Utrivelige dager i påska 1945

Engebret Ulvolden på Selsverket forteller om hvordan han opplevde påska 1945, da motstandsfolk ble tatt av tyskerne. Han bidrar med detaljer som ikke har vært nedskrevet før.

Av Engebret Ulvolden, Selsverket

Engebret Ulvolden fra Selverket

Vi som var på prestegarden under krigen, og hadde hest vart en del plaga med kjøring til fjells for tyskerne, og dette foregikk ofte om natta. Første gang skulle «sleppet» ned ein stad inn mot Musvolldalen, men så hadde det blitt noe feil med signalene, så sleppet vart gjort like ved nåværende Rondane Spa. Tyskerne vart varsla og kom fort med vaktmannskap og folk for å leite fram kontainerne, som hadde landa i skogen rundt der.

Da kom vår tur. Vi måtte straks stille med seks hester for kjøring av krigsutstyr, våpen og fallskjermer, så da mista heimefronten mye utstyr. Døm passa godt på oss. Turen gikk ned til den tyske forlegningen på Otta. Siden hadde vi vel tre–fire turer som vart bomturer for tyskerne.

Den verste turen med tyskerne

Verste turen begynte natta til skjærtorsdag den 29. mars 1945. Jeg hadde lagt meg og sovna, da ramla det på glaset. Det var presten som ropa:

– Du må opp straks, tyskerne ska ha deg til å kjøre hest opp på fjellet. 

– Nei ikke nå sa jeg, jeg skal på påskeferie i mårgå. 

– Ja, kommer du ikke nå blir det spetakkel her, eller kanskje far din må ut, sa presten. 

Da var det bare å komme seg opp og ordne seg fortast mogleg. Vi hadde å møte ved Stampebrua, det kom en hest fra Mo også.

Da vi kom dit, krydde det av soldater og gestapo, de hadde óg en norsk fange med seg. De venta på en hest til, han skulle komme fra Skjenna, men det dro ut, så Gestapo måtte ut og finne´n Gunvald Formo, men da ble den norske gestapoen Hansen burte. Da vart det for mykje for Stuckmann som var att med oss. Hein eksploderte så det hørtes, hein spratt inn i ein bil mens´n brøla og reiste ette.

Det varte ikke lenge før gestapoene kom att, og om litt komm´n Gunvald og Brona au. Da sa´n Gunvald åt oss:

– E å denna fyste tå dessa to skulle te å drikke mjølk oss, da dein siste kom så galin at oss måtte reise fra både mjølken og heile greiun.

Oppover Verkensbakkene

Finsletthaugen på Mysuseter i 1930-årene

Finsletthaugen på Mysuseter i 1930-årene.

 

Nå rangla heile følgje oppover Verkensbakkene. Da vi kom opp til Kollbotbakken smalt det et skudd, men så vart det stille ei lita stund og alle stoppa opp – men så seig heile hopen i veg att, men da braka det laus ei voldsom skyting. Vi hørte at denne skytinga kom fra lengre oppe, men nå vart det reine panikken i denne hopen.

De militære ropte og skreik for å få orden i flokken sin. Vi skulle vente med hestene våre. Gestapoene og de militære ordna seg fort for å dra mot Kampen eller Havn. To gestapoer tok med seg fangen og hadde han mellom seg.

Til oss kom det to tyske soldater, vi skulle til Mysusæter og holde oss nere hotellet, vi fikk en del bagasje av disse soldatene. Vi kom vel opp til Finsletthaugen i halv fem–femtida på eftan sammen med disse to tyskerne. 

Denne fangen var en av to gutter fra Lillehammer som rømte fra Arbeidstjenesten (AT) og som hadde ligget i dekning ei tid. Disse to skulle hjelpe noen russere som sa de ville over til Sverige, men døm anga døm som ville hjelpe døm. De to AT-guttene ble tatt på Dølålsetra.

Den som vart med til Havn heite Nilseng og redda livet, den andre ble skutt innafor Øvre Havn Skjærtorsdag. Den dagen kom heile følge med tre gestapoer og Nilseng opp til hotellet. Vi hadde fått kome inn på hotellet før dette følge kom etter, og hestene fekk vi inn på Finsletthaugen. Men disse karene som kom etter fra Havn hadde vore i kamp med heimefront-folk etter at vi skilte lag med flere tyskere og gestapoer som allerede var i stilling ved Øvre Havn. Det var døm som opna skytinga da vi var ved Kolbotten. Blant de norske gestapoene var det med noen fra Rinnanbanda, vart det sagt.

Dramatisk i Øvre Havn

 

 

Minnestein i Øvre Havnetter påskedramaet 1945.

Minnesteinen i Øvre Havn etter 
påskedramaet 1945.

Til oss kom det to tyske soldater, vi skulle til Mysusæter og holde oss nere hotellet, vi fikk en del bagasje av disse soldatene. Vi kom vel opp til Finsletthaugen i halv fem–femtida på eftan sammen med disse to tyskerne.

De som kom først til Øvre Havn den skjærtorsdagsnatta var ei sterk gruppe tyske soldater, med en tysk gestapo som leder, med namnet Adam. Disse kom fra Dombås.

De rykket fra ved to–tre tida på natta, heimen vart omhyggeleg innringa av soldater på vakt med automatvåpen. Adam med hovedstyrken rykket nå fram, tre av Rinnanbandens folk lå også med i grøfta. Adam gikk fram mot huset sammen med to av soldatene, de banka på døra og ropte «dere er arrestert, kom ut».

Inne er Oluf Havn, Einar Boyesen og Elvestad, som åpner døra og ser rett inn i løpet på en maskinpistol. Han smeller døra att, et øyeblikk sier han vi må få på oss klær. Elvestad har en håndgranat for hånd og kaster den ut. De to soldatene får kasta seg ned, men Adam blir såra, men dør av et par salver fra en maskinpistol.

Alle tre som var i hytta hoppet ut av et vindu, Oluf først og blir skutt gjennom hjertet og er død. Einar blir såra, men dør ikke før på Dombås, Elvestad unngår å bli skutt, han løp dit det kom minst skudd fra og nådde skogen, men var i bare undertøy og barbeint. Han løp nedover skogen til Ottar Havn, og de to stakk av.

Kom til Botten med ei blodig grind

På Botten kom det mer besøk denne morgenstunda, da kom Stuckmann att sammen med følge av Rinnanbanda, Kristian og Ragnhild Havn og hesten fra Øvre Havn med slea og ei stor grind med mye blod på. Kristian og Ragnhild var arrestert og vart sendt til Dombås med gestapo. De larma og slo på døra og veggen der mor og far låg, så far måtte åpne for dem. Han skulle overta hesten å stå klar med hesten og kjøre døm til Havn når døm kom att, for døm kom att, sa døm. Men han var ikke rask nok til å ta over hesten, far, så han fekk noen gode rapp for det.

Kristian hadde kjørt tre menn som var skutt i Havn om natta, nedover. De døde var Oluf Havn, Boyesen fra Oslo og en tysker, disse døde var frakta til Dombås med bil.

Det var sagt at Boyesen ikke var død da, og han skulle ha fabla om ei jente i ørska.

Dette hadde Rinnanbanda forsøkt og utnytte med ei jente fra banda, var det sagt.

Det var ikke så lenge før det kom att to mann, men ikke noen av de som var der før.

Da var det bare å hente hesten og følge dem opp til Øvre Havn. Der skulle han sette hesten på stallen, og der skulle han være sjøl også. Far vart sittende i stallen der til langt ut på dagen i det mørke og kalde huset. Men da Sverre kom heim att, gikk han direkte opp til Havn og spurte om han fekk overta for far, det fekk han med det samme.

Ettersom tida har gått har jeg tenkt mer og mer på ho mor, kant ho hadde det mens ho satt der aleine heime. Det var jo meire folk på garden, men døm tenkte sikkert ikke på henne, men stengte seg inne for seg sjølve.

Om kvelden kom Sverre med hesten fra Havn, likedan var døm innom i Uldalen og tok med seg Per og hesten. Alle kom etter til Mysusæter om Skjærtorsdag kveld. Alle fem med hestene måtte ligge der til kvelden andre dag i påska.

Nilseng røpet ingenting

Tyskerne og gestapo mente sikkert at de skulle greie og plage Nilseng til å røpe gjømmestaden av sleppet inn i Mjølrakkhaugom, men døm klarte ikke å få Nilseng til å sprikke, enda han var hardt pressa. Ein dag Nilseng slang forbi eit par tå oss ute på garden på fjellstua der vi lå, så sa´n stille og uten noen reaksjon som røpa han:

«Det går til helvete med meg». Ingen av disse svina merka noen ting. Litt seinere fekk vi anledning til å svare på samme vis. Svaret vart vel noenlunde slik:

« Å nei da, du lyt helle ut, krigen er snart slutt». Om det vart nuggun trøst, vet ikke jeg, Nilseng overlevde nå i hvertfall, men kameraten Frøysland mista livet. 

Frøysland skutt over mage og bryst

Stuckmann og Bergmann tok han med seg for at han skulle vise dem «Mexico» . Der tok de ut alt utstyret. Stukcmann fant en boks med karbid, strødde det over kåken og satte fyr på det hele.

De gikk så videre til Havnsætra som de også satte fyr på, og gikk så tilbake til Mexico. Der lasta de senderutstyret på Frøysland, han skulle bære det til Havn, dette var ca. 50 kg, ble det sagt, så han orka ikke dette. Han fekk da beskjed om å sette ned sekken, og Stuckmann gav Bergmann ga ordre om å skyte Frøysland fra framsiden. Han fekk mange skudd fra hofta og over mage og bryst. Stuckmann bare gikk videre, mens Bergmann drog den døde bort under et tre. Dette foregikk nok Skjærtorsdag den 29. mars 1945.

Frøysland vart ikke funne att før en gang ut i mai av en mann fra bygda, slik ble det fortalt, noe av dette kom nok fram i retten da Bergmann vart dømt.

Jeg vart bedt om å vere med til hjelp da han skulle ordnes i kista, det var sikkert Berg som spurte meg. Det var i gravkapellet det vart ordna, det kom ei kiste som var kledd med sink innvendig og dit la vi den døde, men det er noe jeg ikke glemmer noen gang, tror jeg. Han ble lagt i kista slik han var, det var en grønn militær genser husker jeg, og når vi rørte på han pulla marken ut og inn om skuddsåra, og ei fæl lukt. Så kom det ein kar fra Endrestad som dreiv som blikkenslager, og han lodda lokket fast og tett. Kista skulle vel sendes til Lillehammer. Gravkapellet var den gong det rommet som er møterom i dag.

Jeg har tenkt på kant mor mi kunne ha det Skjærtorsdag. Først drog døm avgårde med meg, så var den fæle skytinga på morgensida og døm drog i veg med far min. Da vart ho aleine heilt til Sverre kom tilbake, til da visste ho ingenting om det som foregikk. Hun såg jo båe slean med grinda, blodet og det heile, da far måtte dra.

Tyskerne vanst enda en gang å plåge meg en dag til før døm ga opp krigen. Jeg måtte til Mysusætra med hest da og, for da skulle Nilseng vise døm der sleppet var gravd ned i snøen, sa døm. Men han lura døm denne gongen óg, enda døm var i nerheiten av der det låg. Men det var vist kommet en del nysnø i mellomtida som skjulte alle spor. Kanskje Nilseng redda livet sitt på detta viset.

Tyskerne reagerte ulikt på freden

Utover våren begynte det å komme hester sørover att fra fronten i nord, så det var en stadig strøm av hester og soldater inn og ut av garden utover forsommeren i 1945. Det var fullt belegg der om kvelden den 7. mai, og da fekk Nils Berg telefonoppringning fra den tyske overkommando på Otta at han måtte få sjefen for trainet (hestetransport med militært utstyr) som lå der da, i telefonen. 

Berg hørte hele samtalen til tyskerne om at Tyskland hadde overgitt seg og at krigen var over i Norge. Han ble så glad at han gikk til tyskeren og ville gratulere med freden, men det skulle han ha venta med, for han ble veldig sint.

Det var rart å sjå hvor ulikt en slik stor avdeling reagerte da de fikk beskjeden om at det var fred. Noen ble sinte og brutale, andre jubla og var glade, andre gråt og tenkte på sine om de traff dem att i live.

Nå fortsatte disse trainene å komme en tid utover våren, men så ble det slutt på disse utsulta og såra dyra – og godt var det.

Denne artikkelen ble første gang publisert på Selhistorie.no den 18. april 2016.