Måssåtåking i Mysuseterfjeillé

Det siste måssålasset fra Mysuseterfjellet ble kjørt med bil omkring 1960. Til femtitallet ble det brukt hest for å frakte dette tilleggsfôret ned i dalen. Syver Ulvolden fra Selverket forteller her om måssåtåkingen i Mysuseterfjellet, slik han husker det.

Av Per Erling Bakke (Otta) og Kjell Arne Bakke (Oslo)

Årleårs hondretals lass

Det har trolig vært tatt måsså (mose) i Mysuseterfjellet så lenge det har vært seterdrift. Måssån ble brukt som tilleggsfór til dyra. For Ulvolden sin del har det trolig vært tatt måsså så langt tilbake som 1746. For allerede da hadde garden seter på Mysuseter.

Syver forteller om måssåtåkingen på sin egen dialekt:

 – Dæ vart årleårs ti hondrevis mæ måssålass inni Mysusetersfjeillé. Fyry veigen va bygt, jekk dæ'kje an å få tak ti måsså frå der inni før ette at Ula ha kjøvd frå se, vanlevis ette nyåre. Dæ vart dæfor ti nogre lass i Kampefjeillé te bruk utover fyryjulsvinter'n. Måssåtåking jekk for se um hausten, i september-oktober, å døm ha vanlevis såmå strekninge frå år te år. Di ymse steillom va Ljosåmyrbakkom, innunde Randin, Spranghaugen, innover mot Krokutbækken, innonde Illmeinnhø'n, Glitterdalsbakkom, Storhaugen og Ranglarhø'n. Dæ va løyle å sjå når dæ lei åt dugurs, da kunn'n sjå røyk frå kaffevarme over alt, å ein visste stort sett kem som heilt te på di ymse plassein. Dæ ha mykjy å sæa kåsslags vær de va, heilst skul dæ væra overskya å jeinne skøidde, for da va måssån pasle fuktog. Værst va de, når dæ va sol å turrvær, for da måtte'n ut grytile, jeinne ve tritin um mårgån. Da va de um å jera å kaste ihop hauge så lengje dæ va foktugheit ti måsån. Når sole kom, vart 'n snøgt for turr. Da vart dæ ti for kaffekoking og eting. Seinar bar'n ihop måssån ti såto, te dæ brukte'n repp, nerigast ei korginnrætning. Dæ va lite tå ei konst å få te fine lass. Døm sku væra umlag så lang som slæan, å ikkje særle mykjy breiar. Dæ va um å jera å klemme ihop måssån i siom, stappa'n for mykjy i mitten ville såta kælve.

Når de va lagle vær, va måssåsanking eitt artogt å trivle arbei.

Når så kaildin kom ut i november, fraus såtun; på dein fyste sjogen skul måssån lynnas ihop nerigar sæter'n, for seinar å bli kjørt åt bygden.

Lynninge kunn te tie væra dramatisk, viss dæ blæste upp te storm å ein va langt inni fjeillé. Da va dæ te go jølp um ein ha ein hæst som ha evna te å finne veigen sjøl. Dæ va nogre slike, som va riktog goe åt dæ.

Tjue lass nok

Det var vanlig å ligge på setrene når en dreiv med måssåtåking. Enkelte av dem som ikke hadde seterhus hadde måssåbuer på Tjønnbakken - ofte var det to garder i lag. Buene var murt inn i bakken av gråstein. Den nedre delen ble brukt som stall. Den øvre, som var laftet eller som var i bindingsverk, var for måssåkjører'n.

Det var vanlig å ta ca. 20 lass måsså årlig. Den ble tatt på forskjellige steder. Det ble tatt noe i Ranglarhø hvert år. Den kunne hentes tidlig på vinteren. Ellers ble måssån tatt på Storhaugen, Spranghaugen, Illmannhø, Lurven, under Randen og på Ljosåmyrbakkene.

Dette året ble måssån tatt på Storhaugen.

 – Far var bare gutungen og var med bestefar. De lå på setra. Rasmus Kleivmellom hadde også måsså på Storhaugen, og lå i nordre Kleivmellomsetra. Det var vanlig at alle satte sin ære i å være tidlig ute om morgenen. Rasmus skulle bestandig være først, og samme hvor tidlig far og bestefar var ute, så møtte de Rasmus med lass. Da sa bestefar at "i mårgå ska oss værra fyst". De la seg ikke, men dro ut først på natta. De stappa høy i bjølla på hesten da de kjørte forbi Kleivmellomsetra. Da de kom kjørandes nedover Tjønnbakken, møtte de Rasmus, og ropte at han var seint ute. Men da fikk de ikke noe svar.

Syvers første tur

Syver var så vidt konfirmert da han første gang var med på måssåtåking, sammen med Tomas og far sin. De tok måsså på Spranghaugen. Det var dårlig måssåvær, for tørt. Derfor måtte de ut styggtidlig, ved tretida, for å være inne i fjellet når det ble såpass lyst at det gikk an å kaste måssån i hauger.

 – Jeg husker jeg gikk og småsov, der jeg labba oppover Tjønnbakken i mørket, minnes Syver.

 De kastet i hauger til sola kom, før måssån ble for tørr. Da det ikke gikk an å kaste lenger, tok de matpause og gjorde varme og kokte kaffe. Seinere var det å bære måssån sammen og sette såter. Når de hadde satt såter av den måssån de tok om natta, var de ferdige for dagen.

 – Vi kom ned på setra igjen ved ett-to tida. Da var det en som kom tidlig i seng, sier Syver.

Vågal ferd

Syver forteller at det en vår ble lite med fór. På toppen av Ranglarhø hadde det blitt stående igjen ei måssåsåte. Dette var ved påsketider, og det var umulig å komme inn dit med hest.

 – Far fikk med seg Ola Tamburstuen for å forsøke å dra såta på skikjelke ned til setra. De fant såta og fikk lastet den på skikjelken. Far skulle gå foran på ski å styre, mens Ola skulle gå bak å bremse.

Nedover Tjønnbakken stupte Ola, og måtte sleppe taket.

– Det begynte å gå fortere og fortere, og far ble reddere etter som farten økte. Lasset gjorde store hopp på skaren, men far hadde ikke annet å gjøre enn å holde seg på beina. Det greidde han, og ferden stoppet ovenfor Gjeitsidensetra, forteller Syver.

Forkjørsrett for bestefar

Syver forteller ei anna historie:

 – Bestefar dreiv og kjørte måsså ned fra setra, og var tidlig ute som vanlig. Ottdølene som var på tur etter måsså hadde lengre veg, og var alltid seinere ute enn bestefar. Han var alt på veg nedover da de møttes. De måtte da ut av vegen, og dette ville de ha slutt på.

 En dag på etterjulsvinteren med mye snø, nektet de å kjøre av vegen. Det var mange hester, og karene hadde samlet seg. Den første hesten sto der Ultungvegen tok av.

 – Bestefar forsto hensikten, han tok tomløkka og ga den første hesten et rapp. Den satte avgårde innover Ultungvegen. De andre hestene satte etter, dermed var vegen fri, og bestefar kunne kjøre.

Det siste måssålasset til Ulvolden ble kjørt med hest i 1950. Andre dreiv på med hest til 1954/55, og det absolutt siste måssålasset ble kjørt ned med bil omkring 1960.

Dette kapittelet er tidligere publisert i Ulvolden på Selsverket 1596 – 1996

av Per Erling og Kjell Arne Bakke.

Bruk gjerne boka i lokalhistorisk arbeid, men husk å oppgi den som kilde.

Det er ikke tillatt å publisere fra boka uten avtale