Melkekjøring med hest fra Mysuseter

Fra 1928 til og med 1937 ble det kjørt melk med hest fra Mysuseter. Gårdene Veggum, Mo, Nedre Havn, Gjetsiden, Hole og Ulvolden dannet et kjørelag sammen. Det ble kjørt hver dag fra ca. 25. juni til 15. september. Gårdene holdt hest og kost for kjørekaren noen dager hver. Det var melkemengden den enkelte seter leverte som var beregningsgrunnlaget for antall dager den enkelte gård skulle holde hest. Kjørekar ble leid for hver sommer. Ola I. Sletten som var bruker av Mo, var formann for kjørelaget, og var den som ansatte kjørekaren og ga kjørekaren instrukser.

Av Oskar Rønningen, Elverum

Nistepakke fikk jeg med fra setra. Melkekjerra var laget spesielt for denne kjøringen. Den var utstyrt med brems, slik at jeg kunne avlaste hesten de bratteste bakkene nedover lia. Bremsen ble regulert med en sveiv bakerst på kjerra. Jeg holdt i tømmene med en hånd og bremsesveiva med den andre mye av veien nedover lia.

Jeg var 14 år da jeg begynte i denne jobben. I tillegg til melkekjøring var dette en viktig rute for kjøring av post og varer til hyttefolket. Det var satt opp en instruks for kjørekaren, og denne omfattet takster for post og varekjøring, og stell av hest og redskap.

Husker jeg ikke feil, var det ei krone uka for postkjøring pr. hytte, og minstepris på pakker var 25 øre. Jeg fikk utlevert en regnskapsbok der alle inntekter skulle registreres.

Arbeidsdagen

Arbeidsdagen min begynte kl. 06.00 og varte til ca. kl. 17.00. Lønnen var kr.1.50 for dagen + 10 øre til kaffe på Otta.

De to siste årene melkeruta ble kjørt med hest, var det undertegnede som var kjørekar.

Lastingen av melkespann og tømming av postkassene tok forholdsvis lang tid. Jeg fikk hjelp av budeiene de fleste steder med å løfte spannene på kjerra. De tyngste spannene veide opp til 70 kg. Melkespannene sto i vannavkjøling om natta. På Holesetra var melkespannet firt ned i en brønn med et hus oppå. Spannet var festet til en kjetting med bom og sveiv. Jeg måtte sveive opp spannet og få det slengt opp på kanten av brønnhuset mens det var i fart. Jeg hadde litt problem med dette til jeg fikk rutinen. Major Hvoslef, som hadde hytte på Holekvea, lurte på hvorledes jeg klarte dette. En dag møtte han opp ved brønnen for å se på denne lastingen. Han tilbød seg å hjelpe meg, men vi klarte ikke dette sammen, så jeg måtte gjøre det alene.

 

Den gamle seterveien

Den gamle seterveien er utbedret mye siden jeg var melkekjører. De bratteste bakkene er borte. Det var ganske anstrengende å sveive på og av bremsen, og jeg var glad når jeg kom ned til brua og kunne sette meg på lasset en stund.

På Kongsveien fra Stampen til Otta var det sjelden jeg møtte biler. Møtte jeg en bil, stoppet den som regel til hesten var passert. Første året jeg kjørte, hadde Mo en hest som hadde løpt ut en gang. Med denne hesten møtte jeg en bil ved Ulvolden. Bilen stoppet ikke, men kjørte sakte forbi før den stoppet. Hesten rygget i stor fart til kjerra stoppet mot bakre del av bilen. Da hesten kjente at den ikke kom lengre bakover, slo den over til full galopp framover. Jeg fikk ikke kontroll over hesten før jeg hadde passert Bekken. Alt gikk bra, men jeg tror at bremsesveiva var inne i bagasjerommet på bilen. Dette fikk jeg aldri bekreftet. Etter at hesten hadde avsluttet galoppen, gikk den rolig resten av veien til ysteriet. Jeg fikk god hjelp på ysteriet. Ofte kom bestyrer Glosli selv ut og lempet spannene opp på rampa.

 

Matpause

Etter at melka var levert og hesten hadde fått mat og vann, var det min tur til å få kaffe til nistepakken på Svendsrudkafèen. Denne pausen benyttet jeg til å planlegge de andre gjøremålene på Otta. Posthuset var som regel det første stedet jeg var innom. Poståpner Bakke hadde vanligvis alt sortert ut posten til Mysuseter. For meg sto det da igjen å sortere for den enkelte hytte. For å spare tid fant jeg etter hvert ut at det lønte seg å ta en runde til butikkene og levere bestillingslistene, for så senere å kunne hente varene ferdig pakket og merket. De forretningene jeg måtte innom daglig, var Otta Kooperative, Otta Landhandleri og baker Løkke. Apoteket og jernbanen var jeg også jevnlig innom.

 

Varebestilling

Da byggingen av Rondane fjellstue ble påbegynt i 1936, hadde jeg i fast oppdrag fra de som drev med støpearbeidene, å sende bestilling til Hamar samlag på 6 flasker brennevin. Bestillingen ble sendt på mandag, og varene hentet jeg på torsdag eller fredag. Turen opp til setrene kunne ta opp til 3 ½ time. Den første sommeren jeg kjørte, regnet det mye. Jeg hadde ikke regnkappe og var gjennomvåt før jeg kom opp igjen. En dag spurte jeg Pål Sletten om jeg kunne få en regnkappe på borg. Da svarte Pål: ”Du tjener jo så store penger du, så det er ikke farlig å borge for deg”. Regnkappen kostet 16 kr. så jeg måtte arbeide 10-11 dager før den var betalt. Det er rart å tenke på at i dag får du en regnkappe for lønna for ett par timers arbeid.

De som hadde bestilt varer, møtte som oftest ved postkassen når jeg kom. I noen tilfeller hadde jeg fått i oppdrag å bære varene fram til hyttene etter at jeg var ferdig med arbeidsdagen. Slike oppdrag kunne jeg få fra 25 øre til 50 øre for. Slike oppdrag økte jo dagsfortjenesten betydelig.

 

Hyttefolket

Det var stort sett Oslofolk på de hyttene jeg kjørte post og varer til. Mange av disse folkene kjente jeg fra den tida jeg var på setra som guttunge. Beboerne på hyttene tilhørte nok landets åndselite. Det var professorer, byråsjefer, leger, forretningsfolk og offiserer mv. Det var stort sett veldig hyggelig folk. Jeg synes jeg lærte mye av disse folkene de to somrene jeg kjørte melk. En jeg spesielt husker, var byråsjef Brock. I den måneden han var på hytta, møtte han opp for å hente posten nesten hver dag. Han spurte ofte om turen til Otta hadde gått bra. Brock var også major i Hæren. Dessverre falt han i kamp mot tyskerne i Gausdal i 1940.

 

Overlege Murstad var den eneste jeg kan huske som hadde bil på Mysuseter. En dag fikk jeg beskjed fra Murstad at han hadde kjørt i grøfta nedenfor Ulvoldssetra, og han lurte på om jeg ved hjelp av hesten kunne få bilen opp på veien igjen. Den hesten jeg brukte til melkekjøring da var ikke brukbar til dette oppdraget. Men da far tilfeldigvis var på setra med gamleblakken vår, fikk jeg låne den. Etter en del arbeid med hakke og spade, og felles innsats av hest og motor, fikk vi bilen på veien igjen.

 

Mange slags oppdrag

Det var mange slags oppdrag en kunne få. Engang fikk jeg i oppdrag å jage vekk to okser som hadde lagt seg ved grinda til Holstmarks hytte, og hushjelpen torde ikke gå ut av inngjerdingen.

 

Denne melkeruta var en lønnsom rute, og jeg kjørte inn mange ganger den lønn jeg hadde. Siste året jeg kjørte, kjøpte Ola I. Sletten en egen hest til denne kjøringen. Han ble således alene om å stille hest til ruta denne sommeren.

 

Denne artikkelen er tidligere publisert i Sel Historielags bok ”Gåmålt og nytt frå Sel”, 1999.