Skomaker Resløkken holdt til på Østad

Skomaker Petter Resløkken hadde eget verksted på Østad, på hjørnet av dagens kjøpesenter vis á vis Pillarguri. Barnebarnet Jan Petter Hammervold skriv om husene på eiendommen, blant annet om tresetersdoen, der det ble ført lange diskusjoner.

 

Av Jan Petter Hammervold, Lillehammer


Skomaker Petter Resløkken og Ola Hølmo på 1950-/1960-tallet.

Petter K. Resløkken har fått besøk på verkstedet av Ola S. Hølmo. Bildet er tatt i 1950-/1960-årene av en fotograf fra Verdens Gang. Foto: Utånt av Kari Letrud Hoff, Otta.

Petter Resløkken (18731965) flyttet fra Sjoa, der han var født og voks opp, til Otta i 1904. Han hadde fått skomakerutdannelse hos sin far Kristian, og ble på Otta ansatt hos skomaker Hans Christensen Gravåmellom. Han bodde på Østad, der han også hadde verksted. Gravåmellom emigrerte imidlertid til USA i 1907, og huset ble solgt til skredder Mathias Josten. 

Petter fortsatte da som skomaker hos Hans Næprud som hadde kjøpt halvparten av Betheltomta og bygd hus der (Rakstad/Syrrist). Dette var trolig det samme verkstedet som skomaker Leif Slaaen, og senere Lønberg, drev i mange år. 

I 1916 kjøpte Petter Østad av skredder Josten. Eiendommen lå på hjørnet av Storgata og Olav Bismosgate, der Samvirkelaget er i dag. Fra den dagen han flyttet inn og fram til 90-årsdagen i 1963 dreiv Petter skomakerverkstedet sitt der, de første årene i første etasje, fra slutten på femtiårene i andre etasje.

Hestestall og grise- og hønsehus

Bebyggelsen bestod av bolighuset ut mot Storgata. I nord mot hestestallen som Samvirkelaget senere kjøpte til lager for bygningsartikler, stod et langt uthus med bryggerhus, stor skåle og treseters utedo.

Mot bakeriet til Kristoffer Larsen stod et stabbur og mellom disse uthusene et grise- og hønsehus, og midt på gardsplassen stod et brønnhus. Mellom bolighuset og Bethel hadde Petter potetåker, men dette ble gategrunn på slutten av førtitallet.

Bolighusets østre del var lafta, den vestre delen i bindingsverk, trolig utført som et tilbygg. Etter krigen ble også svalgangen med trapp kledd inn, trolig som et resultat av granatskader under bombingen av Otta i 1940.

I første etasje var det kjøkken og stue i den lafta delen, mens det i den vestre delen var skomakerverksted og et lite kammers innenfor kjøkkenet.

 

Thora og Petter Resløkken på eiendommen sin Østad, på hjørnet av Storgata og Olav Bismos gate på Otta.

 

 

Jan Petter Hammervolds besteforeldre, Thora og Petter Resløkken – skomaker. 
– Legg merke til gatebredda, du har gjerdet til Pillarguri foran i bildet! Storgata er berre ein smal gjeile, påpeiker Jan Petter.
 

Les mer om han her: 

Martnasgeneralen minnes oppveksten på Otta i etterkrigstida.

 

Frostsikker kjeller

Faktura fra skomaker Petter Resløkken, Otta.

Faktura fra 1910, da skomaker Petter Resløkken kjøpte seg ei Singer symaskin på Hamar.

 

Under kjøkkenet var det en gammeldags mura kjeller, som i alle år var frostsikker. Her var det blant annet potetbinge og sandkasser for oppbevaring av gulrøtter. 

I andre etasje var det to større soverom med gang og kleskott imellom. Petter hadde rommet mot øst, det andre var i mange år bortleid, særlig til skoleelever. Jeg vet Sigurd Vadet fra Dovre og en kamerat leide det mens de gikk på handelsskolen.

Olga og Lars Dahlen bodde også der en vinter før de flytta inn i nyopp-pussa leilighet i OKB-bygget ved Grand. Tidlig på femtitallet ble soverommet til Petter delt i to, og skomakerverkstedet ble flyttet opp dit.

 

Vinkelstue og innlagt vann

I det tidligere verkstedet ble det innredet kjøkken, mens vegg mellom det tidligere kjøkkenet og stua ble revet. Vinkelstue måtte en ha på femtitallet! Stort var det også at det samtidig ble lagt inn vann og utslagsvask.

 

 

Bryggerovn med takke og ringer

Jan Petter Hammervold pÃ¥ bestefar Petter Resløkkens fang.Jan Petter Hammervold på bestefar Petter Resløkkens fang i 1945.

Rommet mot vest i andre etasje ble også delt i to til foreldre- og barnerom. Utleie ble det slutt med, men kammerset i første etasje ble brukt for slekt og venner som bodde på Otta i kortere eller lengre perioder. Senere ble dette også soverom for familiens to håpefulle poder.

I bryggerhuset var det en stor gammel bryggerovn der en kunne skifte mellom takke og ringer. Når klær skulle vaskes og kokes ble en enorm jerngryte senket ned mellom ringene, under lefse- og flatbrødbaking ble takka benyttet. 

Jerngryta står i dag på hytta med sommerblomster i. Det var også to store, runde stålkar der som ble brukt til skylling under klesvaskingen. Det ble mange turer mellom brønn og bryggerhus med bøtter og vannsele de dagene det var klesvask. 

I skålen var det pinlig orden. Der hadde Petter full oversikt over hvilket tørkestadium de forskjellige vedstablene var på. Rot fra ivrige guttunger som skulle bære inn ved ble ikke akseptert.

Lange diskusjoner på do


Utedoen hadde tre seter for voksne, og ett på siden for barn. Det var ikke uvanlig at flere var på do samtidig. Lange diskusjoner ble ført, og mangt smått og stort ble det ordna opp i på do.

Spesielt under Martnan var det stor ekstern trafikk, og utrolig spennende å følge med på for småpjokker. Men det skar seg litt da bestefar Petter oppdaga at artikkelforfatteren hadde begynt å kreve inn ti øre fra trengende norddøler. Men utedoen var i bruk til huset ble revet i 1967.

Stabbur for mat og klær

Stabburet var delt i to: I den fremre delen var det to store salt-traug som ble brukt til å salte spekeskinker. Det hang bestandig spekeskinker under taket. Det var et eget skap med nettingdør for oppbevaring av flatbrød, og på sydveggen var det to store mjølbøler. 

I det indre rommet stod en gedigen kiste med sengeklær. Det hang dessuten klesposer på to lange stenger. Her hang rondastakk, bunad og finklær, og det var et skap med sko.
 

Ble slutt på dyrehold i sentrum

I grishuset var det fram til femtitallet to-tre griser, og tidligere også høner. Under krigen ble det i tillegg holdt kaniner der. Men dyrehold i sentrum ble etter hvert forbudt, og da det samtidig kom bil til gards ble grisehuset revet og carport kom opp i stedet.

 

Solgt til Samvirkelaget

Etter at Petter døde høsten 1965, brukte familien noen måneder på å vurdere hva som skulle skje med eiendommen. Det ble vurdert å bygge egen forretningsgard, det ble vurdert et byggesamarbeid med Andersen på Otta Sykkel og Sport og noen andre løsninger. Men på forsommeren 1966 ble det bestemt å selge til Samvirkelaget, og ny boligtomt ble innkjøpt i Sinclairvegen. Sommeren 1967 ble Østad revet, og en epoke var over.

Det tidligere Resløkken-huset (Østad) på hjørnet av dagens Storgate og Olav Bismosgate på Otta.

Østad, huset til Petter og Thora Resløkken ((18721932) ble revet sommeren 1967. Det stod på hjørnet av Storgata og Olav Bismos gate, vis á vis Pillarguri, der kjøpesenteret Amfi Otta er i dag.

 

Petter skomaker

Av Kåre Bakke, Hamar

Når skoene var gått opp i sømmen så de måtte syes eller så slitt at de måtte halvsåles, var Petter Resløkken vår faste skomaker. Han hadde sitt skomakerverksted i 1. etasje i sin enebolig som lå mot hovedgata omtrent der hvor Samvirkelaget i dag har sin dagligvareforretning.

Det var alltid trivelig å komme til Petter for å levere eller hente sko. Han var aldri sur eller sint, men tvert imot alltid blid. Han var stillferdig og lugn og det hvilte en slik ro over ham som smittet over på meg.

Han satt ved et stort arbeidsbord som var dekket av skomakerredskap av alle slag. Det var for meg et forferdelig rot. Men Petter visste presis hvor han hadde hammeren, sylen, lærkniven, bekklumpen, esken med plugger, spikerpakkene og alt det andre han trengte. Han behøvde ikke lete etter noe.

På gulvet hadde han en stor og en liten jernlest som han satte på fanget og tredde skoene innpå når de skulle plugges. Bak ham lå et par store ruller med nytt lær og skinn. Det var hans råvarelager.

På hans høyre side sto en stor trebutt med vann hvor han la læret i bløt for at det skulle bli lettere å arbeide med. Den samme butten brukte han å spytte i. Petter tygde nemlig skråtobakk og fra tid til annen holdt munnen på å renne over så noe måtte ut.

Ofte når jeg var hjemme i feriene avla jeg Petter besøk uten å ha noe som skulle repareres. Jeg bare satt der, småpratet om løst og fast og så på ham arbeide. Det ga en slik ro å sitte der.

Denne teksten er skrevet i 1999, da Samvirkelaget fortsatt lå på hjørnet av Storgata/Olav Bismos gate. Disse minnene går tilbake til Kåres unge år.

Denne artikkelen ble første gang publisert på Selhistorie.no 5. januar 2014.