Ingar forteller historien om Stampen

På 1600-tallet ble det anlagt kobberverk ved Stampen ved Ula på Selsverket, og på 1800-tallet var det både mølle, stamping og sagbruk i drift på Stampen. Ingar Stampen forteller her historien til næravisa Nordalen.

Tekst og nye bilder av Solrun S. Snilsberg i næravisa Norddalen

Lang historie

Historien rundt bruken av Ula og Stampen mølle går langt tilbake i tid. Ingar kan historien godt, og sitter inne med mange detaljer. Han forteller om Sel kobberverk som ble anlagt i 1624. Det var behov for vannkraft til blåsebelgene som ble brukt for å få god varme i masovnene der kobberen ble utvunnet.

– Kobberverket gikk med vekslende lønnsomhet. Det lå nede i perioder, og var i drift i perioder, sier Ingar. På denne tida var Selsverket sentrum i bygda. I 1742 ble kirka bygd. Ingar forteller at den ene klokka i kirka visstnok skal være klokka fra kobberverket. Den siste perioden med drift på kobberverket var først på 1700-tallet. I 1789 kom flommen Stor-Ofsen. Da sto det bare rester av kobberverket igjen. Disse ble tatt av flommen, sier Ingar.

Stamping

Ifølge gamle reiseskildringer er det fortalt om gamle møller og sagbruk på slutten av 1700-tallet.

– Men det viktigste på denne tida var nok stamper, som stampet vadmelet etter veving, sier Ingar.

Stampinga ble utført for at ull som var ved, skulle bli tettere og få bedre egenskaper. Dette ble utført ved hjelp av vannkraft. Et vannhjul drev hammerne som stampet vadmelet. Med stampene kunne man også knuse dyrebein, slik at man fikk beinmjøl. Dette kunne brukes som "mineralnæring" og som gjødsel.

Folket til Ingar kom til Stampen i 1838. Da kjøpte tippoldefar til Ingar garden Stampen for 875 spesidaler av Ola Håkenstad i Vågå. Tippoldefaren til Ingar het Jakup Tolstadkleiven, og kom fra Tolstadkleiven på Lalm.

– I salget var det nedskrevet at det fulgte med gratis stamping for garden Håkenstad, sier Ingar, som forteller at det er trolig fra stampinga at garden har navnet sitt.

Regnskap

På 1800-tallet var det både mølle, stamping og sagbruk i drift på Stampen.

– I vinter ryddet jeg på stabburet. Der fant jeg regnskap etter Jehans, oldefar min. Han drev som brubygger i tillegg til driften av Stampen. Ut fra disse regnskapene ser det ut til at det var avlet lite korn i området på denne tida. Derfor kom nok hovedinntektene fra stamping, saging og brubygging. I regnskapene står det blant annet hvor mange som arbeidet på de ulike bruprosjektene, hvor lenge de arbeidet der og hvor mye de tjente, sier Ingar. Han forteller at lønnsomheten på det som foregikk på Stampen gikk opp og ned.

– Det var gode og låke tider om hverandre. Slik gikk driften fram til rundt 1900, sier Ingar.

Kleber

Den neste brukeren på Stampen var Jakup, sønnen til Jehans.

– Det var en utrolig driftig kar. Han fikk tak i rettigheter til å ta ut kleber på Tolstad, og rettighetene til Eidefossen. Han fikk en del ting til å skje. På Stampen hadde han kleberverksted hvor det ble laget blant annet ovner og gravsteiner, sier Ingar. Jakup reiste til Trondheim for å lære om kleber, og var lærling i Nidarosdomen.

– Der var det kontinuerlig restaureringsarbeid, og et ypperlig sted å gå i lære, forteller Ingar. Jakup var også en tur i Russland for å se på steinhoggerarbeid.

Over styr

Jakup var en driftig kar, men etter hvert gikk driften hans over styr. Han solgte rettighetene sine, og dro til Amerika rundt 1902. Det ble eldste søster til Jakup, Kari, som tok over roret på Stampen. Hun arbeidet på denne tida som lærerinne i Vågå.

– Hun fikk til mer fart her, sier Ingar. Hun moderniserte mølla. Kari fikk revet den eldste delen av mølla som var drevet med vannhjul, og bygde opp nytt av betong. Samtidig tenkte hun på elektrisk kraft og drift av mølla ved hjelp av turbin. Tor Prestgarden fra Heidal bygde to turbiner som ble plassert i kjelleren på det nye betongbygget. Slik ble det turbindrift både til mølle, sag og kleberverksted. Rundt 1920 kom det dynamo til Stampen som ga strøm til mølla og garden.

Utvikling

Kari stoppet ikke der. Hun rev ned mer gammelt, bygde nytt og utvidet mølla slik at det kunne males flere sorter mel der.

– I disse tidene ble det mer korndyrking i området. Det førte til at det ble mer maling også, forteller Ingar. Hun fikk også tak i en bil som kjørte kornrute til Dovre. Denne var det far til Ingar, Ivar, som kjørte. Han var født i Amerika av søster til Kari, men ble sendt til Norge og oppfostret hos Kari. I 1922 ble kleberverkstedet nedlagt. Arbeiderne og utstyret flyttet til Sagflaten på Sel.

– På denne tida var mølle og sag i førsteklasses stand. Slik gikk driften fram til 1940. Da ble det produsert såpass strøm at Stampen leverte strøm til flere husstander på Selsverket, sier Ingar.

Brann

I 1940 ble brua over Ula sprengt av engelskmenn. De mente at de skulle greie å stanse tyskerne på denne måten. I samme slengen brant mølla og to bolighus ved Stampen ned. Men det stoppet ikke driften lenge. Allerede i 1941 sto ei nybygd mølle klar til bruk.

– Den ble bygd opp slik mølla står igjen i dag, sier Ingar. Det ble innsatt ny turbin i den nye mølla. I 1956 ble det påbygd ei korntørke. Det var drift på mølla fram til 1965. Da ble det spørsmål om kornsilo på Otta. Felleskjøpet overtok mølleretten til Stampen mølle. På 1950-tallet var det behov for så mye strøm til mølla, at det ble problemer med å levere nok strøm til husstandene på Selsverket.

– Da Eidefoss bygde høyspentlinje her på slutte av 1950-tallet, gikk Stampen sine kunder over til Eidefoss, sier Ingar.

Ikke intakt

Det finnes ikke mye utstyr igjen på Stampen mølle. Det meste av utstyret som var brukelig, ble solgt da mølledrifta opphørte. Mølla har vært utleid som lager til nåværende AIT Trykkeri på Otta, det har vært brukt som heimevernslager og som lager for Knut Moen. Nå står mølla tom.

– Jeg har igjen kvernsteinene, og noe av treverket er igjen. Det er såpass at jeg med litt arbeid kanskje kunne få satt opp en kvernstein. Men mer enn det finnes ikke. Det er litt synd, forteller Ingar. Ingar ble pensjonist for to år siden, etter å ha arbeidet på Felleskjøpet i 40 år. Fôringsdyrene ble levert før jul. Nå består gardsdrifta av gras- og kornproduksjon. Og kanskje et småkraftverk i framtida.... 

Økt interesse

Overingeniør i Norges vassdrags- og energidirektorat forteller at interessen for utbygging av småkraftverk i Oppland viser en jevn økning.

INTERVJU FRA 2007: - Ser man hele landet under ett, er utbyggingen og interessen i Oppland liten i forhold til resten av landet. Dette har en naturlig forklaring. I Oppland og innlandet generelt, er det mer marginale forutsetninger for utbygging enn det er for eksempel på Vestlandet og i Trøndelagsfylkene. På Østlandet er det mindre regn, de klimatiske og geografiske forholdene setter en naturlig grense for muligheter for utbygging. Vi merker en jevn økning, men ingen eksplosjon, sier Gangås. Han forteller at å bygge et småkraftverk, er en prosess som tar lang tid. Det er ofte lang vei fra sonderingsfasen til konkrete prosjekt.

- Det er mange tunge fagområder som bakes inn i ett samlet prosjekt når noen bestemmer seg for å bygge et småkraftverk. Vi har erfaring med at særlig lovverk om vassdrag er spissfindig. Utbyggere finner ofte at prosjektene blir mer arbeids- og ressurskrevende enn de hadde trodd. Det kan være en grunn til at hele prosessen ofte tar lang tid, sier Gangås. Han forteller at ideen om å bygge småkraftverk kan være noe folk bærer på lenge, eller plutselig får en tanke om.

- Men da strømprisen steg for to år siden, kom utbyggerne på banen. Hvis jeg sier at det er rundt fem saker om utbygging av småkraftverk i Nord-Gudbrandsdalen i år, skal ikke det være langt unna sannheten. Det gjelder saker i hele fasen, fra start til slutt, sier Gangås.

Denne artikkelen ble første gang publisert i næravisa Norddalen 7. juni 2007.