Ulvolden på Selsverket

 

Av Per Erling Bakke (Otta) og Kjell Arne Bakke (Oslo)

Perioden 1746 - 1970

Til seters

Det var et yrende liv og en merkedag på garden når kyrne slapp ut på jordet etter en lang vinter. Ragnhild forteller at ungene var med å dirigere dem ut, og da ble det gjerne brøl, kåte sprett og sparking i bakken. Dyra gikk heime på beite til det var blitt grasvokst i fjellet, som regel var buferdsdagen omkring Sankthanstider. Arne og Ola husker det var en egen stemning og en stor opplevelse når buskapen skulle til seters, og de fikk være med å jage dyra til fjells. Foran kyrne gikk hest og kjørekar, og med på lasset var alt en trengte å ha med på setra.

- En av oss gikk foran bjøllekua med en saltbolle for å lokke den med, og da fulgte de andre kyrne villig etter. Det tok sin tid opp Verkensbakkene, gjennom Uldalen, og opp seterlia, forteller Ragnhild.

Syver vet ikke når seterbruket på Mysuseter begynte. Men det er i alle fall nevnt setre i skjøtet på Ulvolden, og det er datert 22. september 1746. En del setre er nedlagte og lagt under andre. Det gjelder  Rukinsetra som er en del av Gjeitsiden, og Kolbottsetra som er en del av Ulvoldsetra.

I dag er det 16 setre: Hole, Skjenna, Nordgard Loftsgård, Gjeitsiden, Mo, Nedre Havn, Nyhusom, Jakopstad, Otekra - husene er for lengst borte, Ulvolden, Erlandstuen - den er flyttet, Søre Kleivmellom, Botten, Skredderstuen, Nordre Kleivmellom og Leirhole.

Det kunne være mange årsaker til at setrer skiftet eiere. Denne historia er fortalt gjennom flere slektsledd:

Ola Larsson Ulvollen, som eide Ulvolden mellom 1758 og 1789, hadde seter på kvea til Nordgard Loftsgaard. I et lystig lag sammen med Nordgardsbrukeren byttet de setre seg imellom. Slik har det seg at Ulvoldsetra ligger der den ligger.

På Raphamn har det også i sin tid vært seterkve for Ulvolden. Denne er seinere lagt under andre setre.

 

Ysta og kinna

Syver forteller at Elias og Anne, mens de bodde i Mogarden, arbeidde på Ulvoldsetra ei tid. Seinere var Karoline Gården budeie noen år. I denne tida var det vanlig å yste og kinne. Senere ble det melkekjøring, og da var Kari og Anne Marie budeier. Selv var Syver den siste budeia på Mysuseter. Med ham opphørte seterdrifta i begynnelsen av 1970-åra.

Til ystingen gikk det med mye ved. Den ble kjørt fram om vinteren. Det var vanlig å hugge bjørk og kjøre den fram med kvisten på. Ved å bruke bjørk og kvist under ystepanna, sparte en skogen. Tidligere var det snauhogd helt opp til måssåfjellet (mosefjellet), der det nå er tett skog. Til å begynne med ble det kinna smør og ysta skjørost av surmelka, seinere ble det vanlig å yste rauost.

Søndagene samlet budeiene seg på ei eller anna seter, og hadde budeielag. Da var det vanlig med
avletto og vafler med rømme. Når det lei til omkring 10. august kom kvefolket, og da ble det ofte liv på setrene. De fant på mye spøk for å narre hverandre.

Høyet ble som regel hesjet og kjørt inn i løer og låver, for så å bli kjørt ned på vinterføre.

 

Gildt for barna

Under krigen var Kari, og deretter Anne Marie, på setra om sommeren. Før Reidar ble arrestert av tyskerne besøkte han ofte Kari der. Da barna kom opp i helgene lå de alltid på Finslethaugen hos Tomas, mens de spiste middag på setra. På denne måten fikk Kari og Reidar kveldene for seg sjøl.

- Det var mest når Anne Marie var på setra at Ragnhild og jeg fikk være der, i hvertfall mellom
onnene på garden, for da måtte alle delta. Jeg har mange kjære minner fra seterlivet, sier Arne.

Ragnhild var for lett og tynn i oppveksten. Hun ble derfor sendt til setra for å være budeirull for Anne Marie. Seterkosten skulle gjøre henne godt, men hun holdt seg like tynn. Ragnhild syntes det var fint å være med på å setra om somrene.

Til helga ble det pynta i sélet, gulvet ble kvitskura og strødd med einer, og bjørkeløv og markblomster ble satt på bord og peiskappe. Lørdagskveldene kom det gjerne besøk fra bygda eller nabosetrene. Det hendte noen hadde med seg grammofon, men aller helst ble det fortalt spøkelseshistorier om skrymt og underjordiske skapninger.

- Det var ikke alltid så moro å legge seg etterpå, minnes Ragnhild.

Rolf sier at noe av det likeste han visste var å få være med til setra om våren. Han var budeirull sammen med både Kari og Anne Marie.

 

Møkjakoken tok åt

Syver forteller denne historia om Elias og Tomas:

Dæ va innpå sæter'n tile um vår'n. 'N Elias og 'n Tomas skul hå utover møkje uta fjosveggen. Møkjakoken va sjølsagt berre ein tælaklomp, og døm prøvde å slå'n son.

Så va dæ at døm fein ut dæ va bære å sprengje heile sulamitten. Som tenkt, så jort. Dæ va berre dæ at det jekk ikje slik døm tenkte. Da ladningen jekk tok heile møkjakoken åt neover, å 'n stoppa ikje før'n nådd lauvskogen nest på kve'n. Sida va de for døm å kjøre tælaklompen uppete att.

Um døm da brukte dynamitt for å spre'n, æ osikkert.

 

Ulvoldssetra

Anne Marie forteller at setra var som seterhus flest; tre rom, med skjedsgar'n i midten og bu og sél på hver side. Den var bygd i tømmer, mens midtdelen var reisverk. Utvendig var det bordkledd, og taket var skifertekt. Foruten seterhuset var det selvsagt fjøs og skåle, og nede på kvea sto løa. Sør for seterhuset var det brønn, og nedafor ei vasskjelde, som ble brukt til avkjøling av melka.

I skjedsgar'n var det en gammel vedkomfyr, kjøkkenbord og et par krakker. Der sto óg separatoren og ystepanna. Til golv var lagt skiferheller. Bua hadde bare en liten glugg med netting foran. Den skulle holde fluene ute. Golvet var av jord. Det skulle holde seg kaldt der smøret og osten ble oppbevart.

I sélet var det kleberpeis i det ene hjørnet, og på den ene langveggen stod ei brei seng. Det var et veggfast klaffebord, og foran vinduet en brei fast benk. Enda var det to benker. På veggen var ei åpen skaphylle til kopper og annet kjøkkenutstyr.

 

Budeias beretning

Da Anne Marie var 22 år gammel, var det hennes tur til å være budeie, etter at Kari hadde giftet seg. På setra skulle hun være i omtrent tre måneder, til langt ut i september. Hvordan var hverdagen hennes egentlig?

Seterliv er så mangt. Idyll og seterromantikk vil kanskje mange si. De tenker på godværsdager i ei stille og fredelig setergrend, med budskap på hver ei seter, budeielokking, kuraut, seperatordur, godlufta fra ystepanna med fersk varm ost, nyslått seterhøy, eller solveggen med kaffelars og nystekte rømmevafler, gjerne med ferskt syltetøy og rømme til, om en ikke da var benka rundt einervarmen i sélet. Joda, det var seterlivet, men bare en del av det. For det gamle tradisjonelle seterstellet bestod av mye arbeid, der alt ble gjort for hånd.

Anne Marie stod daglig opp i otta. Hun måtte opp før klokka seks for å ta fjøsstellet. Fjøsstell og melking hadde hun lært av mor si; den første melkestråla sprutet mellom fingrene hennes før hun var ti år.

- I mi tid på setra hentet melkebilen den melka som ikke ble brukt til kinning og ysting, og kjørte den ned til ysteriet på Otta, forteller Anne Marie. Slik sett hadde hun det noe lettere enn forgjengerne.

Mens Anne Marie satt og melket, og kurompa slo henne over skuldrene, kunne hun på godværsdager, gjennom den åpne fjøsdøra, se solrenningen over Ranglarhø. Så var det å løse fra kyrne og få dem ut på beite. Om morgenen var de lystne på å komme avgårde for å finne seg godt saftig gras, de tok som oftest oppover mot Gråhø. Etter rensking og pynting i fjøset var det å bære fór fra nede i løa og ha i alle båsene.

 

Egne produkter

Separeringen av melka foregikk i skedsgar'n, da var det å sveive til fløten hadde skilt seg ut. Av fløten kinna hun smør. Før de fikk kinne med sveiv, var det å bruke ei trekinne. Det var en litt høy sirkelrund trebutt hvor fløten ble "stampa" til smør ved hjelp av en stav med trinse i enden.

Når skummetmelka var blitt sur, ble det laget skjørost, som ble varmet i ystepanna til den ble godt lunken. Kjuka ble tatt over i et trefat for å presse ut mysua, som ble kokt inn til surost. Så arbeidet Anne Marie kjuka godt og saltet litt, etterpå pressa hun kjuka i ei bøtte. Når dette hadde stått ei tid, ble det satt i bua, i nettingskapet. Her sto den og modnet til ferdig skjørost. Skjørost på flatbrød med surostsuppe til, var fin seterkost. Når Anne Marie laget mysost - rauost - brukte hun nysilt melk. Den ble varmet opp i ystepanna til den ble lunken. Deretter blandet hun i løypelog, som hun kjøpte på apoteket. Det måtte til for at melka skulle skille seg.

- Når melka hadde delt seg, tok jeg ut kjuka, og la den over i et trefat med hull i bunnen slik at mysua rant ut. Mysua tok jeg tilbake til ystepanna, hvor den kokte og putra i flere timer til den ble til en brun masse. Deretter tok jeg massa over i et tretraug og arbeidet den til den ble kald. Så ble dette stappa i ei osteform, og produktet var ferdig til å settes ut i bua, der det var kjølig og godt å lagre, forteller hun.

Det som ble igjen i panna etter kokingen, skrapte hun ut, og det ble kalt for mysusmør. Det smakte godt, varmt og ferskt som det var. Når en kokte ost, måtte en ha passelig med ved og varme under panna, det var ikke bra om massa ble brunsvidd. Med varmen fra ovnen og dampen fra ostepanna kunne det på varme sommerdager bli temmelig heitt inne, men gjennom den åpne døra steg den tette varme lufta til værs sammen med den fine eimen av nykokt ost.

- Finnes det noe bedre? spør Anne Marie.

 

Nok å gjøre

Det var buskap og budeier på hver ei seter på Mysuseter den gangen. Midt på dagen, før kyrne kom tilbake, gikk Anne Marie og de andre budeiene gjerne på besøk til hverandre.

- Da tok oss gjerne med oss bundingen, det var greitt å ha noe å fingre med når en var på kaffebesøk. Alltid hadde vi stående kaffemat, hvis en da ikke stekte vafler. Å bli spådd i kaffekoppen var vanlig. Da fikk en gjerne høre det som ville skje med en, som oftest positive ting. Kaffekoppen sa bare om den nære framtida, nytt fra bygda sa den ingen ting om, det måtte vente til helga, da det kom besøk, forteller hun.

Når hun ikke hadde kinning og ysting, hadde hun annet å finne på. Hun minnes en sommer det var så tørt, det var vel i 1947, at brønnen ble tom.

- Da bar jeg vann fra Otekrenkvea. Det var ikke lite som skulle til, bare til dyra. En sommer hadde jeg med meg veven. Da ble det nye gardiner til stua heime. Andre ganger tok jeg på meg helgevask i hytter hos byfolk. Da var det ofte mye å ta igjen, de hadde nok tatt det lettvint, feriefolket, sier Anne Marie.

Så var det å vente på at bølingen skulle komme heim. Kyrne kom som regel diltende av seg sjøl, med Raukolla først. Hun rautet ved grinda for å varsle. Når mygg eller knottsvermen ble for plagsom, var det nok godt å komme heim, i fjøset var det kjøligere og færre insekter.

En kveld kom bølingen heim uten Raukolla. Den ble funnet neste dag, den sto i ei myr, med ene foten fast mellem to steiner. Den greidde ikke å gå, så Raukolla ble slaktet der.

Om kveldene, etter at Anne Marie var ferdig med melkinga og hadde fått satt melkespannene i avkjølingen, kom det gjerne hyttefolk, for det meste byfolk, for å kjøpe melk. Noen skulle også ha fløte og rømme.

- Når kveldene ble lange og mørke utover ettersommeren og høsten, ble det til å sitte og strikke - eller lese så lenge jeg greidde å se i skinnet fra parafinlampa, som regel i gamle utslitte ukeblad, minnes budeia.

 

Dragning mot bygda

Når det var tid for seterslåtten, ble det liv og leven på setra. For da kom faren og Syver opp. Knut, Ragnhild og Arne var også med, for det var godt å være mange når kvea skulle slås og graset hesjes.

- Far og Syver svingte ljåen. Det var om å gjøre å ha godvær når en drev med kveslåtten. For meg var det særlig trivelig som fikk besøk et par-tre dager. Fóravlingen varierte selvsagt, men i gode år hadde vi omkring 11 hestelass som skulle kjøres ned på slede om vinteren, forteller hun.

Etter at blåbæra var moden, var pannekake med nysyltet blåbærsyltetøy ei delikatesse, enkelte ganger kunne det også bli moltekrem til dessert, når bæra slo til.

- I gode år kunne jeg plukke store bører med molte, da var det å ta av avgårde så snart jeg var ferdig med fjøsstellet, ofte innover mot Spranget eller Ljosåmyrene. De var gjerne to-tre budeier som slo følge. Så var det å få sendt bæra heim med snøggeste skyss.

Med klare septemberdager blir det tidlig høst i fjellet; fjellbjørk, lyng, kratt og kjerringris kler seg i gult og rustrødt. På bakken ligger morgendoggen og kanskje er det is i en og annen vasspytt. Det er blitt et annet drag i den klare lufta, og på Rondtoppene ligger for lengst den første snøen.

En sommer er over på Ulvoldssetra, og på Mysuseter får både ku og budeie en dragning mot bygda. Om noen dager er det heimreise, karfolket er kommet opp fra bygden.

Så er dagen der, Syver først med Brona, deretter far og jeg med bølingen, minnes Anne Marie.

De trenger ikke bruke kjeppene sine. Bliros, Dagros og alle de andre kyrne kjenner vegen hjem. Tilbake ligger Ulvoldsetra, høyt, trygt og fast, slik den har stått der gjennom generasjoner.

 

Dette kapittelet er tidligere publisert i Ulvolden på Selsverket 1596 – 1996 av Per Erling og Kjell Arne Bakke.