Loftsgårdsmoen. Fra mo og skog til Ottas første bydel

Loftsgårdsmoen, på sørsida av dagens Storgate, pekte seg tidlig ut til å bli Ottas første boligområde. I bjørkeskogen nedover mot de to elveløpene, ble det bygslet og solgt byggetomter. Før attenhundretallet var over, var både Havnstad, Sletten-huset og Fredheim bygd. Lengre sør ble ungdomshuset Solvang bygd og innviet i 1898.

Av Per Erling Bakke, Otta

 

”Loftsgaardmoen kaldet”

Slik ble området fra Turmo ved Loftsgårdsbrua og sørover betegnet, da eieren av Sygard Loftsgård i 1821 leide ut et jordstykke til eksersisplass for det Læsøiske Compagnie under Guldbrandsdalens nationale Musketeer Compagnie.

”Paa vestre Side af Lougen Elv”

Leiesummen var seks specidaler i året. For dette kunne militæretaten bruke ”Jordstykket beliggende ved Loftsgaardsbroen, paa vestre Side af Lougen Elv … til frie og ubehindret Brug og Rettighed som Exerserplads, saa ofte saadant maatte ansees fornødent at eneste fordring fra min eller Efterkommers Side deri skal finde sted”.

Utdrag av kontrakt signert på Loftsgård 16.11. 1821 av gardbruker Tord Syversen og Premier leuteant Riis og Sergeant og Corpsskriver J. Mælum.  Vaage Maanedsting 26de Januar 1822. 

Første bydelen

Loftsgårdsmoen, på sørsida av dagens Storgate, pekte seg tidlig ut til å bli Ottas første boligområde. Ett reguleringskart fra slutten av 1890-årene viser kvartalsområder. Bebyggelsen omfattet få hus. Ett av dem var husmannsplassen Turmo, lengre sør var det også et par–tre boplasser.

Nettopp her, i bjørkeskogen nedover mot de to elveløpene, ble det bygslet og solgt byggetomter. Før århundret var over, var både Havnstad, dagens Pillarguri kafé, det gamle Sletten-huset, i dag Storgata 5, og Fredheim, i dag parkeringsplass, bygd. Lengre sør ble ungdomshuset Solvang bygd og innviet i 1898.

Små familiehus fra 1900-tallet

Fra de første tiårene av 1900-tallet kom husbyggingen. Det var vesentlig små familiehus. Enkelte var tømra og etter hvert bordkledd. I 1910 var det i alt tolv bosteder i Loftsgårdsmoen. Eben Eser, bedehuset til indremisjonsfolket, som vi i dag kjenner som lokale for Frivilligsentralen, sto ferdig i 1907.

På Otta var det ingen skolehus, før kommunen gikk til makeskifte med Sel Ungdomslag. I 1923 sto Otta Skole ferdig på dagens tomt, mens Solvang ble flyttet til ny tomt, der det har stått i like mange år.    

Lampoliegrenda – i dag en bydel med mange hus og funksjoner  

Elektrisk strøm kom til Otta i desember 1917 og etter hvert fikk både karbitt-  og parafinlampa avløsning. På folkemunne ble bydelen kalt for Lampoliegrenda. En god betegnelse, for sin tid. I dag er det et uoffisielt, men desto mer betegnende uttrykk som viser kultur og identitet til byens første boligområde: Otta Gamle Sør.

Otta Gamle Sør  

Byggestilen i Gamle Otta Sør er stort sett bevart. Dette er en bydel med vel regulert kvartalsbebyggelse, og som i dag omfattes av breie gater, torg og forretningsbygg, parkanlegg, parkeringsplass, skole, forsamlingshus, bedehus og virksomheter som bar og kafeer, frisørsalonger, gartneri, kiosk og butikker.

Og ikke minst, det som det hele startet med: 
Hus – der det bor folk, i så vel nye som restaurerte hus fra stasjonsbyens dager. For å sitere artisten Kari Bremnes: 
Det sku bo folk i husan – husan e for folk. Folk treng hus og hus treng folk i aill tid.

Kart over Otta fra 1890-Ã¥rene

Den framtidige stasjonsbyen kom tidlig på tegnebrettet, slik dette kartet fra slutten av 1890-årene viser, med regulerte kvartaler og gater. I nedre del ses husmannsbruket Turmo og Sletten-huset samt noen boplasser lengre sør på Loftsgårdsmoen. Kartet har denne teksten: Kart med reguleringsgrenser ved Otta JernbanestasjonDet er fra” Otta gjennom 100 år 1896–1996”, Sel Historielag 1996.