Livet på Botten fra krigsutbruddet og til påska 1945

ngebret Ulvolden på Selsverket minnes krigsårene 1940–1945 slik han opplevde dem fra prestgarden Botten og på Mysuseter – fra radiomeldingen om den tyske invasjonen til flaggstanga ble satt opp igjen på fredsdagen den 8. mai fem år seinere.

Botten, prestegarden på Selsverket

Av Engebret Ulvolden, Selsverket

Jeg gikk på framhaldsskolen på Otta 1939–1940. Vi sykla til skolen den gangen og før vi dro i veg om morgenen den 9, april, hørte vi på radioen at tyskerne hadde gått i land i flere av kystbyene våre, men vi drog til skolen likevel. Det ble ikke mye skolearbeid den dagen, læreren vår Grotnes kom og hadde med seg radio og da ble det å lytte på det som ble fortalt der. Engebret Ulvolden fra Selverket

Spennende aprildager 

Dagene fram til 14. april ble nesten vanlig skoledager for oss, men den dagen, tror jeg det var, begynte det å gå en del tyske fly etter dalen. Da fikk vi høre at det ble satt ned fallskjermsoldater på Dovre. Det ble satt inn engelske soldater fra Åndalsnes, og de tyske soldatene på Dovre skulle hindre engelskmennene i å komme sørover i dalen. Nå ble det bestemt at vi skulle holde opp med skole inntil videre, så dette ble vår siste dag på skolen.

Så ble dagene fylt med sanne og usanne rykter. Det ble satt ut vaktposter i Rosten i tilfelle gjenværende fallskjermsoldater som hadde forskansa seg i et steinfjøs på garden Lindsøe på Dovre, slik at de ikke kunne komme seg ut og nedover dalen.

Her ble det skutt en bygdakar som var med i vaktstyrkene, han ble skutt av de norske vaktene ved et mistak.

Dagene besto i å gå i spenning og håpe at de norske og engelske styrkene skulle klare å drive tyskerne ut att, men tyskerne kom bare lengre oppover dalen.

Botten på Selsverket  1920

Botten, prestegarden på Selsverket i 1920. 
Bildet er utlånt av Stig Sørlie Pettersen, Otta.

Flyttet til fjells

Siste dagen i april nærmet krigen seg oss, og da ble det bestemt at vi skulle flytte til setra. Vi tok med oss to kyr, klær og mat for noen dager – og hest da, med lasset. Presten som var her da var bare vikar for ett år, han og kona hadde ingen steder og dra til, så de ble med oss.

Far hadde tilsyn og nøkler til en del hytter rundt setra så presten fikk bo i hytta til professor Kristine Bonnevie. I hytta til Aslaug Bonnevie fikk onkelen min og familien hans bo, de var fire på tallet.

Engelske og norske soldater overtok garden

Den 20. april kom de engelske soldatene til bygda, da var både prest og forpakterboligen folketomme. De ble fort fylt med soldater, likedan stabburet, låve, vedskåle og garasjer. Vi fikk til nød komme inn og stelle dyra som var att der. Soldatene drog fôr og halm frå låven over alt på garden, for å ha til å ligge i. Det skifta på med norske og engelske soldater, men det ble mest engelske.

Om kvelden den 26. april hadde det gått ut beskjed om at alle som bodde utsatt til måtte prøve og komme vekk da det kunne bli kamper med skyting og uro, helst og med dyra. Denne beskjeden fekk Sverre da han kom ned for å stelle dyra om morgenen den 27. april.

Tok med kyrne til fjells

Far og jeg skulle være att på Mysuseter for å måke veg opp til setra, for at vi skulle få resten av dyra oppå.

Vi arbeidde heile dagen og var nesten framme, da snudde vi oss for å sjå på jobben vi hadde gjort, der sto kyrne bak oss. Sverre hadde slept ut alle melkekyrne og var kommet helt opp på setra med dem helt alene. Men de hadde ikke gått den vegen vi hadde måket, de balanserte en etter en på den smale sleavegen etter hesten som om de forsto alvoret, vi fekk dem fram til fjøset og inn der.

Heldigvis hadde vi att en del høy der, likedan hadde de att noe hos naboen, Johan Øien, som vi fikk overta. Nå hadde vi alle melkekyrne og hesten i sikkerhet.

Men det var enda att mange dyr heime på garden, det var fem ungdyr der som vi lot gå fritt i et rom i låven og de hadde tilgang på høy der, men de måtte få vann, Sauene med nyfødte lam gikk ute, men måtte ha utlagt fôr. Men alt vi mista av dyra som måtte gå att heime var et lam som hadde kommet bort i noe olje. En dag vi var nede så vi hønene som og var slept ut i det fri, sitte rundt en balje og spise noe som så ut som lapskaus. Dette var et feltkjøkken som var plassert ved eldhuset.

Tyskerne på vei nordover

Den 27. og 28. april begynte de engelske og norske soldatene å trekke seg nordover. Om morgenen den 29. april da vi kom ned var det tomt med soldater på garden, men alt var bare kaos: våpen, ammunisjon, uniformsplagg og alt som var att av våre saker lå strødd i høy og halm over alt.

Da det begynte å li utpå dagen kom de første tyske soldatene til garden. De så slitne ut, og en del av dem var også såra. De kom sikkert fra Bredebygden der de siste kampene foregikk. Vi drog da fra dyra og alt det andre og drog på setra att til neste dag.

Da vi denne nest siste aprildagen kom ned for å stelle dyra, var det vanskelig for oss å komme inn på garden, tyskerne ville ikke slippe oss inn. Presten var med ned den dagen, han snakka med de tyske vaktene som gikk der, far fekk da et bevis for å komme inn å stelle dyra. Jeg har tatt vare på beviset så jeg har det enda, men det er vanskelig og forstå. Beviset kom fra den tyske kommandanten på Otta.

Ruinene av Blekastad gard på Otta i 1940I slutten av april 1940 var tyskerne på vei nordover. Blant husene som ble bombet var Otta-garden Blekastad ved Lågen.

Slakta spedkalvene

Det var fine små spedkalver i fjøset heime på garden, til dem måtte vi bære melk fra setra hver dag. Til slutt tok far med seg slaktesaker og hesten ned, så begynte han å avlive kalvene, men det vakte oppsikt så far ble lei at det kunne bli spetakkel av det.

Heldigvis var det med en befalingsmann fra Østerrike og han snakka veldig godt norsk, så vi prata med han om hvorfor dette ble gjort. Han svarte at når det er hans eiendom gjør han med det som han vil. Det sa han nok til de andre soldatene og, for da roa det hele seg ned.

Om eftan la vi slaktet på slean, tok hesten og kjørte det med oss til fjells. Der lå det en del engelske soldater på ei seter, de var på rømmen fra tyskerne. Døm fekk kjøttet og vart glade.

Vogntog nordover Kongsvegen

Det begynte å gå store train med – hestetransporter med militært utstyr – nordover Kongsvegen som vi sa den gongen. Da ble prestegarden ein kvileplass ( transitt ) for mange av disse hestetraina. Noen reiste og nye kom inn att og lå der og kvilte i noen dager. Da sto det hester bundet i gjerder og tre fra nord ved gjerdet til Mo og sørover så langt som der huset vårt står nå (vegen og bombrua eksisterte ikke da). Det treinet som ble skutt og tilintetgjort nord i Rosten den 24. mai gikk antagelig ut fra Botten tidlig den morgenen.

Da vart presten Heimer tatt som gissel og trua med å bli skutt dersom noe lignende gjentok seg. Vi som var på garden fekk beskjed om ikke å vise oss ute etter klokka åtte om kvelden. Vaktholdet til tyskerne ble skjerpa, det var vakter rundt alle hus på garden og langt utafor garden også. Det var slik at at vi hadde forbud om å være ute om kvelden heile siste uka i mai. Det var kanskje noen dager av juni også, presten satt inne enda noe lenger.

 

Var på setra til midten av mai

Vi måtte være på setra til den 14. mai. Da ble det heldigvis en pause med treina, slik at vi smatt inn att med dyra vi hadde på setra. Både bolighus og uthusa var fylde med soldater og hester, så det nytta ikke å komme ned fra setra verken for folk eller dyr før da. 

Nå fekk vi da tatt i bruk en del av husa, men dagen etter var garden full av soldater og hester att. Denne trafikken med folk og hester fortsatte så lenge krigshendingene pågikk her i landet. Vi måtte ha lås på alle husa vi brukte ellers ble alt blanda.

Bottsetra på MysuseterBottsetra på Mysuseter i 1930-årene

Skada hest ble til pølse på Formo

En dag vi kom fra fjellet var det trainet som hadde ligget der noen dager reist tidlig om morgenen. Så vi regna med å ha en ryddedag. Det gikk att noen soldater der, et par av dem kom bort til far og gjord tegn at han skulle følge dem inn på låven. Der stod det en veldig stor svart hest, og de gjorde tegn så far forsto at han skulle få hesten, men far sa nei flere ganger og til slutt gikk han fra dem for hesten var skada.

Før vi dro til fjells att titta vi på låven og hesten var borte og vi var veldig glade for det. Men da vi kom ned neste dag og kom inn i et lite sauehus så sto hesten der, og da måtte vi jo ta oss av den. Vi lurte først på om vi fekk den ut av sauehuset for det var en veldig stor polsk hest. Døra i sauehuset både smal og lav, men hesten smatt ut som en katt da vi tok den i grima.

Det var en veldig snill hest både å kjøre og stelle med ellers. Far varsla til slutt lensmannen, da det aldri ble noe spørsmål etter hesten fra tyskerne, og den ble da utlyst til salg. Vi hadde hesten til utpå førjulsvinteren og brukte den til kjøring av alle slag på garden. Den var snill for all slags redskap, men av mye bråk og leven ble han urolig. Anders Formo kjøpte til slutt hesten som hittegods hos lensmannen og laget pølse av den.

Nyansatt prest inn i motstandsarbeidet

Ut i august i 1940 reiste vikarprest Heimer og den nyansatte presten var Nils Berg. Han kom fra Nordmøre og var en aktiv og ivrig kar.

Han kom fort inn i motstandsarbeidet og var veldig ivrig den vegen. Så vi var ofte redde at han skulle gå for langt slik at han vart arrestert, men det gikk da bra.

Nå ble det fred på garden att ei stund, men på nyåret i 1941 begynte tyskerne å vanke her att.

Tyskene interessert i tømrahytte

Far hadde liggende tømmer til ei hytte sønnafor forpakterboligen. Om vinteren 1940–1941 fekk vi tømra opp hytta der tømmeret låg, men far hadde ikke ordna seg med tomt enda. Det var ikke godt å få bygge hytte under krigen heller, derfor ble hytta dekket med en presenning og stående inntil videre. Da begynte tyske og norske brakkebyggere å få interesse av hytta.

Vi la den fort ned att og dekket godt over, men det hjalp ikke, de skulle ha den til en av brakkelinene sine. Vi satte da i gang og kjørte hele greia inn i Uldalen, og fra der videre opp til setra. Der lå den til krigen var slutt. Da ble det ordna med tomt på Mysusæter. Det er hytta som Aud og Tor Høye har i dag.

Satte opp brakker på garden

Nå ble det en noe roligere periode på garden att. Men da det lei til åra 1942–1943 kom tyskerne att, de skulle bygge brakker på sørsida av husa på garden. Etter det vi forstod skulle det komme soldater og hester fra nord dit. De satte opp fem brakker fra nord ved eldhuset og dit huset vårt står nå.

De kjørte fram materialer til to brakker og ein stor stall, men dette ble aldri satt opp, for da forsvant tyskerne til neste sommer. Da kom de att og reiv ned heile greia og kjørte det vekk og godt var det. Bare stolpene som brakkene sto på var att, og døm måtte vi ta opp att. Det bodde ikke folk i brakkene i det hele tatt mens de stod her.

Opprulling av Heimefronten

Utover i 1942–1943 ble det mye opprulling av Heimefronten i bygda rundt oss, så vi hadde mye besøk både av norske og tyske Gestapo og av tyske soldater. De ransaka over alt på garden, ute som inne. De hadde runde jernstenger som de stakk inn over alt i høyet på låven, og stengene var flere meter lange. Det er to brønner på cirka åtte meters dybde, og de var på bunnen av begge. Men heldigvis, de fant aldri noe enda det var gjemt radio under golvet i låven. Den var flittig brukt av Nils Berg.

Nå ble det ei urolig tid på garden heilt til krigen var slutt. Vi hadde besøk av Rinnan-banden og Stuckmann og andre skumle menn rett som det var. De hadde sikkert mistanke til Berg, så det var sikkert et hell for ham at krigen var så nere slutten.

Telegrafbestyreren også i dekning

Telegrafbestyreren som var på Otta under krigen Wilhelm Eckhoff, han vandra en del på Botten hos Nils Berg, på den tida. Han var med i Milorg kanskje langt framme også. Han kunne sikkert snappe opp en del ting som foregikk av arbeid hos Gestapo som døm dreiv med over telefon. Så Berg og Eckhoff hadde sikkert en del nytte av din an.

Men da det lei ut på slutten av krigen kanskje 1942–1943, vart det opprulla så mye av heimefronten her omkring, at mange måtte gå i dekning, deriblant Eckhoff. Den tida var det ikke så mange som hadde bil, Eckhoff hadde en liten snerten sportsmodell kvit og svart, jeg tror det var en DKV.

Før han stakk av kjørte han bilen ned på Botten og satte den inntil en stor vedhaug som sto der. Der sto den nå vel og lenge, vi lura nå stort på detta, men var nå tause om det, heldigvis.

Men ein dag kom Stuckmann med godt følje, han hadde nok snusa opp hvor bilen var, døm greidde opp der ei tid og så reiste døm med bilen. Siden kjørte Stuckmann sportsbil til krigen var slutt, tror jeg – så han likte nok å kjøre sportsbil.

Oluf Havn og presten hadde mye kontakt

Oluf Øvre Havn besøkte ofte presten vår Nils Berg når han skulle ned på Mo-butikken for å handle. Når Oluf kom ruslende med sekken på ryggen møtte Berg han ofte ute på gardsplassen. Da sa han gjerne som så: Hva har du i sekken din i dag da, Oluf? Og han fekk sikkert et svar som han venta, stutt og greit «granater». Om det var så veit ikke jeg. Men det ble vel brukt i Hamn påska 1945. Han var og inne hos oss ofte, for far min og Oluf var søskenbarn. Han ville gjerne at vi samla avisa som vi abonnerte på, han ville óg gjerne lese den, sa han.

Jeg avla tobakksplanter, tørka bladene, sendte dem til en tobakksfabrikk og fekk dem ferdigbehandla og pakka til røyketobakk. Oluf fekk ofte noen esker av disse når han var i farta, det var godt å ha, sa han. Det ble kanskje litt mye av dette for en mann, men det ble aldri sagt noe om dette verken av oss eller Oluf. Vi hadde vel en liten tanke om dette for oss selv.

Illegal radio i garasjen

Så var det en efta jeg var i fjøset og stelte dyra, jeg skulle ut i låven og hente høy. Da fekk jeg kjenne ei sterk røyklukt og tenkte straks på varme, men jeg hørte verken knitring eller såg varme. Jeg lukta meg da fram etter røyklukta, Berg hadde garasje som var bygd inn i låven. Der var det en sprekk inn i veggen i garasjen, og der kom det sterk røyklukt ut. Så titta jeg inn gjennom sprekken, og der satt den gode prosten vår foran radioen med øretelefoner på ørene og hørte sikkert på nyheter fra London. Han var iført alpelue og skinnpels og det var kaldt og i munnen ei fullstappa tobakkspipe i full fyr, der kom røyken fra.

Radioen var slett ikke så godt gjemt. Det var bare saga over noen planker i golvet, radioen satt ned, plankene lagt på plass og ei stor kasse dradd over. Det var fleire rassiaer av tyske soldater og Gestapo, men de flytta aldri kassa, så vi var vel heldige alle på garden at ingenting ble funnet. Kontrollene var grundige når de kom, de for over alt.

Innkalt til Arbeidstjenesten

Krigshandlingene gikk stadig mindre til tyskernes fordel da det lei ut på 1943–1944, og de begynte vist å tenke på soldater fra andre land som de hadde okkupert. Den 17. januar 1944 skreiv den daværende «minister» Riisnæs et brev til SS overgruppefører i den tyske ledelse – et berykta brev. Riisnæs sier at Norge burde vori utkommandert helt siden 1942 og troppene sendt til Østfronten. Riisnæs foreslår nå innkalling av fem årsklasser fra og med 1921, og da ble årsklassa mi med som en av de siste av disse.

Den 4. februar 1944 ble jeg innkalt til rodeforstanderen i kretsen og han ordna med innrulling til Arbeidstjenesten (AT) som det hette, men det var nok andre ting som var planlagt for oss.

Jeg hadde ikke noe kjennskap til noe av dette da, men da Oluf fikk høre om innrulleringa, sa han att dette skulle du ikke ha gjort, for nå har de navnet ditt i papira sine. Da undersøkte jeg og fikk greie på at utskrivingskontoret for oss var på Gjøvik, fikk ordna en del anbefalinger om å få utsettelse ett år, jeg skulle ut i 1945 og jeg fikk utsettelse til 1946.

Da Oluf fikk høre dette sa han, dette kan du ikke lite på, for kanskje kommer de noen dager før innkallinga og henter deg. Men kom til meg i god tid så skal jeg hjelpe deg. Men Oluf fikk aldri høre om jeg vart innkalla, han ble skutt av tyskerne i Øvre Hamn i påska 1945.

Jeg har søknadspapirene og svar på utsettelse enda – og likedan AT-boka.

Motstanden mot AT økte

Nå begynte motstanden for AT for alvor å virke, størsteparten av de årsklassene som kunne vente innkalling stakk fortest mulig til skogs og til fjells. Men så mye folk dette ble, måtte de ha hjelp for hurtig og sikker plassering så de ikke ble tatt av okkupantene. Mat måtte de også ha.

Dette ble et voldsomt press på Milorg. Men etter hvert kom de fleste på plass, en stor del over til Sverige og de ble plassert i de norske polititroppene der. Andre som heller ville bli her, ble plassert en her og en der på garden og fungerte som hjelp der eller gjorde andre ting som det passa.

Jeg for min del hørte aldri noe mer, freden kom jo nokså fort også. Likeså ble det kanskje ødelagt storparten av kartoteka og utskrivingskontorene. For det ble jo sabotasje og sprenginger over hele landet, så det ble ikke att så mye og hjelpe seg med for dem, heldigvis.

Satte opp att flaggstanga på fredsdagen

Jeg vil nevne en liten sene som vart til den 8. mai i 1945. Ola Sletten på nabogarden Moen kom ned på Botten til oss og spurte om far og jeg ville komme og hjelpe dem og reise flaggstanga att. For de fleste la ned flaggstengene og gjemte dem under krigen, der sto foten att, da unngikk folk å flagge for tyskerne.

Ja, for i dag må vi flagge sa Ola, og vi ble gjerne med på det. Vi var på låven og henta fram at stanga, Kristine Sletten og Teodor Rondhaugen var óg med på dette. Men da vi kom ut i hagen med stanga låg det fullt av tyske soldater der, en låg akkurat der stanga skulle inn i foten og han ville ikke flytte seg. Disse tyskerne kom fra nordfronten mot Russland og hadde sikkert prøvd livet mot russerne. Denne soldaten var ikke av de helt unge, han forsto fort hva vi skulle og da ville han ikke flytte på seg. Skulle vi få stanga inn i foten måtte vi legge stanga oppå mannen.

Til slutt tok vi tak alle mann, løfta stanga som vi skulle legge den oppå mannen. Da spratt han opp, samla tingene sine for å gå, men først sa han: – Det kommunistiske flagget.

Han var ikke blid. Ingen av de andre som låg der prøvde på noe, men ikke noen av dem bød oss heller hjelp da vi skulle reise stanga.