Sel og Mysuseter aprildagene 1940

Av Oskar Rønningen, Elverum

Jeg arbeidet som gårdskar i Hole da krigen kom til Norge i 1940. Jobben besto bl.a. i å kjøre melk til Otta Ysteri. Siste turen med melk til Otta ble så dramatisk at jeg bestemte meg for å si nei til dette.

Jeg hadde så vidt fått levert melka da flyalarmen gikk. Nærmeste tilfluktsrom var kjelleren under Otta Kooperative, så jeg sprang dit. De første bombene falt nesten før vi kom inn i kjelleren. Et par karer diskuterte om dette var et sikkert sted. En av dem hevdet at dette var farligere enn å være ute på gata. Hvis en bombe trengte gjennom taket, ville det være den sikre død for alle i kjelleren. Da var det plutselig en som fikk panikk og ville ut. To karer måtte holde ham til flyalarmen var over.

Da jeg så vidt var kommet tilbake til hesten, gikk flyalarmen på nytt. Jeg hadde liten lyst til å gå ned i kjelleren igjen og løp derfor til skiferbruddene ovenfor Loftsgårdjordet. Der lå jeg sammen med noen norske soldater til flyalarmen var over.

Det falt en del spreng- og brannbomber rundt omkring på Otta. Like ved Grand Hotell sto en engelsk luftvernkanon. Det ble fortalt at kanonstillingen hadde fått en fulltreffer og at noen av kanonbetjeningen var drept eller såret. På jernbaneovergangen traff jeg hesten min med kjerre og melkespann. Den hadde slitt seg fra stativet bak ysteriet. Jeg fikk snudd den, og i trav kjørte jeg mot Blekabrua og heimveg. På Kongsveien nådde jeg igjen to hesteskysser som skulle i samme retning.

Nå kom flyene igjen, og i tillegg til å slippe bomber, skjøt de med automatvåpen. Det kom stadig nye fly; de gikk lavt over dalbunnen og fortsatte å skyte. Da jeg kom til Nygård, lot jeg hesten følge de andre hesteskyssene og sprang ned i en kjellernedgang på våningshuset i Nygård. Der sto jeg noen minutter til flyene hadde passert. Jeg tok igjen hesten ved Bekken. Da jeg kom tilbake til Hole, ble det oppdaget en stripe på et melkespann som kunne skyldes en kule.

 Jeg ba nå John Hole om få dra til fjells og heller komme tilbake om det ble normale tider igjen. John godtok dette og sa at han fikk forsøke å nytte melka best mulig på gården. Jeg dro nå heim til Havn, fikk med så mye mat som jeg kunne bære, og dro til Mysuseter.

På Mysuseter hadde Annar Lindby etablert et utsalg av matvarer på Turisthytta. Det var kjørt opp en del varer fra forretningene på Otta. Lindby var på den tiden handelsbetjent på Otta Landhandleri. På hytter og setrer var det kommet en del folk som hadde kommet seg unna krigen. Mange hadde kommet fra Oslo-området. De første dagene var det bare på Rondane Fjellstue jeg så uniformert personell.

Jeg kjente en Oslo-familie som bodde på Holesetra, og disse besøkte jeg daglig. En dag jeg kom dit, var mannen i huset borte og kvinnene satt og frisket opp det de kunne av tysk. Mannen i huset hadde sammen med Gunvald Formo dratt ned i Ultungsetra. Årsaken til dette var rykter om at tyskerne holdt på å samle mannfolk som de skulle sende foran seg gjennom en frontlinje som engelske og norske styrker hadde etablert i Rosten.

Jeg ble anbefalt å komme meg i dekning så fort som mulig. Jeg bestemte meg for å holde meg på skiene og finne meg gode utsiktspunkter. På tilbaketuren til Havnsetra så jeg at det hadde kommet mange engelske soldater som hadde slått seg ned på Salomonsens hytte på Geitsisetra. Hvis det skulle være noe i ryktene om at tyskerne samlet mannfolk, ville jeg oppholde meg på setra minst mulig. Jeg dro derfor mot Furusjøen. Der møtte jeg en norsk skipatrulje på 8-10 mann. Det så ut som om de kom fra området sør for Otta. Det var også en del flyvirksomhet over dalen.

På en hytte ved setra bodde Ludvig Kullbotn med familie. På tilbaketuren til setra traff jeg ham. Han hadde ikke hørt noe om ryktene som gikk. Han hadde tenkt seg en tur ned i bygda for å hente en spekeskinke, og han spurte om jeg ville være med. Vi bestemte oss for å vente til utpå kvelden før vi dro ned i bygda. Da vi kom til Havn, så vi at Stampen Mølle brant. Vi hørte noen skudd fra området nær mølla. På Stampejordet sør for kirken, i skinnet fra brannen, så vi noen kuer som løp rundt omkring. Vi antok da at det var kamp der nede. Far fortalte at en del engelske soldater hadde passert gården, og han trodde de hadde rømt unna tyskerne.

I løpet av natta dro vi til Mysuseter igjen. På turen opp møtte vi noen norske soldater. Ludvig vekslet noen ord med en av soldatene. Av dialekten å dømme var nok dette soldater fra Mørebataljonen. Dagen etter fant vi en del Krag-Jørgensen geværer og militæreffekter ved seterlåven vår. Jeg tror det var 8 geværer. Ludvig og jeg tok vare på ett gevær hver, og disse våpnene hadde vi til krigen var slutt.

Jeg traff nå en Oslo-kar som fortalte at de engelske soldatene på Gjetsisetra hadde tenkt seg over til Sverige, og at det var igangsatt innsamling av ski til soldatene. Jeg ble med denne karen rundt på en del hytter for om mulig å samle skiutstyr. Det viste seg at engelskmennene allerede var i gang med marsjen mot Peer Gynt-hytta. Etter det jeg hørte senere, lå nok en del av skiutstyret igjen på veien til Peer Gynt.

Etter ett nytt besøk på Holesetra, fikk jeg høre at Gunvald Formo og bykaren på Holesetra var kommet tilbake fra sitt skjulested. De fortalte at de hadde truffet en del skogsarbeidere på Ultungsetra. Da de fikk høre om ryktene som gikk på Mysuseter, pakket de sammen det de hadde på setra og dro ned til en koie de hadde nede i skogen. De overlot sine sengeplasser til Gunvald og bykaren.

Imidlertid hadde Gunvald tatt med seg for lite tobakk, og da de fra sitt utsynspunkt oppe i Kåsen ikke hadde sett noen tyskere, dro de tilbake til Mysuseter. Av folk som nå kom opp fra dalen, fikk vi høre at det ikke lenger var krigshandlinger nede i dalen, men at det stadig var trafikk av tyskere som kjørte nordover. Jeg dro derfor tilbake til Hole for å fortsette jobben som gardskar. Den første tyskeren jeg så, var en vaktpost ved Stampebrua.

 

Denne artikkelen er tidligere publisert i Gåmmålt og nytt frå Sel, Sel Historielag, 1999.