Otta Hotel som ble kommunehus for Sel

Et viktig trekk i Ottas gatebilde er forretningsgården til Viggo Didriksen i Ola Dahlsgate 8. Her driver han sitt fysikalske institutt. Han har så absolutt en kulturarv å forvalte – der husets byggestil og identitet er viktige elementer i Ottas historie. For her har det vært både hotell og kommunehus.
 

Av Per Erling Bakke, Otta

B. N. Aasen startet opp – og selger

Byggetomta, godt over ett mål stor, ble utskilt fra Ottekren i februar 1919 og solgt til B. N. Aasen fra Biri. Aasen var landhandler og hadde tidligere drevet handel på Selsverket. Bolig og butikk i eget hus ble imidlertid av kort varighet, trolig var huset i største laget. Etter bare ett år selger han eiendommen. Aasen fikk seinere kjøpt nabotomta, hvor han bygde og dreiv landhandel i flere tiår.

Skjøte av 24.4. tinglest 6.5. 1920

Otta Hotel

Ole Lindvik var byggmester fra Vestlandet. Eiendommen ble til hotell og navnet ble Otta Hotel. Det har forøvrig vært tre hoteller med dette navnet på Otta. Om Lindvik la byggeyrket på hylla og ble hotellvert på heltid eller dreiv en kombinasjon er uvisst.

Investeringen hans ble likevel ingen suksess. Lokale aktører og den lokale forretningsbanken på Otta hadde pant i eiendommen. I januar 1924 ble det tvangsauksjon og 24. april dette året utstedte sorenskriveren auksjonsskjøte til frk. Ingeborg Forberg. Kjøpesummen denne gang var også 50.000 kroner.

Dreiv to hoteller

Ingeborg Forberg var ingen ukjent person på Otta. Tvers over vegen lå Bjørkheim Hotel – hotellet hun og søsteren Anne Forberg bygde i 1899/1900 og seinere utvidet.

Med dette hadde hun to samtidige hotellvirksomheter.

I 1933 får testamentarvingen Ingrid Ottum Pedersen skjøte på begge hotelleiendommene og en tilstøtende ubebygd tomt ned mot Otta-elva, samt bygselrett til tomt under Søre Loftsgård.

Sel Kommunehus

Ved kjøpekontrakt av 25. oktober 1937 selges hotellet til Sel kommune. Dermed hadde kommunen fått eget herredshus. Det ble innredet herredstyresal, og i løpet av 1938 var den kommunale adminstrasjon flyttet inn. Adminstasjonen var liten, blant annet var herredskassa betjent av kasserer og én assistent. Trolig hadde kontoret også andre funksjoner, som Folkeregisteret. Arbeidet som ordfører ble kombinert med eget yrke.

Under krigen fikk kommunehuset to nye funksjoner, Sel forsyningsnevnd og lensmannskontor. Forsyningsnevnda fikk kontor i første etasje, i herredstyresalen. Personalet besto av forretningsfører og tre assistenter. Lensmannen fikk to rom i første etasje. Med tiden ble det også laget arrestlokale i underetasjen. Restene av dette finnes der fortsatt. En veterinær hadde også tilhold i huset ei tid.

Huset ble for lite

I takt med utviklingen av nye kommunale oppgaver økte også bemanningen innen de forskjellige fagfelt, blant annet ble det i 1950 opprettet stilling som kommunetekniker. Sammenslåingen av Sel og Heidal kommuner og ny kommuneinndeling mot Vågå og Nord-Fron var en utfordring som krevde større bemanning og mer kontorplass. Huset var "sprengt", og kommunen måtte ut på det lokale leiemarkedet. Teknisk etat fikk leie lokaler i Hovengenbygget i Storgata 19 og ligningskontoret hos Klophus i Johan Nygårdsgate 6, hvor kontorene var i flere år.

Ny teknologi var på veg inn, og tiden for nytt kommunehus var aktuell.

Sel Rådhus

I 1978 flyttet kommunen inn i sin nye investering, det tidligere slakteribygget – i tidsmessig nytt administrasjonsbygg. Innvielsefesten var 20. januar 1979. Det gamle kommunehuset hadde fått sin avløsing – etter 40 år.

Solgt

I ettertid leide kommunen ut noen av de gamle lokalene, blant annet til Dølaposten, J.T. Reklame & Trykk og Kosberg arkitektkontor fra Molde.

I 1988 ble eiendommen solgt til Tuntreet A/S. Huset ble restaurert, påbygd og seksjonert. Foruten Otta Fysikalske Institutt rommer huset flere leiligheter til utleie. Fasaden mot gateløpet er noe endret ved restuareringen, men det opprinnelige eksteriøret er bevart slik det var da huset ble bygd for snart 100 år siden. Og Fylkeskonservatoren hadde gode grunner, da han i 1992 vurderte huset som verneverdig.

Denne artikkelen ble første gang publisert på Selhistorie.no 26. april 2017 og i avisa Norddalen 27. april 2017..