Slik ble navnet Raphamn

I 1992 ble det foreslått at hytteområdet skulle hete Rapham eller Rapam, men året etter fastslo Sel kommunestyre at navnet skulle være Raphamn.

Av Carl S. Solberg , Moss

 

 

Forhåpentlig siste runde i diskusjonen om stedsnavnet Raphamn foregikk i 1992. Sel kommune sendte da ut følgende på høring: Statens namnekonsulenter ved avdeling for namnegransking på Blindern mener skrivemåten ”Raphamn” ikke bør brukes. Velg heller Rapham, eventuelt Rapam.

Seter- og hytteeiere på Raphamn reagerte raskt. I brev av 16. mai ble Sel kommunestyre anbefalt å holde fast ved dagens skrivemåte. Velforeningens styre var også i kontakt med Norsk Språkråd om saken.

 

Innspill

Søre Sel Grunneigarlag anbefalte navnet Rapham.

 

Jakob Bergum på Raphamn seter mente dagens stedsnavn burde beholdes. Han hadde alltid hørt navnet uttalt Raphamn, slik bygdefolk og byfolk sier i dagligtale.

 

Sel Historielag var i tvil om hva som burde velges.

 

Logisk nok

Kulturstyret oppnevnte en styringsgruppe til å lede arbeidet med registrering av stedsnavn i Sel, med Olav Nesse fra Heidal som formann. Om Raphamn skrev han bl. a. i et notat til kulturstyret:

”At siste delen av namnet ikkje skulle ha noko med hamn å gjera, er vanskeleg å akseptere. Der det har vori setre og beite, kan det vel tenkjast at hamn (= hamning) er logisk. Det har lang tradisjon som nemning på beiteområde. At  -mn blir avstytt til berre -m, finst det mange eksempel på i språkhistoria”.

 

Ikke dokumentert

Nesse skrev videre: ”Når det gjeld forstavinga rap (event. rapp?), er det visst ingen strid om skrivemåten, men tyinga er vel uviss. Av mange slags gras er det like mange slags rapp, bl. a. fjellrapp, som neppe er ukjent i Nord-Gudbrandsdalen. Men sjølvsagt kan ordet rap (som på gammalnorsk vart skrivi hrap) i tydinga ”fall” eller ”ras” vera ei tolking. Elles har dette ordet mange stader vori ei nemning på det vi gjerne kallar ”kjerring-ris” eller ”dvergbjørk” – kanskje i vårt distrikt óg?

At ein skal ta omsyn til lokal uttale ved fastsetjing av skrivemåten, er eit greitt prinsipp. Likevel bør det vega nokså mykje at skrivemåten skal vise etymologisk samanheng med tydinga. Skal ein derfor avvise-hamn til fordel for -ham, trengst det skikkeleg dokumentasjon for at tydinga ikkje er -hamn. Institutt for namnegransking har, så vidt eg skjønar, ikkje gitt slik dokumentasjon.”

 

Ganske rabbete…

Et bidrag til navnediskusjonen skrev Tor O. Bergum i Raphamn-posten nr. 18 (juli 1993), der han viser til at Olav Rygh i ”Gaardnavne IV” skriver at Rapam har uttalen ra’pamm. Han skriv:

”Er en Sæter, udentvivl et sms. (samansett) Navn. -am i sms. Navne kan i enkelte Tilfælde bevises at være hamarr og er mulig ogsaa her. Ellers var det ogsaa tænkeligt, at det kunde være hvammr. 1ste Led i ethvert Tilfælde vistnok Rape m. (hankjønnsord – oldnorsk hrapi), Buskkrat i Fjeld, især brukt om Dvergbirken.”

Bergum skrev videre: ”Blar vi attende i gamle skrifter og kart, finn vi sjølvsagt forskjellig namnebruk her som elles. I ei avskrift av ”Fra kart: VII Selsverkets sameieskog”(oppmålt 1912-14), nedskrive i 1956, står det Rapham sæter på gnr. 239, bnr. 1, med skyldmark 0,03. (…) Namnebruken her er RabbhamnSetrene og Bækken. Og mange har hatt forkjærlegheit til Rabb, fordi det er så rabbete her…!”

 

Slik endte det

På bakgrunn av høringsuttalelsene endret Institutt for namnegransking mening. Alle de tre skrivemåtene kunne godtas, sa det nå. I sluttrunden fant nevnekonsulentene å kunne anbefale Raphamn, blant annet med den begrunnelse at eieren av Raphamn seter (Jakob Bergum) ønsket denne skrivemåten. Og at Sel kommune opplyste at skrivemåten ble brukt i kommunale planer, på nyere kart o.a.

Det er kommunen selv som har det avgjørende ordet angående navn på områder som skal inn i det kommunale adressesystemet. Og i 1993 var det ikke særlig tvil i Sel kommunestyre om å stadfeste navnetRaphamn.

 

Denne artikkelen er skrevet av Carl S. Solberg , tidligere leder av Raphamn Velforening og redaktør av Raphamn-posten. Teksten tar utgangspunkt velavisas omtale av navnespørsmålet i nr. 18 (juni 1993) og 19 (oktober 1993), blant annet en artikkel av Tor O. Bergum, Gol.