Fra Ulvoldsboka - Krig og okkupasjon / Ulvolden på Selsverket

Av Per Erling Bakke (Otta) og Kjell Arne Bakke (Oslo) 

Perioden 1940 - 1945

Kronprinsen på Ulvøyllom

Niende april 1940 kom krigen til Norge. På Ulvolden hørte de den utrolige nyheten på radioen. Rolf fikk i oppdrag av mor si å varsle far sin. Olaf Kvåle og Syver hadde dratt til skogs for å hogge tømmer, og det var en redd tiåring som løp til skogs den gangen.

Rolf husker Olaf Kvåle sa:

- Nå blir andre boller, Syver!

De skulle snart forstå alvoret, da store fly med hakekors begynte å stryke over hustakene. De skjøt ikke til å begynne med. Men etter at noen norske soldater skjøt fra fjøstrappa, begynte de å skyte fra flyene. Familien oppholdt seg i fjøset da flyene kom. Her var det en tykk mur som isolerte mot kulene.

Aprildagene ble etter hvert utrygge nede i dalen, med stor flyaktivitet, både av engelske og tyske fly.

 En dag stoppet en bil oppe i vegen ved innkjøringen. Knut, som var sju år, husker godt bilen med seilduktak. Ut kom to karer - den ene halta. De gikk inn på tunet. Syver og Anna fikk dem innomhus, for tyske fly skjøt på alt som var mistenkelig. Anna visste ikke at det var Kronprins Olav og hans adjutant, major Østgaard, hun tok imot i stua. Anna var opptatt med å bandasjere majorens fot.

- Mor snakket ofte seinere om hvor fin mann dette var. Hun ble sittende med ham, og glemte nok
aldri denne enestående samtalen, tror Arne.

Syver tok seg av Kronprinsen; men da han ville gå ut på trappa for å se på de tyske flyene, advarte
Syver ham om at de skjøt. Til det svarte Kronprinsen, at de hadde da annet å skyte på enn ensomme bondegårder. Han hadde ikke før sagt det, før ei kule traff trappa like foran beina hans. Kronprinsen plukket den opp som et minne, og sa at han hadde ikke trodd at de skjøt på alt og alle.

- Veit du kå slags karer du ha haft på besøk, spurte Syver Anna. Syver hadde vært i det militære, og kunne fortelle hvem de var.

 

Overbefolket i Drogen

Etter at Kronprinsen og følget hans hadde dratt, fant Syver og Anna ut at det var tryggest at de minste barna, Rolf, Knut, Ragnhild og Arne dro opp i Drogen - et lite bruk rett ovenfor garden. På Ulvolden kunne de da høre flere tyske fly som nærmet seg Otta. Sammen med Tomas tok Arne (fem år), Ragnhild og Knut (sju år) og Rolf (ti år) av gårde oppover lia.

På vegen er det en sving rett ovenfor Skredderstuen. Rolf forteller at det satt en liten gutt der og spilte på ei fløyte.

- Han spilte så vakkert, og jeg var forundret over at han våget å sitte der når vi var så redde. Jeg kjente ham ikke, og da vi var kommet et stykke forbi svingen, sa jeg til Tomas at det er rart han tør sitte der nå.

 Tomas protesterte, for han hadde ikke sett noen gutt.

- Jeg pekte på ham, og i samme øyeblikk ble han borte. Jeg løp bortover, men gutten var som sunket i jorda. Bortsett fra Ragnhild, hadde de andre verken sett eller hørt ham. Men gamle folk fortalte at de hadde sett en liten mann som bodde i ei steinhule like ved Veslemannsulen, forteller Rolf.

 Da de kom til Drogen, var det så overbefolket at de gikk ned igjen. På vegen ned ble de skutt på fra fly i samme høyde. Det var stort sett bare lauvskog der da, og de hadde ikke mulighet for å gjemme seg noen steder.

- Nede ved veien hadde vi omsider fått gjemt oss i et granholt. Far hadde sett at vi ble skutt på, og kom springende sørover vegen mot Storsteinen og Drogavegen, der vi hadde gjemt oss. Da var det far som holdt på å bli skutt, forteller Arne.

Alene mot mitraljøsene

Arnes minner fra krigsdagene i 1940 er klare som dagen. Han kan gjengi dem svært detaljert, til tross for at han da ennå ikke hadde fylt fem år. Hjelp til å huske har han nok fått av andre i familien, for de dramatiske aprildagene snakket de mye om på
Ulvolden etterpå.

I Kvam kjempet engelske elitesoldater mot tyskerne i det som er skildret som det voldsomste sammenstøtet i Gudbrandsdalen. Da var det at Arne ble skutt på av tyske fly, som fløy over Ulvolden.

Han forteller:

- Kampene pågikk i Kvam. Likevel tok far med seg oss guttene ut på Rundtangen - et skogholt ved Stortanghølen - for å hogge ved. Jeg husker at Torbjørn, Rolf og Knut var med, muligens også Ola. De fikk imidlertid lite gjort, for tyske flytokter kom stadig vekk over åskanten mellom Verkensbakkom og Drogen. De fløy inn mot baksida ved Kleivmellom, for å fortsette i lav høyde sørover dalen mot Kvam.

Jeg ble lei av å gjemme meg og ville heim. Så ble det et langt opphold i flytoktene. Far sa at hvis jeg løp nå, kunne jeg rekke det. Han ropte etter meg at hvis det kom fly, måtte jeg kaste meg ned på bakken. Jeg hadde ikke løpt langt før flere fly på linje fløy over meg.

Jeg kastet meg ned og lå stille til flyene var rett over meg. Så løp jeg igjen. Da satte haleskytterne i gang mitraljøsene. Det sprutet jord omkring meg, og etter at jeg hadde kastet meg ned, traff prosjektilene bakken tett inntil kroppen min på alle sider, til og med mellom beina mine.

Jeg lå stille til flyene var borte, men jeg hadde ikke løpt mange skrittene, før neste flytokt kom. Da gikk det bedre, for da hadde jeg lært å ligge stille til flyene var borte, og ingen skudd ble avfyrt. Slik fortsatte jeg å løpe og kaste meg ned.

Torbjørn, og muligens Ola, måtte holde far for at han ikke skulle løpe etter meg. Mor hadde sett meg fra stuevinduet, og kom løpende mot meg. Hun hørte ikke på mine rop om at hun skulle kaste seg ned, og vi løp i kuleregn de siste ti-tjue metrene inn mot stabburet og skjulet. Kulene traff ikke, vi skulle ikke dø.

 

Rømte til fjells

Like før tyskerne kom til Otta landeveien, måtte familien på Ulvolden i likhet med andre rømme fra garden og bygda. Tomas tok med seg Torbjørn, Rolf, Knut, Ragnhild og Arne, og gikk til setra på Mysuseter. Syver og Anna tok med seg de andre barna og et par kuer, slik at de skulle ha melk på fjellet. Da de kom til Mysuseter, var det så mye snø at de måtte måke veg fra Rondane Fjellstue og opp til setra. Arne kan ennå huske hvordan mora, Kari og Ola bakset seg oppover kvea med kyrne. De andre dyra ble igjen på garden.

Ola og en kamerat forsøkte dagen etter å komme ned til bygda for å fóre dyra, men de ble tatt til fange av de tyske fortroppene. De ble omsider sluppet fri, og kom seg opp på setra igjen, men uten å få fóret dyra. Først dagen etter kom de fram, og fikk utført sitt ærend.

- Kari var med, og mens vi holdt på å rydde i fjøset, roper hun at det er en død tysker i fórbingen. Hun var helt fra seg av redsel. Jeg sa at vi måtte få ham ut, og gikk inn for å se. Det viste seg at det var en nyfødt kalv, og jeg måtte ta ham med ut før jeg fikk roet henne, forteller Ola.

Hele fjøset var en rotehaug. Tyskerne hadde brukt stoler fra huset når de melket. De hadde hogd hodene av et titalls høner, og de hadde slaktet en kalv. Ola forteller at tyskerne hadde lagt igjen saker over alt på jordet, blant annet klær og matvarer som de hadde tatt på butikkene på Otta.

Anna og Syver var naturlig nok svært engstelige mens Kari og Ola var nede og fóret dyra. Ragnhild husker at faren satt på seterfjøstaket for å se om de ikke snart kom tilbake.

Arne berømmer Kari og Ola for denne innsatsen.

 - Kari og Ola var de siste som kom til setra. De gjorde en kjempeinnsats med å dra ned i bygda
under kampene for å gi dyra mat, sier han.

Da det roet seg på Selsverket, dro familien ned fra fjellet.

- Det var rart å komme ned igjen til bygda, å gå over den provisoriske brua ved Stampen og å se en engelsk soldat som lå død ved Tollefstuen, sier Arne.

 

Lite mat

Under krigen ble hele tilværelsen forandret. Det var mange ganger lite mat. Ofte var det ikke så greit for Anna å vite hva hun skulle sende med av niste når karene skulle i skogen. Som regel ble det brød og kvitflesk.

Rolf kan ikke forstå hvordan mora alltid klarte å skaffe mat.

- I mine øyne er mor det største mennesket som har levd. Hun satte sin lit til at Gud ville hjelpe henne med å finne en løsning, og det ble da også alltid en løsning. Hun var først oppe om morgenen og sist i seng om kvelden. Hvordan hun holdt ut, har jeg mange ganger tenkt på, sier Rolf.

Han husker en gang hun ble spurt hvordan hun klarte å passe på så mange små barn.

- Hvis ikke Gud passer på dem, så klarer ikke jeg det, svarte hun.

Da de arbeidet ute på jordet, og det var mat, ringte Anna med gardsklokka.

- Vi kom inn for å spise, og etterpå la vi oss på gulvet for å kvile middag. Den som ikke hadde tid til å kvile var mor, minnes Rolf.

I krigsåra var det stadig folk som kom og ba om mat, og Anna delte med dem. Arne kan aldri huske at han sultet. Det var streng rasjonering av mat, og folk fikk stort sett bare kjøpt den rasjonen som var angitt på rasjoneringskortet. På garder hadde man egne produkter som det var leveringsplikt på, og som måtte leveres til ysteriet. Anna fikk likevel hjulpet mange med blant annet melk og egg, men de måtte komme etter at det var blitt mørkt.

Tyskerne flyttet inn

Tyskerne - det var forresten flest østerrikere - rekvirerte garden, og ble boende der til krigen var slutt. Tyskerne tok veslestua med to rom til seg selv, og vognskuret til de åtte hestene sine. Knut husker godt de fine, blanke ridehestene til offiserene.

Familien fikk ikke lov å ha radio. Men tyskerne hadde en "Alabaltik", og barna fikk lov å høre på.

- Når en militærist av en fenrik var borte, åpnet tyskerne døra til barna, satte ut vakter og lot oss høre på nyhetene fra London, minnes Arne.

Det var bare ei dør mellom radioen og familiens kjøkken.

- Etter hvert satte jeg på nyhetene, og far satt på den andre siden og lyttet. Dette gikk bra lenge, men en dag kom en høyere offiser inn i rommet. Han hørte det var nyheter, ble forbannet og kastet meg ut. Tyskeren fikk refs, og det ble slutt på radiolyttingen, forteller Rolf.

 

Lurte tyskeren

En gang skulle en tysker sko hestene. Han bandt en hest i skåledøra og begynte å arbeide. Han hadde lagt fra seg mange fine tenger og redskap på bakken. Rolf så dette, men gikk ikke bort til ham.

- Jeg lurte på hvordan jeg kunne få tak i en av disse tengene. Vi ble jo opplært til å gjøre ugagn og trøbbel for tyskerne, sier Rolf.

Han gikk bakenfor skålen og tok ut noen steiner i muren. Han krøp inn. Under døra var det en liten åpning, og der fikk han tak i tanga. Deretter krøp Rolf ut gjennom hullet og murte igjen. Tanga gjemte han i en haug av hestemøkk sør for uthuset. Etterpå gikk han opp i Kongsvegen og kom plystrende ned mot garden. Ingen hadde vært i nærheten av tyskeren, og selv satte han seg på trappa.

- Tyskeren tok etter tanga og skulle klippe av spikerne, men han fant den ikke. Han satte ned foten til hesten, og klødde seg i hodet. Dette forstod han ikke noe av. Han trodde nok at det spøkte på Ulvolden, sier Rolf.

 

Meldeplikt for far

I Sel ble flere drept av tyskerne. Mange ble arrestert, men ikke på Ulvolden. Under rassiane på garden husker Arne at tyskerne stakk armene inn mellom steinene på låvebrua, og at de kastet ut all halmen fra låven for å sjekke grundig. Faren hadde hellet med seg i en slik rassia. Han hadde funnet en tysk revolver som en tysk motorsyklist hadde mistet da han hadde tatt seg en blund i høyet.

Pistolen hadde Syver midlertidig puttet ned i sagflisa på loftet i veslestua. Da tyskerne skulle ha stigen for å klatre dit opp, var det noen andre som skulle opp på det andre loftet. De skulle komme med stigen etterpå. Heldigvis ble dette glemt.

Ragnhild forteller at faren ei tid ut i okkupasjonstida ble pålagt meldeplikt hver uke hos lensmannen, fordi han som ung militær hadde lavere offisersgrad.

- Da ordnet overlege Murstad, som hadde hytte på Ulvoldsteigen, det slik at far ble innlagt på sjukehuset på Lillehammer for "åreknuteoperasjon". Det ble skiftet bandasjer for at det skulle se mest mulig virkelig ut. Om nødvendig skulle Murstad hjelpe til med å få ham over til Sverige, forteller hun.

Radioapparatene var forlengst inndratt for folk flest. Ragnhild forteller at faren ble kjørt til et hemmelig rom for å høre nytt på radio fra London. Da det roet seg på Verket, dro han hjem.

 Under krigen var Rolf og Torbjørn mye sammen med tyskerne. Sammen med kameratene Olav og Øystein Drivenes ble de de rene sabotørene til slutt.

- Det var rart at vi ikke ble skadet da vi håndterte våpen og sprengstoff, sier Rolf.

 Kameratgjengen samlet også på millitæreffekter.

- Vi hadde lager i et uthus i Tollefstuen. Der hadde vi ei sundslått engelsk rifle som vi prøveskjøt med. Det var merkelig at ikke tyskerne oppdaget det lille lageret vårt, sier Rolf.

Også snille tyskere

Rolf minnes mange snille tyskere, og mange med hjemlengsel. De hadde jo reist fra familien sin i hjemlandet. Ragnhild husker at de fikk "stump" - mørkt brød - av tyskerne. Men omtanken gikk av og til den andre veien også:

På slutten av krigen var tyskerne på tilbaketog fra Finland og Nord-Norge. Soldatene, de fleste visstnok østerrikere, gikk til fots sørover med hester, kjøredoninger og utstyr. Det var lange rekker av utslitte soldater. Ragnhild forteller at moren tok med seg et femtiliters transportspann opp i veien og
delte ut til dem. Venn eller fiende, det spilte ingen rolle for henne. Hun sa:

- Hadde mine sønner vært i samme situasjon, hadde jeg vært glad om noen hadde gitt dem melk.

 Også Rolf forteller at forholdet til tyskerne var
tosidig, idet barna ble venner med mange av dem.

- Mange var lut lei hele krigen, men det var også dem som var Hitlerfrelst, sier Rolf, som opplevde krigen fra han var ti til han var 15 år.

Arne ble svært glad i en tysker som sjøl hadde en gutt på hans alder.

- Når offiserene var borte, var jeg straks borte hos ham, og fikk være med å pusse geværet og ordne utstyret hans. Da freden kom, var de like glade som oss, men offiserene raste, sier Arne.

Så kom dagen da tyskerne skulle marsjere mot Oslo. Arne gråt fordi tyskeren skulle reise.

- Han sa at hvis jeg satte meg oppe i bakken, skulle han vinke til meg selv om han ikke hadde lov til det. Tyskerne kom marsjerende helt fra Dombås, og jeg satt tålmodig oppe i bakken og ventet. Plutselig var det ei hånd som stakk opp. Det hjalp. Han hadde lovt å skrive til meg, men troppeskipet gikk under i Skagerak og alle omkom visstnok, sier Arne.

Når det gjelder forholdet til denne tyskeren, og alt det barna snappet opp av ting de ikke skulle vite, mener Arne at det er grunn til å stole på barn.

- Vi ville aldri røpet noe til tyskerne eller noen voksen om det vi visste. Vi hadde lært å passe oss, for vi visste ikke hvem som kunne være nazist, sier Arne.

 

Påska 1945

Engebret forteller denne historia fra natt til skjærtorsdag 1945. Ved ett-tida blir han vekt av prost Nils Berg. Han kom med ordre fra den tyske overkommando på Otta om straks å stille ved Stampebrua med hest for kjøring i fjellet på ubestemt tid. Ved brua var det flere tyske soldater og SS-folk, samt den tyske gestapisten Stuckmann og en norsk gestapo. De hadde motstandsmannen Nilseng som fange.

Engebret og to karer fra Skjenna og Mo ble beordret til å kjøre oppover Verkensbakkene.

- Da vi kom til Kolbottbakken, begynte det å skyte oppe ved Havn. SS- og gestapofolka ble da helt ville, og soldatene fikk beskjed om å legge en del av utstyret på hestene våre, minnes Engebret.

 Så bar det i full fart mot Havn; Nilseng plasserte de mellom seg.

- Vi fikk ordre om å dra til Rondane Fjellstue og vente der. Det viste seg at vi skulle innover i høgfjellet til Mjølrakkhaugom for å kjøre fram et flyslepp som Nilseng og kameraten hans Frøysland hadde måttet røpe. Da den norske gestapisten som kalte seg Hansen fortalte oss det, sa jeg at det ikke går an å kjøre med hest inn dit på denne årstida. Det går an å trakke veg, var svaret. Men vi kom ikke lenger enn til Mysuseter.

Hestene fikk de inn på Finslethaugen, og selv ble de plassert på et lite rom i toppen av fjellstua. I stedet for å kjøre inn i fjellet med hest, ble folk på hyttene beordret til å bære. Nilseng klarte å simulere at han ikke fant igjen gjemmestedet for flysleppet.

- Tidlig på torsdagsmorgenen larma det på døra heime hos mor og far. Der sto den samme Stuckmann og en norsk gestapist, som hadde med seg hesten fra Øvre Havn med ei stor grind på sleden. I løpet av natta var Oluf Havn, Einar Boyesen og en tysker, som alle ble skutt i øvre Havn, blitt kjørt med hest ned til bilvei. Far, i bare underbuksa, måtte ta over hesten, med ordre om å kjøre den til Øvre Havn så snart noen av dem hadde tid å følge ham. Nye folk kom. Da de var framme, skulle far sette hesten i stallen, og der skulle også han holde seg.

Utpå dagen kom broren Sverre heim og hørte om det som hadde skjedd. Han gikk da opp til Øvre Havn og fikk overta for far sin.

På ettermiddagen kom gestapisten Hansen og noen norske SS-folk sammen med ei gruppe tyske soldater til Havn. Sverre ble beordret til å kjøre med hest endel utstyr til Rondane Fjellstue. Underveis ble Per Uldalen kommandert ut med hest til å være med på samme transporten. På Mysuseter var det samla i alt fem hester og karer som venta på å frakte flysleppet ned. Det ble imidlertid ikke funnet, og andre påskedag fikk vi alle dra heim, minnes Engebret.

 

Farlig saluttering

Så kom våren, med fred i mai. Alle var glade, og det ble stor feiring. Fra fredsdagene husker Arne at de fant en stor eske med geværammunisjon under stabburet på garden. Under krigen fant Olav Drivenes og Torbjørn oppe ved Raphamn-området et lager med håndgranater, som de gjemte der inne. Da freden kom, puttet de dem i sekken og gikk til bygds for å levere dem til hjemmefrontkarene. De tenkte ikke på at sikkerhetssplintene kunne falle ut.

- Hadde granatene gått av ville det ikke blitt mye igjen av guttene, konstaterer Arne.

Ikke all ammunisjon de fant ble levert til voksne. Det er et under at det gikk bra.

- Vi tok ut prosjektilet og satte lunte inn i hylsa. Deretter la vi hylsa i et hull vi hadde boret i trekubber, som vi så sprengte, sier Arne som da var i ti-årsalderen.

Å legge et skudd på en stein og slippe en annen stein oppå, slik at skuddet gikk av, ble regnet som ufarlig. Dette foregikk mest på Ulmo og Stampefyrun. Men det hendte ei dødsulykke óg. Arne husker en gutt fra Jordet på Otta som ble drept 1. mai 1946. I uthuset heime hos seg hadde han eksperimentert med sprengstoff han hadde funnet.

- Dette gjorde sterkt inntrykk på oss, og vi ble nok litt forsiktigere etterpå, sier Arne.

Turistene tilbake

Rolf forteller at det naturlig nok ikke var turister under krigen. Folk fikk nesten ikke reise, og da freden kom begynte folk å snakke om at nå kommer sikkert turistene tilbake. Øystein Drivenes og Rolf begynte å prate om at de måtte prøve å tjene litt penger på dem.

Høsten 1945 fikk de med seg Torbjørn og bygget en kiosk. Den var to ganger to meter, og sommeren 1946 åpnet de for salg av blant annet is, sjokolade og tobakk ved vegen ovenfor garden.

Det ble trafikkø og Vegvesenet ville ha dem vekk, men de ville ikke flytte. Til slutt flyttet de kiosken fire meter fra vegkanten, og der fikk de lov til å være.

- Vi tjente gode penger, og vi holdt på somrene 1946 og 1947, forteller Rolf.

 

Dette kapittelet er tidligere publisert i Ulvolden på Selsverket 1596 – 1996 av Per Erling og Kjell Arne Bakke.

 

Bruk gjerne boka i lokalhistorisk arbeid, men husk å oppgi den som kilde.

Det er ikke tillatt å publisere fra boka uten avtale,

men lag gjerne lenker hit til selhistorie.no.