Raphamn – fra seterstul til rekreasjonsområde

Allerede tidlig på 1700-tallet var det seter på Raphamn. Den første hytta ble satt opp omkring 1924, og takket være sommervegen fra 1950-tallet utviklet seterstulen seg videre med private hytter og hotell. Med helårsveg og sin nære beliggenhet til Otta er Raphamn et populært mål for både dagsbesøkende og de mange som har dette fjellområdet som sitt faste rekreasjonssted.

Av Per Erling Bakke, Otta

Fra en hytteeiers ståsted

1920-tallet: Den første hytta på Raphamn

MAIRO: Det er navnet på den første hytta på Raphamn. Tomta ble fradelt Ulmo seterteig i 1924, og her bygde Maria Ebbinghaus Müller, tidligere gift med distriktslege Reidar Müller, sin hytte. Eiendommen er seinere utbygd med tilliggende ny hytte. Den eies nå av dagens generasjon: Reidar Müller, bosatt i Lommedalen i Bærum.

Like sør for innkjøringen til Otta sentrum tar Rondanevegen av fra E-6. Vegskiltet forteller at det er åtte kilometer til Raphamn. Etter som svingene passeres oppover Blekalia får en stadig bedre utsikt over Otta, som ligger som i ei gryte i dalbotn.

Ovenfor Rustgardene flater vegen ut, før den stiger opp den skogkledde lia mot vegdelet. Her tar Raphamnsvegen av. Etter to kilometer blir furuskogen mer glissen, og de nederste setrene kommer fram i skogbrynet ovenfor vegen.

Ligger lunt og godt til

Raphamn er en del av Søre Sel Grunneigarlag og ligger rett opp for Selsverket, 900- 1000 meter over havet på østsida av dalen. Området ligger nær skoggrensa, nærmest som i ei dokk eller et søkk.

Lendet ligger lunt og godt skjermet mellom fjellpartiene Raphamhø, Holtjønnpiggen, Åbbortjønnknatten og bratthellet ut mot Uldalen og Kirstidalen. I dette kuperte området ligger små idylliske fjellvatn omkranset av lyng- og moserabber og spredt fjellskog dominert av bjørk og furu.

Seterdrift fra 1700-tallet

Allerede tidlig på 1700-tallet var det seter på Raphamn. Da hadde en Erich Naare seter der noen år. Seinere ble setra solgt til hans svigersønn, Peder Andersøn, som bodde der så seint som i 1732. Dette går fram av en rettssak i dette året, i forbindelse med en tvist om rettigheter til beite og setring på Høvringen.

Eldste seter i dag er Raphamn seter, eller Bergumsetra som vi sier i dag. Den ble bygslet i 1753 i det som da het Statens allmenning. I løpet av disse 250 årene har det vært 13 setre på Raphamn. De siste ble anlagt i 1945-1946. Det var Midtre Rusten og Søre Rusten, som kjøpte seg grunn under henholdsvis Moen (Mo) og Øvre Bekken.

Gjennom årene kom enkelte setre ut av bruk, de forfalt og ble borte. Fortsatt kan en finne spor der det engang har vært hus. I dag er det igjen seks-sju setre, de fleste blir nå stort sett brukt som fritidsboliger.

Seterdriften slutt i 1988

Setrene er tatt godt vare på, og på flere av seterløkkene dyrkes det gras. Andre løkker brukes til havning. Med dette blir gamle seterhus bevart, samtidig som kulturlandskapet blir utnyttet. Tross veg-, hotell- og hyttebygging har Raphamn fortsatt preg av seterstul. Men budeiene er borte. Thea Werner Henriksen (f. 1914) var budeie på Fjellvang seter (Rustseter). Hun var den siste som hadde ku på båsen, fram til 1988. Med det var det definitivt slutt med det gamle seterlivet på Raphamn.   

Gruvedrift

Det var ikke bare seterdrift på Raphamn, men også gruvedrift. Det er forekomst av koppermalm i området ved Bergumsetra. En svensk stiger, Dahlquist, dreiv her prøvedrift først på det forrige århundret. Men det var leting etter malm der allerede på 1600-tallet. Det gjengis et utdrag fra et notat av Kjell R. Voldheim om nettopp dette

Gruvedrift på Raphamn

På Botthaugen finner vi i dag flere røsker og groper i bakken som er fra tiden da ledelsen ved Sel kobberverk drev utstrakt malmskjerping på 1600-tallet. I tillegg er det i selve Botthaugen drevet inn en stoll (ca.80 m.?) under en skjerping tidlig på 1900-tallet. Ellers finnes ca. 25 større og mindre skjerp i området, de fleste ved Botthaugen.

I Bergarkivet ved NGU, Trondheim, finnes flere rapporter etter befaringer på Raphamn i denne tiden:

Jach. P. Friis var på Raphamn i juli 1907, og bekrefter at skjerpene på Botthaugen er fra 1600-tallet.

Per Mortensen befarte i 1907 gruvene på Rustom, og hadde nok også tenkt seg til Raphamn,-”skjerperen Dahlquist var dessverre bortreist, men det var dog ingen vanskelighet at finde de gamle gruber. Derimod fant jeg ingen kjentmand som kunne fremvise Dahlquists skjerp ved Raphamnshø---”

William Lathi befarte den 10. august 1919 ”Raphamn Kupferkiesfunde” og skrev etterpå en meget fyldig rapport (på tysk) om befaringen.

H.H. Smith sier i sin rapport 2239 i januar 1920 om ”Raphamnsæter Kobberfelt” at det ”-disponeredes i 1915 av en norskamerikaner Chr. Bagstevold”.

Foretaket var ikke drivverdig, og i likhet med seterdriften, ble det slutt på gruvedriften på Raphamn. Men tunnelen inn i fjellet er der, og foran tunnelåpningen ligger steintippen. Og er man heldig kan man her fortsatt finne håndfaste bevis på at det var kopper i steinen.

Hotelldrift

Midt på 1950-tallet bygde seter- og grunneiere på Raphamn ny veg, og fra da av kunne man kjøre bil til Raphamn om sommeren.

I 1962 skjedde det noe som gjorde at vi etter hvert fikk helårsveg til Raphamn. Jeg siterer ordfører Ola Dahl som i Sel Historielags bok "Gåmalt og nytt frå Sel" (2002) skrev om foranledningen til at det ble bygd hotell på Raphamn:

Vi fikk nyss om at Jernbaneforbundet og Norges Statsbaner var på jakt etter tomt til eit ferie- og rekreasjonssted og hadde besøkt nabokommunene. Vi fann rette tomta på Raphavn og inviterte ledelsen i forbundet. Dei kom inn der ein marsefta – med klår himil og kveldsol som gjekk ned med det såmå  fullmånen med grå skuggar og djupblå natthimil steig opp i aust.

Med det var tomtevalet gjort.

En må vel kunne si at Ola Dahl hadde både naturen og værgudene på si side denne marsettermiddagen i 1962.

Når han skriver ” vi fikk nyss om” så har det sin forhåndshistorie. I jubileumsboka ”Lonbakken Mek. Verksted gjennom 50 år” (2007) skriver Reidar Lonbakken blant annet dette om ordførerens engasjement for næringsutvikling i kommunen:

Da Jernbanepersonalets Feriehjem skulle bygges var Ringebu sterkt inne i bildet. Nemnda som skulle velge sted dro inn i fjellet der. Ola Dahl kom ”tilfeldigvis” traskende fjellkledd til fots til dette stedet, hadde tatt seg en tur i den fine soldagen. Han var jernbanemann og kjente flere av deltagerne. Han hvisket i øret til den rette mann at før de bestemte seg måtte de komme til Otta og se hva de kunne tilby. Dette hotellet ble bygd på Raphamn i Sel”.

Alle gode ting er tre

Om ikke Ringebu fikk hotellet så fikk iallfall en Ringebuentreprenør byggeoppdraget. Hotellet sto ferdig høsten 1967, og 40 år er gått (2007) siden hotellet åpnet for de første gjester.

Dette med feriehjem var noe som kom de første tiårene etter krigen. I dag er slik drift ikke så på mote lenger. I tråd med dette har hotellet da også lagt om til høyfjellshotell og navnet har blitt endret hele tre ganger. Jernbanepersonalets Feriehjem Rapham ble til Rapham Høyfjellshotell. Men hvor er nå dette Rapham og hva med markedsføringen av et så ukjent navn? Hotellet ble rehabilitert og påbygd, og fra 1998 markedsføres det som Rondeslottet Høyfjellshotell, til daglig kalt Rondeslottet. Et velkjent navn, og hotellet var ”satt på kartet”.

Nye eiere

Hotellet har skiftet eiere flere ganger. Norges Statsbaner og Norsk Jernbaneforbund, som var de største eierne, solgte i 1999 sammen med Norsk Lokomotivmannsforbund, Jernbanepersonalets Forsikring Gjendsidige og Jernbanepersonalets Interessekontor, Region Øst, hotellet til sin daglige leder. Etter knapt tre års drift ble Gjensidige Nor Sparebank eier i en kort periode inntil juni 2003 da hotellet ble solgt til ny eier.

I mai 2006 gikk imidlertid driftsselskapet i hotellet konkurs, og hotelleiendommen ble lagt ut for salg. Eiendomsselskapet leide ut hotellet, og fra slutten av mai dette året ble hotellet drevet av folk med lokal tilknytting. 14. mars 2007 ble også det nye driftsselskapet begjært konkurs, ifølge lokalavisa GD. 1. mai åpnet hotellet igjen med nye folk bak driftsselskapet.

Panorama

Hotellet ligger fint til med et unikt rundskue mot to nasjonalparker – Rondane i nord med Storronden, Rondeslottet og Smiubælgen – og i vest Jotunheimen med sine kjente fjelltopper. Og i forgrunnen ruver Heidalsfjellene med Svartkampen og Ranglarkampen. I dalbotn ser man de frodige Selsvollene med tvillingtoppene Horgenosi og Jetta majestetisk i bakgrunnen.

150 hytter, men ingen hytteby

Med helårsveg økte også folks interesse for å bygge seg hytte på Raphamn. Byggingen har skjedd gradvis ved at folk både i og utenfor bygda fikk kjøpt tomt av grunneierne. Byggingen har skjedd i privat regi, og vi har vært forskånet for at store eiendomselskap har kjøpt opp eiendom for å bygge ut.

Fra 1959, da vår hytte ble bygd, var det 13 hytter omkring på Raphamn. Den eldste i dag ble satt opp omkring 1924. I dag er det om lag 150 hytter. På grunn av det kuperte terrenget ligger de lite synlig for hverandre, og Raphamn bærer med dette ikke preg av å være noen hytteby.

Med sitt tur- og løypenett er Raphamn et godt utgangspunkt så vel sommer som vinter. Her får hotellgjester, seter- og hyttefolk og de mange som ellers søker dit, fine naturopplevelser.

Parafinlampas tid er over

De fleste hyttene er etter hvert tilknyttet strømnettet, enkelte også til det kommunale kloakknettet. Brønnboring gjør at mange nå pumper opp vatn på egen grunn. Med andre ord: Den nye tid er i ferd med å innhente de gamle familiehyttene og den gamle hyttekulturen.

Den svarte, vedfyrte kjøkkenkomfyren med steikeovn og kokeplate med flere ringer har forlengst fått sin avløsning. Parafinlampa er også borte, eller i beste fall plassert på ei hylle, som et minne fra før E-verket koblet seg til. Og ”Gammeldassens Venner” blir stadig færre.

Velforening med eget informasjonsblad

Raphamn har egen velforening – naturlig nok kalt Raphamn Vel, stiftet 1978. Per i dag har vellet omkring 110 medlemmer. Vellet har også eget informasjonsblad, Raphamn-Posten, som har kommet ut en gang i året. Av faste tiltak kan nevnes det årlige påskeskirennet og olsokfeiringen.

Mange varianter av seternavnet

I 1993 vedtok Statens Kartverk Oppland skrivemåten Raphamn som offisiell form. Saken var på forhånd lagt fram for kommunestyret, navnekonsulenten, historielaget og flere andre til uttalelse.

I tidligere tider var navnet skrevet nokså forskjellig, som Rabhafn, Rabham, Rapam, Rapham, Raphamn og Rabhavn. Det siste finnes i bygselsedell fra 1753, hvor det går fram at Nicolay Marcussen Ødeteig i Bredebygden fikk bygsel fra fogden på ”Rabhavnssæteren” som ”lå i Kongens almenning”.

Det skriver Kåre Johan Bakke i artikkelen ” Vår første hytte på fjellet” i boka Gåmålt og nytt frå Sel (Sel Historielag 1999). I denne artikkelen kan man lese mer om hva dette stedsnavnet kommer av.

Raphamnsvegen

Vegen går fra krysset Rondanevegen til Fjellvang seter og er ca. tre kilometer. De lokale seter- og grunneiere eier vegen, mens vegstyret har ansvaret for drift og vedlikehold. For tiden er det 120-130 seter- og hytteeiere tilknyttet vegen. De betaler en årlig vegavgift. Ved kjøp av tomt/bygging av hytte, betales et engangsbeløp.

En del hytteeiere i skogen nedenfor seterstulen har adkomst med egen bomveg. Den tar av fra Rondanevegen.

Sluttord

Mitt ønske er at Raphamns særpreg og egenart med sine grønne lunger i form av gamle idylliske seterløkker og tidligere seterhus må bevares. Den siste rest av gammel seterkultur sammen med skånsom bygging av veger, hytter og hotell gjør at Raphamn i dag er et attraktivt sted. Og slik må det være fortsatt, til nytte og glede for kommende generasjoner.

 

Denne artikkelen er publisert på selhistorie.no 26. mars 2007 og justert 3. mai 2007.