin naturlige forklaring. En teori er at høst med mye nedbør og seinere isdannelse har dannet demninger i bekkefaret. Når så plutselig vårværet kom med brå smelting hadde bekken kommet buldrende og flomma over og tatt med seg det som lå i dens veg.

Før husene ble flytta av grunnmuren sto fjøs og løe plassert overfor hverandre. Når kyrne på seine høstdager kom tilbake i skymringen åpna budeia døra fra sélet, og i lyset fra grua kunne hun da både binde inn, fôre og mjølke kyrne for kvelden.

Vinterlego

På 1800-tallet lå Smestufolket i Kirstidalen til innunder jul. De fôra opp kyrne på seterfôr og måsså, mens geitene levde på måsså, kvist og lauv. Fortsatt ligger rester av geithuset som var mura av gråstein.

Heim til jul likevel

En gammel regel er, at i julehelga skal ingen drive jakt og fangst. En julekvelds formiddag var Paul Smedstuen, eldste bror til Reidars bestefar, inne i Kirstidalen for å se etter, og ta ned, snarene sine. Han gikk på ski, og i bratta ovenfor setra var han så uheldig å dette slik at han braut av ene foten.

Ved hjelp av skiene greide han likevel å ”ekka” seg ned mot setra og kom seg inn i fjøset. Her lå han utover dagen inntil han hørte kirkeklokka ringe inn julehelga. I visshet om at heime på Smedstuen ville de savne og lete etter han, tok han fatt på heimturen ved å sitte på skiene nedover skogslia.

Bjørn i Kirstidalen

Avsides og langt inne i skogen var Kirstidalen fra gammelt av et naturlig område for bjørn. Kari Dahl Jordet gir denne beretningen slik oldemor hennes opplevde møte med bjørn i Kirstidalen:

”Den fyrste som eg veit var på setra var Kari Blekastad som var født 1821. Ho var datter av Ola Blekastad som ble borte i Rondane. På setra hadde Kari med seg ei ungjente fra Blekastad i Skåbu. Ein dag dei var bortmed Brennhaugen fekk dei sjå to små bjøinnonger som låg lunt til ved ei rotvelte. Dei syntes synd i dei, tok dei med seg og laga ei boso i indre rummet på selet og stelte med dei.

Om kvelden da dei hadde stelt frå seg i fjøset og roa seg inne begynte det å trakke og donke ute på kvea. Da forstod dei det var bjøinnmora som hadde fått draget av ongene sine. Inne der bjøinnongene låg, var det ein åpning oppå veggen med ei luke for. Dei tok stilt ut luka og lyfte forsiktig ut ongene gjennom åpningen. Litt etter stilna det ute og bjøinnongene var burte. Da hadde bjøinnmora funne at ongene sine. Det var bra, for døra til sélet var ikkje meir solid  enn at bjøinnmora hadde slått den sund, og da hadde det nok gått liv den gongen.

Ein annan gong kom gjeitene springande, og dei frøste i nasen av redsle. Kari rusla nedover eit stykjy, da fekk ho sjå ei av gjeitene låg dau, og ei bjørnebinne dreiv og daska på ongane sine for å få dei opp i et kronglete furu som stod der. Kari gikk da oppover at til setra og stengte inn gjeitene.”

Setervegen

Når Smedstufolket skulle til seters kunne de gå to forskjellige råk. Sommerstid, med buskap, gikk de ett råk. Det tok av rett ved garden, oppover lia forbi Lornstad, videre opp til Slåé, opp på Leggan og forbi Breiskriu. Når de ikke hadde med buskapen kunne de gå Uldalen innover, og ta løpestrengen over elva og gå skogen oppover. De hadde alltid noe som skulle bæres, og en slik tur tok omkring to timer.

Når seterfôret skulle hentes, tok de turen så snart elveisen hadde lagt seg, og før det ble mye snø. De tok da over isen et stykke før de de kom til løpestrengen. Som regel var de to i følge med hver sin ”morka-kjølke” når måsså og fôr skulle hentes. Når løypa var lagt og oppkjørt, og føret var godt, kunne de ta store lass. For å få på mest mulig ble kjelken forlenget med to staurer bak. Der det var som brattest ble det surra ståltråd under meiene. Vanligvis ble det fraktet 11-12 slike fôrlass i løpet av en vinter. I tillegg ble det tatt måsså inne i fjellet, og den ble fraktet samme vegen.

Her lar vi Ola Dahl fortelle om en slik tur:

”Det var vinteren 1937/38. Da drog bror min,Reidar, og eg fôret frå sæter‘n i Kirstidalen. Upp gråe vintermårgon – drågå forkjålkjin i sjog og obrøyte te sæters, lesse kårt sitt druge forlass frå lyun og stå på sko, springe og bremse og styre millom skjækom heile lie utfor og ned i Uldalen, og så drågå forlasset framette dalen og ned Verkensbakkein og heimatt. Det var slitsamt – heile kroppen med rygg og fot tok ti hardt og seigt og tongt, og i eitt heile turen. Det var halvmyrkt og vintergrått før oss fekk lessa tå fôret og kunne tå kveil‘n. Men kråppen åt ein framveksting vart sterk og hard for heile livet tå slike ture”.

Reidar Dahl fortsatte helt til krigens slutt med dra fôr og måsså heim fra setra. Etter hvert fikk han seg hest, men rundt 1952 var det slutt med fôrkjøringen for godt. Kvea ble da beite for sau i mange år framover.

Skjulested under krig og okkupasjon

Krigsvåren kom setra til god nytte. Bygdefolket måtte evakuere dalen, og for de fleste var det å rømme til fjells. Sammen med slektninger drog folket på Smedstuen til Kirstidalen. I alt var de 16 personer, små og store, som bodde der disse april- og maidagene i 1940.

Lenger ut i okkupasjonen var også setra tilholdssted for Ola Dahl og andre lokale Milorg-folk.

Seks kyr på båsen

I fjøset var det seks båser og buskapen besto vanligvis av fire mjølkekyr og et par ungdyr. I bekken var det fin avkjøling for mjølka. Å frakte den ned i dalen var ikke aktuellt, derfor ble det ysta og kinna.Ystingen foregikk ute, når det var vær til det.

Og Gammel-Kari Smedstuen Dahl hadde avsetning på produktene sine. Det gamle seterråket gikk rett forbi, og her kom hyttefolk fra Mysuseter for å handle ost og nykinna smør. 

Barndomsminner

Kari Dahl Jordet (80), her til høyre i bildet, minnes glade barneår på setra sammen med mor og yngste bror. Foruten kyr hadde de også gris og geitekilling. Grisungen ble naturlig nok fraktet til seters. Det var Ola som bar den på ryggen, i en strisekk.

Killingen var nære på å bli tatt av ørn en gang, men ved å skrike det styggeste Ola kunne, forsvant ørna. Om høsten plukket de blåbær. Den bar de til Mysuseter og solgte til hyttefolk. De fikk 40 øre literen, og det var regnet som god betaling.

Det var alltid trivelig når kjentfolk fra bygda kom på besøk, minnes Kari. De brukte å ha med seg godsaker, og naturligvis var det fint å høre nytt fra bygda. Mor Kari brukte da å steike pannekaker på ei takke som var mura opp ute. Og rømmekolle hørte med. Når kvea skulle slåes ble det mer liv på setra. Bestefar Ola var alltid med i slåtten. Et par karer svingte ljåen, mens kvinnfolkene rakte. Siste slåttedagen ble det kokt rømmegraut. Brød og heimbrygd øl hørte også med til kosten. Idyllen var, når far Theodor spilte munnspill og sang rallarviser til. Han var flink til begge deler, minnes Kari.

Slutt på setringen

Høsten 1946 var det heimreise for siste gang, og det gamle seterstellet var slutt. Kari var siste budeie i Kirstidalen. Slik gir hun oss tankene sine:

”Både folk og dyr trivdes der. Nå er det bygd veg forbi der, så det blir ikje det same som det var.”

I dag rår stillheten i Kirstidalen. Stilt i den forstand at her er det ingen aktiviteter knyttet til seterdrift lenger. Ikke noe fjøs, ingen ku, ingen bjelleklang og ingen hesjer med nyslått seterfôr. Den gamle hafella ligg nede, kvea gror til og gammel-løa er morken og falleferdig. Tidens tann har snart gjort verket sitt, Kirstidalssetra har tjent ut tida si  – for lenge siden.

Men seterhuset står, det er restaurert og forlengst blitt feriested for nye slektsledd fra Smedstuen. Utenfor døra renn Kirstidalsbekken, stilt og rolig som alltid, før den stuper ned mot Uldalen og Ula. Ovenfor kvea haster bilistene etter den fine fylkesvegen. Noen sauer ligger dovent langs asfaltkanten; trekker til seg foten, om en bil kommer farlig nær.

Så er det ikke helt slutt med husdyr i Kirstidalen likevel. Men seterdrifta hører fortida til.

Denne artikkelen ble første gang publisert i Setrer og seterliv i Sel, Sel Historielag, 2007