Fra Ulvoldsboka - Arbeid og fritid / Ulvolden på Selsverket

Av Per Erling Bakke (Otta) og Kjell Arne Bakke (Oslo) 

 

Perioden 1924 - 1945

Kar- og kvinnfolkarbeid

Ragnhild forteller at ungene tidlig lærte å være med i arbeidet på garden. Til høyonn og potetonn deltok alle sammen. I tillegg var det med to gardskarer fra nabolaget. Potetene ble tatt inn i stua og rent ned i kjelleren gjennom et spons i gulvet, seinere gjennom ei luke i kjellermuren.

 

- Når det lei mot mattid, gikk mor inn for å stelle til dugurds. Da ble det gjerne servert velling - kokt av melk og byggmel - brød, flatbrød, lefse, smør og skjørost, med melk til. Etter maten slappa karene av på gulvet, mens mor tok oppvasken og satte på kaffen, før alle tok ut igjen, forteller hun.

Arbeidet på garden var mangeartet. Kararbeidet var for det meste ute, mens kvinnfolkene var både ute og inne. Det gjaldt å være sjølhjulpen, og utnytte de ressursene garden gav. Vatningsvatn ble tatt fra en dam sør for husene, kalt Stortanghølen, der det var ei oppkomme.

Utenom gards- og skogsdrifta hadde familien ei gardssag "ut i kjørrein" sammen med Ulmo. Der kunne begge gardene sage virke fra egen skog.

- Gamle Ola Ulmo og far kjøpte først i førtiåra ei gammel sag av Hans Linløkken. Slik fikk begge garder sagd virke fra egen skog. Også andre fikk sagd seg materialer der, forteller Syver.

 Som småjente fulgte Ragnhild naturlig med i det mora hadde å gjøre. Fjøsstellet var kvinnfolkarbeid, med alt det innebar av slit: Ti-tolv kyr skulle melkes for hånd, to tre griser, sau og høner skulle også ha sitt stell. Rensking, strøing, fóring og vatning måtte også gjøres.

 

Høst- og vinterarbeid

Seinhøstes var slaktetid. Da tok Anna alltid vare på fett, innmat, blod og tarmer. Ute på gardsplassen sto ei stor jerngryte i ei steinrøys, og her kokte hun såpe av disse ingrediensene.

Med passelig varme under gryta, ble fett og innmat sammen med vann, salmiakk og kausisk soda kokt til det ble en passe tykk blanding. Dette ble slått over i ei kasse eller treform. Når det var stivnet og tørt, ble det skåret opp i stykker. Denne heimelaga såpa ble brukt til klær og husvask. Flatbrød, fettbrød og lefse stekte hun på takka i eldhuset. Da var det om å gjøre å ha god, tørr bakstved, det vil si lange og smale fjøler.

I den kalde årstida ble det en del sysler innomhus. Rokken, ullkurvene og kardene ble tatt fram. Karding, spinning og strikking hørte de lange vinterkveldene til. Det hendte óg at det ble gjort plass i stua for vevstolen, for å veve filleryer.

- Far gjorde også en del småarbeid inne, som reparasjon av seletøy og spikking av nye tenner til river, forteller Ragnhild.

Syver forteller at det var vanlig at stua ble brukt til forskjellig arbeid. I takåsen var det en ring. Ved veving var den feste for rennebommen, men ringen ble også brukt når en smurte lærreip. Vinterstid var det vanlig å slakte kalv i stua. Da ble ringen brukt til å henge opp kalveskrotten. Vinterstid var det óg mye skogsarbeid.

 

Helg og høytid

Helgefreden ble alltid respektert. Å henge ut klesvask en søndag var utenkelig, bare fjøsstellet ble gjort da. Syver og Anna kunne gå til gudstjeneste, og søndager tok de seg spesielt tid til å besøke slekt og naboer.

Anna hadde to søsken, Ellen og Laurits, som bodde på Selsverket. De hadde fulgt etter henne fra Ringebu, der de kom fra. Tidligere hadde hun også hatt sin eldre søster, Mari, som nabokjerring tvers over elva, på Søre Kleivmellom. Kom det folk til gards, hverdag eller helg, ble de alltid traktert, slik skikken var.

Til jul skulle alt være ordnet, blant annet sylting og baking. Alle rom ble dessuten vasket. Julekvelden fikk dyrene mat og stell først. Da klokka nærmet seg fem, gikk alle ut på trappa for å høre kirkeklokka ringe julehelga inn. Julematen var lutefisk, melkegryn, lefse og heimbryggøl.

- Eneste gangen i året vi fikk appelsiner og druer, var på julekvelden. Julegaver var ting vi hadde laget sjølv. Å lage gaver til alle var i meste laget, derfor trekte vi "stytt" om hvem hver enkelt skulle lage gave til, sier Ragnhild.

Også Rolf husker julekvelden som barn.

- Det var en stor kveld. Jeg tror ikke det var mange som hadde en slik fin julekveld som oss på Ulvolden. Mor og far kunne dette med å få det triveleg. Det var ikke rare pakkene vi fikk, men vi syntes det var fine ting.

Sjølhjulpne

Anne Marie minnes sommeren da hun var 11 år, og det var hennes tur å melke "heimekua". Som de andre barna måtte også hun være med å bære vann. Vann til husholdning og fjøs ble heist opp fra brønnen ute i garden, i nærheten av lysthuset, mot veien. Det var ikke lite vann som måtte bæres. Seinere fikk de håndpumpe i fjøset - en stor lettelse. Ungene pumpet da vannet i ei stor tønne.

Når det kom slakter til gards, var det på forhånd fyrt opp under ei stor gryte som stod ute i gardsplassen. Det ble slaktet både sau, ku og gris. Når det ble slaktet gris, måtte en ha kokende vann til skolding, og for å fjerne busta. Skinkene og bogen ble saltet ned i ei stor balje, og av hodet ble det laget sylte.

- Mor tok alltid vare på blodet, det måtte røres til det ble kaldt, ellers klumpet det seg. Av dette laget hun blodpølse og klubb. Ellers laget hun både mårr og hakkekjøtt, forteller Anne Marie.

Medisterkaker og kjøttkaker ble hermetisert på glass. Anne Marie husker hun var med og laget potetmel. Potetene ble vasket grundig og malt opp med skallet på, til en rå masse. For det var rett under skallet at potetmelet var. Råmassen ble lagt i en trebutt og påfylt vann, som ble skiftet flere ganger. Tilslutt ble melet liggende på bunnen, og det ble lagt utover til tørk.

I eldhuset ble det bakt flatbrød, tvistektbrød, lefse og lompe.

- I begynnelsen hadde vi ei bakstarkjerring. Seinere sto mor og Kari sjøl for bakstingen. Det måtte mye mat til når det var så mye folk, forteller Anne Marie.

 

Skolegang

Skolestua ved siden av kirka står fortsatt nesten slik den sto da Syver, Kari og Ola startet der som sjuåringer i tjueåra. Ola forteller at han først hadde Kari Ulmo som lærerinne. Senere ble Pål Drivenes læreren hans. Han var nabo til Ulvolden.

Rolf husker godt første skoledagen sin på Selsverket skole, da han ble fulgt av mora. Lærerinna var Ruth Kjorstad, som bodde på nabogarden Ulmo.

- Jeg kjente litt til henne fra før, men det ble noe annet som lærerinne. Det stod respekt av henne, men vi ble så glade i henne. Om våren når været var fint, gjorde vi turer ut på Prestgardsfyrrua og holdt skole utendørs. Vi var mye der Ula og Lågen møtes, minnes Rolf.

I 1940 begynte han i fjerde klasse, og fikk Pål Drivenes som lærer. Samme året tok Knut og Ragnhild fatt på første året. Skolen var firdelt, og de gikk tre dager i uka. Det var to klasserom og et kjøkken der. Ragnhild har dette å si om de to lærerne:

- Ruth husker jeg som ei god og snill lærerinne som vi var glad i alle. Drivenes var myndig og streng, syntes jeg, og jeg hadde stor respekt for ham.

Ragnhild husker at de hadde salmevers i hjemmelekse. Hun pugget ivrig, og Knut hørte på. Slik lærte de leksa begge to. Dette var under krigen, og maten var rasjonert. Som et kosttilskudd til skoleunger fikk de hver skoledag suppe og ei skei tran.

En vinter vant skolen skikonkurransen mellom alle folkeskolene i kommunen, og skolen fikk det oppsatte skjoldet i premie.

- Jeg var med i slalåm i Kleivmellomjordet. Ski lånte jeg hjemme. Bindingene var for store, men med ekstra snøring gikk det bra, sier Ragnhild.

 

Samlingsted for unger

På Ulvolden var alle velkomne, og barn fra hele Selsverket kom dit for å leke. De lekte i husene på garden, men fikk ikke lov til å gå på taket.

- Vi hadde det moro i de gamle husene, og foreldrene våre var snille som lot oss ta med kamerater hjem.

Det måtte mange ganger bli slitsomt, da vi var ti barn som alle hadde venner, tror Rolf.

- Det ble mye bråk, men jeg kan ikke huske at mor og far var sinte for det, supplerer Ragnhild.

Småjentene - Ragnhild og noen venninner - hadde lekestue på stabburet. De pyntet med ting de fant, slik som gamle lokk, stein og kongler. På jordet, sør for husene, var det en dam - Stortanghølen - og der badet de når det var godvær. Ellers badet de i ei vik i elva, der vannet var spesielt varmt. Der var det en fin sandbanke. Det hendte også at de svømte litt i elva. Den var ofte kald, for Ula kom ned fra
fjellet.

 

"Jeg håper at mine barnebarn får en like fin oppvekst som jeg hadde. Det var ikke mye gods og gull i min oppvekst, men det var masser av kjærlighet, og vi hadde omtanke for hverandre."

  (Rolf Ulvolden 1996)

 

Dette kapittelet er tidligere publisert i Ulvolden på Selsverket 1596 – 1996 av Per Erling og Kjell Arne Bakke.

 

Bruk gjerne boka i lokalhistorisk arbeid, men husk å oppgi den som kilde.

Det er ikke tillatt å publisere fra boka uten avtale,

men lag gjerne lenker hit til selhistorie.no.