Historiske glimt fra Selsverket

Av Syver Ulvolden

Verket satte preg på kretsen

Når en skal skrive om Selsverket er det naturlig å begynne med Sel kobberverk som ble etablert i 1624, etter at brukeren på Ulvolden, Hallvard Ulvollen, hadde funne ei kobberåre på Rustom. Han var opphavet til at smelteverket ble bygd ved Ula. Kobberverket satte sitt preg på kretsen. Skolekretsen Selsverket går fra Formo og Formofetten i nord til Bekken og Øien i sør.

I dette området var alle eiendommer krongods, og oppsitterne var leilendinger som  betalte avgift til Kronen. Kobberverket på Selsverket ble anlagt 20 år tidligere enn kobberverket på Røros. Driften varte fram til 1789, da storflommen ødela anlegget. Under en auksjon på Bræe i 1743 fikk leilendingene kjøpt eiendommene og ble sjøleiere.

 

Steinrøys etter Storofsen

Storofsen i 1789 forandret Selsverket totalt. Det er fortalt at Verket var et fruktbart og pent område. Etter Ofsen var det en stor steinrøys. Den gang var ikke dammen i  Ula bygd. De store vannmassene feide med seg mye stein og grus som fylte elveløpet og flommet utover Verket. Stein- og grusmassene ødela jorda og demmet opp Lågen som tok seg nytt løp.

Hele søre Smestuevollen ble skyllet bort. Elva tok også nytt løp midt gjennom eiendommen til Ulvolden, tre firedeler av eiendommen ble borte. Nordover Verket la det seg grus og stein over matjorder, og gravinger har seinere vist matjordlag flere meter under steinmassene.

Oppsitterne på Verket ga ikke opp, men gikk igang med å rette opp skadene. Det bevitner alle murene og steinrøysene om. På Ulmo bodde de på setra på Raphavn mens dette arbeidet pågikk. Det ble fraktet jord fra bakkene innenfor. Jorda ble blandet med grusen fra flommen, og møysommelig ble Verket omskapt til det som det er i dag.

Noen gikk konkurs etter flommen, blant andre brukerne på Ulvolden. Flommen ødela også mye i liene, bekkene voks opp til store åer og ødela mye areal.

Storofsen gjorde også at jorda på Selsvollene ble forsura.

 

Tørrlegging av Selsvollene

I begynnelsen av 1900-årene ble satt igang graving i Lågen for å tørrlegge Selsvollene. Den første utgravingen foregikk med handmakt, mens bortkjøringen av masse ble gjort med hest. Dette arbeidet foregikk i forbindelse med jernbaneutbyggingen nordover fra Otta. Flommen i Lågen satte stopper for utgravingen. I 1920-årene ble gravingen gjenopptatt, da med mer moderne redskaper. Høyer-Ellefsen sto for dette arbeidet. Selsvollene ble tørrlagt og dyrket, og ble etter hvert Sels kornkammer.

 

Uladammen

Uladammen, som ble bygd i 1879, skal forhindre at Storofsen gjentar seg. Dammen ble ombygd i 1999, da den gamle damkronen i mur ble usikker. Byggingen av dammen gjorde at det i 1879 ble bygd veg innover Uldalen. Den hadde stor betydning for setrene på Mysuseter og ikke minst for måssåtrafikken fra fjellet. Måssåen hadde stor betydning som tilskuddsfòr for husdyr. Før vegen ble bygd var en avhengig av isveg etter Ula. Dette kunne ikke skje før Ula hadde kjøvd fra seg etter nyttår.

 

Tømmerdrift gjennom Uldalen

Under Jobbetida etter første verdenskrig ble det satt igang stor tømmerdrift i Uldalen. Det var visstnok en som het Kalstad som sto for dette. Han kjøpte opp tømmer på rot i Uldalen og Ultunga. Tømmeret skulle fløtes i Ula, og det ble lagt lense på Dammen. Herfra skulle tømmeret gå i renne ned til Ulabrua ved Stampa.

Øvre delen av renna var bygd av plank, og her rant det vatn. Nedover fra Hondleggan var renna bygd av tømmerstokker. Etterhvert som tømmeret begynte å komme om våren, ble det ledet inn i renna. Dette gikk fint så lenge det var nok vatn i renna, men nedover tømmerrenna gikk stokkene for fort og spratt ut av renna. Det ble da montert et slags bremsesystem av tømmerstokker.

Modig kar fra Tamburstuen

Det ble hugget mye tømmer i Ultunga. Da fløtingen ble satt igang satte det seg ei stor lunne i åmotet (elvemøtet) for Stor-Ula og Vesl-Ula. Johannes Tamburstuen fortalte at han fikk jobben med å skyte det løs. Det ble organisert slik at det skulle stå folk oppover lunna som skulle lede han når han skulle opp igjen. Han krabbet ned i botten av lunna og fikk plassert dynamitten.

Han tente på og skulle ta seg opp igjen. Da var alle som skulle lede han opp igjen forsvunnet. Heldigvis gikk det bra. Lunna løftet litt på seg, men løsnet ikke.Vatnet steig i elva og da løsnet lunna og feide med seg alt tømmeret nedover Ula. Det braket fælt. Alt dette tømmeret kom rasende ned på Dammen. Lensa som skulle stoppe tømmeret ble for svak og røk, og alt tømmeret gikk utover dammuren og satte seg fast under Hondleggan i Donnådalen.

Selskapet gikk konkurs. Tømmerrenna stod i mange år etterpå, men ble senere revet.

 

Kvernhus og stampe

Ula var trolig årsaken til at kobberverket ble bygd her. Vannkraften ble nyttet til kvernhus. Det ble også bygd stampe for vadmel. Trolig har Stampen navnet fra det. Det var kvernhus på Sagranden. Skåldammen ble bygd for å lede vatnet, og fra gammelt har det trolig vært sagbruk på Sagranden. Kvernhuset som sto der var med i filmen ”Synnøve Solbakken”. Det ble bygd mølle og sagbruk i Stampen, likedan kraftstasjon som er i drift ennå, for garden Stampen. Skåldammen stod til 1990-årene, men raste da sammen i flom.

 

Kobberdrifta gikk utover skogen

Det finnes merker etter kobberverkstida. Det var to veger fra Rustgruva og ned til smelteverket, én for nedkjøring og en anne for oppkjøring. De er delvis synlige i terrenget. Kobberverket trengte mye brensel, og det ble brent trekull som det fortsatt er merke etter. Det gikk hardt utover skogen som ble snauhogd langt utover. Det er fortalt at hele høer var snauhogd og at tøylé (ungskogen) sto tett så noe ble tynna ut og kjørt heim til beit for geita.

Skogen, eller det som var igjen av den, ble kjøpt av gardene på Selsverket og heter

Selsverket Sameie. Det ble opprettet styre, og det ble utvist virke til husbygging og ved. I 1917 ble skogen utskiftet og hver gard fikk tildelt skog etter skyld.

 

Kleberdrift i Holéberget

I Jobbetida ble det også satt igang kleberdrift i Holéberget. Det ble lagt skinnegang oppover den bratte lia. Det gikk én vagg nedover og én oppover. Den som gikk nedover med kleber dro opp den andre, på nedturen var det et slags penselsystem. Innretningen for transporten var bolta fast i bergveggen inne i gruva. Kleberen ble borte, drifta stoppet og selskapet gikk konkurs.

 

Selsnepa fra Skottland?

Selsnepa er ei giftig plante som vokste på Selsvollene. Når dyra åt av den strøk de med. Jeg har hørt at det var skottene som hadde med seg planta. Den forekommer blant annet på Vollom og ellers nedover dalen hvor den har blitt ført med flommen.

 

Vatningen fra Ula

Det er skarp (grusholdig) jord på Verket og lite nedbør over Nord-Gudbrandsdal, så det er nødvendig med vatning for å få avling. Ula er en sikker vannkilde. Det var anlagt uttak fra Ula og grøfter som ledet vatnet nedover Verket.

 

Sjuseters do i Mo

I Mo var det skysstasjon og det førte med seg stor trafikk. Det var stor do der, visstnok en sjuseter. Her satt det karer og kvinnfolk side om side. I Mo var det også butikk og posthus. Butikk var det også i Ellanstuen ei tid. Lenger tilbake var det handelsforening i gamlestua på Ulvolden. Denne stua ble solgt til Haugaløkken, men ble aldri oppført igjen.

Syver Ulvolden f. 1917, er pensjonert gardbruker fra Ulvolden på Selverket og altmuligmann på Mysuseter. Han bidro med artikkelen ”Mysusætre før i ti´n” i boka ”Gåmalt og nytt frå Sel”, Sel historielag 1999. Syver Ulvolden var også en viktig bidragsyter til slektsboka ”Ulvolden på Selsverket – 1596-1996”. Denne boka fra 1996 beskriver livet på Selsverket gjennom hans familie. 

 

Denne artikkelen er tidligere publisert i "Gåmålt og nytt frå Sel, bind 2, 2002.