Jernbanefolket var med å å prege Otta

Historiene til jenbanefamiliene Bratbakken og Kristiansen viser hvordan to innflytterfamilier hadde det på Otta, og hva de betydde for lokalsamfunnet og kulturlivet på et lite tettsted som Otta.

Av Odd Bakke, Otta

Odd Bakke ba lokomotivførerdatter og utflyttet ottavær Margrethe Bratbakken Sørlie (Bærum) og jernbanemannen Torgeir Kristiansen,Otta om å bidra med sine familiers historier om hvordan det var på Otta fra deres foreldre slo seg ned her i mellomkrigstida. Begge familiene var med på å prege lokalsamfunnet fra 1920- og 1930-tallet og framover. Odds arbeid resulterte i tre artikler om jenbanefolk på Otta.

Les også de tre artiklene hver for seg:
Den gangen Otta jernbanestasjon hadde hundre ansatte

Lokomotivførerens datter minnes førkrigstidas Otta

Sangen stod sentralt i tredje generasjons jernbanefamilie

Den gangen Otta jernbanestasjon hadde hundre ansatte

I damplokomotivets dager arbeidet rundt hundre personer ved Otta jernbanestasjon – en av de største arbeidsplassene i Gudbrandsdalen. Jernbanefolket var med å prege lokalsamfunnet, ikke minst kultur- og idrettslivet i årene før og etter krigen.

Tog med personer

UTENFOR LOKSTALLEN: Lokomotivpusserne på Otta jernbanestasjon anno 1932. Øverst fra venstre: Per Kristoffersen, Thorleif (Th.) Kristiansen, Halvor Halvorsen, Konrad Svendsen, Ole Byggmester og en ukjent person. Nederst fra venstre: Olaf Bakken, Alfred Halvorsen, Laurits Olsen og Kristoffer Tønseth.

 

 

 

Etter forlengelse av jernbanen i 1921 til Trondheim, og seinere til Åndalsnes, måtte det bygges ny lokomotivstall.

Alle damplokomotivene i gjennomgående tog til Trondheim og Åndalsnes måtte byttes her og alt vedlikeholdsarbeid ble lagt til Otta.

Til dette var det behov for mange spesialister som vognvisitører, verkstedarbeidere, lokførere, fyrbøtere, konduktører, sporskiftere og stasjonsbetjenter, telegrafister, jernbaneekspeditører og en stasjonsmester på toppen som hadde ansvar for mesteparten av dette. 

Flest i lokstallen

I lokstallen finner vi den største personalgruppen, som i 1932 besto av Konrad Svendsen og Olaf Bakken fra Otta, Laurits Olsen fra Gausdal, Per Kristoffersen, Halvor Halvorsen, Ola Byggmester, Alfred Halvorsen, Kristoffer Tønseth med Thorleif (Th.) Kristiansen som lokstallformann.

De seks siste hadde søkt seg over til Otta stasjon fra Tynset og Koppang stasjoner på Rørosbanen. 

I damplokomotivets dager, med nesten all person- og godstrafikk på jernbanen, var personalantallet ved Otta jernbanestasjon oppe i rundt 100. Otta jernbanestasjon var en av de største arbeidsplassene i Gudbrandsdalen.

I dag kjøres bare gjennomgående person- og godstog. Otta jernbanestasjon er i dag bare et stoppested uten betjening. Engang en stor og viktig arbeidsplass er forsvunnet.

To av familiene som var med å prege tettstedet

Hvem var alle disse jernbanefolkene som engang søkte seg til Otta?

I bøkene ”Gåmålt og nytt” er mange yrkesgrupper og personer omtalt, men svært lite om jernbanefolk. Så hvor kom disse fra, de som var med å prege lokalsamfunnet her i mange år?

Lokomotivfører Bratbakken var en av dem. Som representant for Sel Historielag kom jeg i kontakt med hans datter Margrethe Bratbakken Sørlie, 97 år i 2011, gift med Torbjørn Sørlie, sønn av byggmester Ole K. Sørlie fra Otta. I dag er hun bosatt på et aldershjem i Bærum. På oppfordring skrev hun ned historien i et brev datert 30. april 2009, artikkel to av tre i serien Jernbanefolk på Otta her på selhistorie.no.

I den tredje artikkelen forteller jernbanemannen Torgeir Kristiansen (født1922) om sin far som kom fra Koppang og ble lokstallformann på Otta i 1921.

Historiene deres viser hvordan to av innflytterfamiliene hadde det på Otta, og hva de betydde for lokalsamfunnet og kulturlivet på et lite tettsted

som Otta.
 

 

 

 

 

 

I 1923 fikk Anders Bratbakken jobb som lokomotivfører ved Otta jernbanestasjon. Datteren Margrethe Bratbakken Sørli (97) skriver her om livet på førkrigstidas Otta. Her er dansebandet "Spill-op-gutta" som to av brødrene hennes, Johan og Øivind, startet sammen med tre andre Otta-gutter på slutten av 1920-årene.

Margrethe Bratbakken Sørli, Bærum, forteller i brev til Odd Bakke:

Med jernbane både til Åndalsnes og Trondhjem ble min far, fyrbøter Anders Bratbakken, ansatt som lokomotivfører på Otta i 1923. For ham var dette en forfremmelse ved å flytte til Otta, hvor han blant annet fikk kjøre Dovregubben. Han var fra Åsmarken og hadde gått i lære på Hamar for å bli lokfører.

Godt mottatt på Otta

Første bosted var hos Iver Rakstad på Nordre Kleivrud. Dette var kort tid før Iver kjøpt Næprudhuset (Syrristhuset) på Otta.

Far ble spurt om han ville leie leiligheten i 2.etasje og vi flyttet dit med glede. Det var flere rom der og vi kom nærmere skole og butikker.

Vi ble så vel mottatt på Otta, og naboene ba oss til St. Hansgrøt. Mor Sigrun deltok i foreningslivet og var med i Otta damekor.

Det var ikke skolehus på Otta. Jeg begynte i 2. klasse på Ebenezer, Øivind på Betel, Johan i Kirkestuen på Selsverket.

For Johan ble det 6 km til skole. På Hamar hadde han to kvartal å gå, men han klaget ikke.

Johan begynte som tiåring å tegne løve på tavla på skolen i Hamar. Den var likeså flott som løven utenfor Rådhuset i Oslo.

Deretter ble det løvsagarbeid. I smiua på Otta ville alle tre guttene bli smed fordi de hadde en onkel som skodde hester. Hester var drømmen for guttene. 

Hjalp skomaker Leif Slåen

Etter at de kom til Otta ble Johan sendt til skomaker Leif Slåen med farens sko for halvsåling. Faren skulle til Hamar å bli overrakt en æresmedalje og blomster. Det var en skam å møte opp med de skoene da han skulle svinge seg i Hamardansen. Leif hadde stor haug av sko på sitt gulv. Alle disse har tur først.

”Er det ingen som hjelper deg da”, sier Johan. ”Nei”, kom det fra Leif. ”Jammen om du tar skoa hans far først skal jeg komme og hjelpe deg”, sier Johan.  ”Da må du spørre mor din først”, sier Leif. Det ble ja fra mor. De gikk på skolen annen hver dag og leste lekser på hjemmedagen. Johan fikk sitt ”Skomakerbrev” av Leif.

Så var det fotball, skihopping, ski med kunstig topp, skøyter – for alle tre guttene. Johan brukte alle sine frikvelder sammen med Kristian Magnussen, som bodde på Mathias Øien gård, på å lage fotballbane. De hadde kaffe på termos og hjemmelaget brød med rauost, husker jeg.

Gikk i lære hos fotograf Zeemann

Johan hadde en bestefar på Tynset. Han hadde begynt i lære hos en fotograf i Trondhjem og ble fotograf. Etter en del år som fotograf i Trondhjem og Røros startet han sin egen fotoforretning på Tynset.

Østerrikeren Zeemann var kommet til Ringebu som fotograf og seinere til Otta. Johan gikk i lære hos Zemann og ble fotograf. Han jobbet senere sammen med John H. Rusten hos H. H. Lies Efterfølgere som sønnen Sverre Lie leide bort. Forretningen hadde lokaler i det gamle Otta hotell som den gang tilhørte Bjørkheim hotell og ligger tett ved på andre siden av Storgata.

Johan ble gift med Ragna Hansen fra Otta. Han overtok så bestefars forretning på Tynset.  Ikke nok med det. Det ble Fiolinspiller og Klarinett. Til slutt ble han fotograf på Jørstadmoen for det militære. Han døde 93 år gammel.

Musikk og revy for alle penga

Øivind begynte først i slakteriet på Coopen, siden i butikken ”Otta landhandleri”.

Så ble det korpsmusikk – begynte med bekken – tromme – fele – saksofon – basshornet. Det var min jobb å pusse.

Så var det Revy: Filerius-Kanitus- og Otta-visa: I storbyen Otta jeg bor.

Navn på Ottas gater. Komponert av journalist i Gudbrandsdølen, Sigurd Skogheim, og Øivind. 

Det var så viktig å kalle Otta for en by, men han fikk ikke høre at Otta faktisk ble by. 

Øivind ble gift med Olga Kleiven og de flyttet til Hamar. Der fortsatte han som aktiv korpsmusikker Her dirigerte han Sandvika–Hamar–musikken, Vang musikkforening og jobbet i Tonika musikkforretning (Notebutikken) samtidig som han fortsatte som revyamatør. Når musikken marsjerte og spilte ”Sønner av Norge” var Øivind i sitt ess.

Når jeg ser og hører hornmusikken, ser jeg han for meg den dag i dag.

Startet som urmaker hos Saastad

I likhet med Hermann Wildenvey begynte Rolf som hotellgutt på Bjørkheim Hotell. Bar tunge kofferter fra Otta stasjon. Da fikk han stive fingre og det gikk ikke da han begynte med trekkspill.

Rolf ble Opplandsmester i en konkurranse. Da gikk far Anders til urmaker Saastad og spurte om Rolf kunne begynne der. Så ble Rolf urmaker. Flink sådan.

Rolf ble gift med Astrid Kleiven og de flyttet også til Hamar igjen.

Det ble Rolf som ordnet med klokken i Domkirketårnet. Han tok alle ur i høyden. Det ble problem da Rolf sluttet.

På Otta hadde vi en liten kattunge som ikke kunne gå ned fra et tre. Satt og mjauet til Rolf kom hjem fra skolen og kunne hjelpe den ned.

Rolf døde 69 år gammel. 

Øivind ble gift med Olga Kleiven og de flyttet til Hamar. Der fortsatte han som aktiv korpsmusikker Her dirigerte han Sandvika–Hamar–musikken, Vang musikkforening og jobbet i Tonika musikkforretning (Notebutikken) samtidig som han fortsatte som revyamatør. Når musikken marsjerte og spilte ”Sønner av Norge” var Øivind i sitt ess.

Når jeg ser og hører hornmusikken, ser jeg han for meg den dag i dag.

Startet som urmaker hos Saastad
I likhet med Hermann Wildenvey begynte Rolf som hotellgutt på Bjørkheim Hotell. Bar tunge kofferter fra Otta stasjon. Da fikk han stive fingre og det gikk ikke da han begynte med trekkspill.

Rolf ble Opplandsmester i en konkurranse. Da gikk far Anders til urmaker Saastad og spurte om Rolf kunne begynne der. Så ble Rolf urmaker. Flink sådan.

Rolf ble gift med Astrid Kleiven og de flyttet også til Hamar igjen.

Det ble Rolf som ordnet med klokken i Domkirketårnet. Han tok alle ur i høyden. Det ble problem da Rolf sluttet.

På Otta hadde vi en liten kattunge som ikke kunne gå ned fra et tre. Satt og mjauet til Rolf kom hjem fra skolen og kunne hjelpe den ned.

Rolf døde 69 år gammel.

Drømte om å bli friserdame

Jeg, Margrethe (Grethe), begynte nok som frisørdame, åtte år gammel, for tre små døtre hos Lindsøe på Nordre Kleivrud. Anna og Johannes Lindsøe kom fra Dovre. De kjøpte gården av Iver Rakstad.  Inger, Olaug og Bergljot klippet jeg. Anna var glad. Som betaling for det fikk jeg rømmevafler og råmelk når kua hadde fått kalv.

Frisørdamen i Bokhandelen het Ruth Stenvåg, søster til storskytteren Harald Stenvåg. Deretter kom frisørdamen Aslaug Brovold fra Gjøvik. Senere flyttet hun til Bakkegården. Hun solgte sin frisørforretning til frisør Leif Berntsen fra Moelv og flyttet fra Otta.

Ragnhild Rusten (gift Pedersen) var også frisørdame. Hun var datter til skredder Anton Rusten burta brua. Jeg ville nok ha reist til Oslo for å bli frisør. Det var nok med tre måneder den gang, men det var altfor farlig mente far, så det ble ”nei”.

Begynnelsen av et yrke ble for mig strikking og duker til Bjørkheims salong. Strikking og brodering lærte vi av ukeblader som Hjemmet og Allers Familieblad – blant annet søm, brodering, sy rondastakker, klokkestreng og noter.

Jeg husker at en dame skulle ha fem guttegensere. For ei skam syntes vi 16-åringer, ha fem barn og ikke kunne strikke!

Vi var de første jentespeidere på Otta.

Sveivet iskrem på Frukten

Rolf hadde jobb i frukt- og tobakksbutikken (Frukten) hos Sigmund Blekastad. Så takket Grethe ja til å begynne der. Der ble den første iskrem på Otta laget. Sveivet på en iskremmaskin. Senere kom broderiforretningen hos Ragnhild Blekastad. Etter noen år der ble det for meg konfeksjonssøm av kjoler for et firma i Oslo.

Fortsettelseskolen, det åttende året, måtte vi 14 år gamle ta på Nord-Sel det året. Da måtte vi reise fra Otta klokka halv seks om morgenen og hjem med middagstoget kl tre (15 i dag). Skolebarna på Sel var så snille å begynne skolen én time tidligere enn vanlig tid. Togene gikk bare to ganger hver vei per dag.

Så ble det egen skole på Otta
Da vi begynte i tredje klasse fikk vi Otta skole. Skolen var bygget av byggmester Ole Kristian Sørlie. Han bygget også Hindsæter oppe på fjellet.

Vi hadde så flinke lærere:

* Pål Drivenes var også kirketjener.

* Nils Grotnes var fra en øy i Nordland. Han fortalte at han hadde en søster som bar 100 kilos melsekker hjem fra båten. Nils lærte oss folkevisedansene. Gå polonese. Historier fra de gamle guder. Han studerte egentlig selv for å bli prest.

* Lærer Andres By var fra Nordre By i Grong. Hos ham lærte vi blant annet nynorsk i deklamasjon, tegne firkant, rektangler, trekanter, teater, spise riktig av en suppeskje, ikke kaste en papirlapp og å synge. Vi elsket læreren vår med lang tversoversløyfe og lang 17. mai-sløyfe.

* Lærerinne Marit Kleiven var fra Vågå.  Nydelig – alle elsket henne. Høy og slank – en Åse By-type. Hun hadde småskoleklasser.

Vi ble ekte gudbrandsdøler

Vi ble døler, ekte gudbrandsdøler, ikke noe trøbbel. Men i 4. klasse skulle vi garnnøste og 5 sneise. Da måtte jeg spørre, hva er 5 sneise. På Hamar hadde vi lært at 1 snes egg var 20 egg. Det var vanlig å lodde ut 20 egg på basarer oppe i Åsmarken, der mine besteforeldre bodde.

På Hamar var vi hos skoletannlege. Da fikk vi noe lyserødt pulver å pusse tennene med. Tannpasta var vel ikke oppfunnet enda. Mor og jeg hadde jobben å hjelpe til på basarer til de forskjellige foreninger, som å selge lodd og årer. Det var slitsomt med dukketøyet, særlig rondastakker på dukker.

Det sitter mange dukker borti Amerika med stakker som jeg har sydd. To skolevenninner reiste over. Doris fra Hamar 7 år – hadde mor der borte.  Borgny Nymoen fra Otta 14 år – hadde far der borte. Kom tilbake på besøk med sin mann da vi to jentene var 70 år. Prata kav døl.

Minnes gamle ottaværer

John Rusten begynte fotoforretning på Vinstra. Han var ett år eldre enn meg. Og vi svinget oss i dansen mang en gang. Helst masurka. John var en høy og kjekk kar. Ellers husker jeg Petter Kleiven og baker Larsen Nea lina og ungdommene deres.

Vi flyttet fra Syrristhuset til 2.etasje i Solstadhuset på ”Vestkanten” som vi spøkefullt sa.  Her hadde vi Trond Loftsgård med sønnen Knut og døtrene Bergljot og Astrid. Knut studerte juss. Han måtte ta over Grand hotell da hans far døde tidlig.

Lensmann Haugen, kona Signe og døtrene Ragnhild, Gunvor og Astrid. Det var en snill og koselig lensmann respektert av alle.

Bankkasserer Sigurd Blekastad hadde tre barn på vår alder. Ragnhild og Sigmund drev hver sine butikker mens Olav Aage studerte til ingeniør.

Kjøpmann Jakob Vangen og kona Klara hadde tre gutter. Jarle var flink til å tegne og male. Jeg tror han ble reklametegner. Kåre studerte juss. Han var også en flink idrettsmann. Ole var en tid i Oslo og kom tilbake og hjalp til i butikken.

Kjøpmann B.N. Aasen og kona Agnes hadde mange barn. Døtrene Gunveig og Liv var mine venninner.

Kjøpmann Iver Olstad med sønnen Jakob og døtrene Anne og Kari. De hjalp alle til i butikken.  Alle var interessert i musikk. Iver på fele, Jakob på horn og Anne og Kari på piano.

Apotekerens navn var Indseth. Etter ham kom apoteker Syse med to voksne døtre. Det ble fortalt at apotekerne var kommunens største skattytere i mange år.

Overrettsakfører Gude Furu og kona Sofie: Han brukte spaserstokk når han var ute på byen. Han slo også tennis. De kom fra Vågå og hadde to barn. Ingrid ble gift med dr. Garmo i Lom. Olaf reiste fra Otta, men jeg husker ikke om han studerte eller fikk seg en jobb. Fruen lærte oss tablået – sangen av livets fargespill, livet er alltid skjønt, håpet er lysegrønt, o.s.v. Jeg husker hele sangen.

Tannlege Harildstad med Steinar og Ingeborg. De hadde mistet sin mor like før de kom til Otta. Han gikk morgentur hver dag og hilste på alle og sa hei, hei og smilte til alle de møtte. En koselig, blid familie.

Alle disse ungdommene var på vår alder.

Prest i kirken var Thomas Hauge. Han gikk morgentur hver dag

Kirketjener Bernt M. Ottesen var lærer for Johan på Selsverket.

Tre generasjoner Kristiansen valgte jernbanen som arbeidsplass, og på fritida var det sang for alle penga, også for søstrene. I 1929 reingjorde Otta-sangerne lokstallen og brukte den som konsertsal.

Torgeir Kristiansen forteller til Odd Bakke:

Bestefar Anton Kristiansen var snekker ved jernbanen og onkel Kristian Vedum var lokstallbetjent på Koppang. Min far Thorleif Kristiansen (f. 1891), gift med Goro Bergseth fra Alvdal, gikk i sin fars fotspor og ble ansatt som lokstallsbetjent på Koppang i 1910.

I 1921 ble han ansatt som lokstallsformann og flyttet til Otta med kone og barna Alfrida, Kari, Birger og Gunnar.

I forbindelse med forlengelse av Dovrebanen til Trondheim var det på Otta bygd ny lokstall med plass til seks lokomotiv.

Jernbanebolig med vann og klosett
Det var også bygd to nye jernbaneboliger hvor far fikk leilighet på tre rom og kjøkken med innlagt vann og klosett og baderom som kunne fyres opp i kjelleren.

Etter at de kom til Otta, ble jeg født i 1922, deretter kom Gerd, Ruth, Arne og Odd Guttorm. Han døde bare seks måneder gammel.

I 1933 kjøpte far eiendommen ”Sørmo” med hus på fem mål tomt av telegrafist Ragnvald Jevne for 14.000 kroner.

Det første som ble gjort var å legge vannrør fra brønnen og inn med en håndpumpe og et bad i kjelleren. Et lite anneks og andre etasje ble leid bort.

Min far var med i herredsstyret i to perioder og hadde også tillitsverv i kommunen.

Sangerstevne i rengjort lokstall

Far var sanger og spilte på fele, trekkspill og gitar. Han var med og startet Otta Mannskor.

Sangerstevnet i 1929 ble lagt til Otta, og da ble den store lokstallen reingjort og brukt som konsertsal. Han ble også utnevnt som æresmedlem i Gudbrandsdal Sangerforbund. 

Sang og fotball i skjønn forening

Jeg og Birger ble også aktive medlemmer i Otta Mannskor i mange år mens søstrene våre Alfrida, Kari (bildet) og Gerd var med i Otta Damekor.

Jeg var målmann på A-laget og opplevde å bli kretsmestere i 1946. Gunnar var med på fotballaget og spilte i Otta Musikkforening. Om vinteren stilte han opp i langrenn, mens Birger likte å gå på jakt. Arne var også med i musikkforeningen som trommeslager, og på A-laget var han målmann.

Når det var fest på Solvang danset far og kollegaen Kristoffer Tønseth springleik og Rørospols. Da stoppet folk opp i dansen og så på Rørospolsen med stor applaus

Jernbanefolka på Otta hadde sine årlige juletrefester med dans på Grand Hotell. Det var populært og heldige var de som ble invitert.

Tredje generasjon jernbanefolk

Jeg og Birger ble med tiden ansatt i lokstallen, mens jeg gikk av med pensjon som vognvisitør og Birger som lokstallformann. Gunnar gikk i lære hos møbelsnekker Ola Ødegård og ble ansatt som snekker ved jernbanen på Hamar.

Derved ble vi alle tredje generasjon i jernbanen. Det som preget far var hans yrkesstolthet som jernbanemann.

Otta stasjon var som arbeidsplass i særklasse med godt samarbeid, humor, trivsel og godt arbeidsmiljø.