Lokomotivførerens datter minnes førkrigstidas Otta

I 1923 fikk Anders Bratbakken jobb som lokomotivfører ved Otta jernbanestasjon. Datteren Margrethe Bratbakken Sørli (97) skriver her om livet på førkrigstidas Otta. Her er dansebandet "Spill-op-gutta" som to av brødrene hennes, Johan og Øivind, startet sammen med tre andre Otta-gutter på slutten av 1920-årene.

Av Margrethe Bratbakken Sørli, Bærum

 

Bak fra ventre: Johan Bratbakken, Olaf Saastad. Foran fra venstre: Alfred Thim, Jakob Jakobsen, Øivind Bratbakken. Foto utlånt av Arvid J. Jakobsen.

 

 

 

 

Denne artikkelen er den andre i en serie på tre artikler om jernbanefolk som var med å prege lokalsamfunnet fra 1920- og 1930-tallet og framover.

Les også: 
Den gangen Otta jernbanestasjon hadde hundre ansatte

Den gangen Otta jernbanestasjon hadde hundre ansatte

De tre artiklene om jernbanefolk på Otta samlet i én artikkel.

JERNBANEFOLK PÅ OTTA: Med jernbane både til Åndalsnes og Trondhjem ble min far, fyrbøter Anders Bratbakken, ansatt som lokomotivfører på Otta i 1923. For ham var dette en forfremmelse ved å flytte til Otta, hvor han blant annet fikk kjøre Dovregubben. Han var fra Åsmarken og hadde gått i lære på Hamar for å bli lokfører.

Godt mottatt på Otta

Første bosted var hos Iver Rakstad på Nordre Kleivrud. Dette var kort tid før Iver kjøpt Næprudhuset (Syrristhuset) på Otta.

Far ble spurt om han ville leie leiligheten i 2.etasje og vi flyttet dit med glede. Det var flere rom der og vi kom nærmere skole og butikker.

Vi ble så vel mottatt på Otta, og naboene ba oss til St. Hansgrøt. Mor Sigrun deltok i foreningslivet og var med i Otta damekor.

Det var ikke skolehus på Otta. Jeg begynte i 2. klasse på Ebenezer, Øivind på Betel, Johan i Kirkestuen på Selsverket.

For Johan ble det 6 km til skole. På Hamar hadde han to kvartal å gå, men han klaget ikke.

Johan begynte som tiåring å tegne løve på tavla på skolen i Hamar. Den var likeså flott som løven utenfor Rådhuset i Oslo.

Deretter ble det løvsagarbeid. I smiua på Otta ville alle tre guttene bli smed fordi de hadde en onkel som skodde hester. Hester var drømmen for guttene.

Ottas fotballag, tidlig 1930-tall eller slutten av 1920-årene.
Bak fra venstre: Hans Josten, Johan Brattbakken, Olaf Pedersen, Karl Kleiven, Reidar Moen. Midten: Kristian Hagen, Kristian Magnussen, Leif Turmo. Foran: Einar Pedersen, Øivind Bratbakken, Hans Løland. Foto: J.H. Rusten, Otta.

 

Hjalp skomaker Leif Slåen

Etter at de kom til Otta ble Johan sendt til skomaker Leif Slåen med farens sko for halvsåling. Faren skulle til Hamar å bli overrakt en æresmedalje og blomster. Det var en skam å møte opp med de skoene da han skulle svinge seg i Hamardansen. Leif hadde stor haug av sko på sitt gulv. Alle disse har tur først.

”Er det ingen som hjelper deg da”, sier Johan. ”Nei”, kom det fra Leif. ”Jammen om du tar skoa hans far først skal jeg komme og hjelpe deg”, sier Johan.  ”Da må du spørre mor din først”, sier Leif. Det ble ja fra mor. De gikk på skolen annen hver dag og leste lekser på hjemmedagen. Johan fikk sitt ”Skomakerbrev” av Leif.

Så var det fotball, skihopping, ski med kunstig topp, skøyter – for alle tre guttene. Johan brukte alle sine frikvelder sammen med Kristian Magnussen, som bodde på Mathias Øien gård, på å lage fotballbane. De hadde kaffe på termos og hjemmelaget brød med rauost, husker jeg.

Gikk i lære hos fotograf Zeemann

Johan hadde en bestefar på Tynset. Han hadde begynt i lære hos en fotograf i Trondhjem og ble fotograf. Etter en del år som fotograf i Trondhjem og Røros startet han sin egen fotoforretning på Tynset.

Østerrikeren Zeemann var kommet til Ringebu som fotograf og seinere til Otta. Johan gikk i lære hos Zemann og ble fotograf. Han jobbet senere sammen med John H. Rusten hos H. H. Lies Efterfølgere som sønnen Sverre Lie leide bort. Forretningen hadde lokaler i det gamle Otta hotell som den gang tilhørte Bjørkheim hotell og ligger tett ved på andre siden av Storgata.

Johan ble gift med Ragna Hansen fra Otta. Han overtok så bestefars forretning på Tynset.  Ikke nok med det. Det ble Fiolinspiller og Klarinett. Til slutt ble han fotograf på Jørstadmoen for det militære. Han døde 93 år gammel.

Musikk og revy for alle penga

Øivind Bratbakken stod bak mye av tekstene til revyene han var med i. Her følger et av innslagene hans, "Otta-visa". Faksimile fra "Otta gjennom 100 år" Sel Historielag 1996.

 

Øivind begynte først i slakteriet på Coopen, siden i butikken ”Otta landhandleri”.

Så ble det korpsmusikk – begynte med bekken – tromme – fele – saksofon – basshornet. Det var min jobb å pusse.

Så var det Revy: Filerius-Kanitus- og Otta-visa: I storbyen Otta jeg bor.

Navn på Ottas gater. Komponert av journalist i Gudbrandsdølen, Sigurd Skogheim, og Øivind. 

Det var så viktig å kalle Otta for en by, men han fikk ikke høre at Otta faktisk ble by.

Øivind ble gift med Olga Kleiven og de flyttet til Hamar. Der fortsatte han som aktiv korpsmusikker Her dirigerte han Sandvika–Hamar–musikken, Vang musikkforening og jobbet i Tonika musikkforretning (Notebutikken) samtidig som han fortsatte som revyamatør. Når musikken marsjerte og spilte ”Sønner av Norge” var Øivind i sitt ess.

Når jeg ser og hører hornmusikken, ser jeg han for meg den dag i dag.

Startet som urmaker hos Saastad

Rolfs trio
Rolf Bratbakken (t.h.)var først og fremst musiker, og sammen med bror Øivind (t.v.) og Oddvar A. Rusten dannet de "Rolfs trio" Fotoet er fra "Otta gjennom 100 år" Sel Historielag 1996.

 

I likhet med Hermann Wildenvey begynte Rolf som hotellgutt på Bjørkheim Hotell. Bar tunge kofferter fra Otta stasjon. Da fikk han stive fingre og det gikk ikke da han begynte med trekkspill.

Rolf ble Opplandsmester i en konkurranse. Da gikk far Anders til urmaker Saastad og spurte om Rolf kunne begynne der. Så ble Rolf urmaker. Flink sådan.

Rolf ble gift med Astrid Kleiven og de flyttet også til Hamar igjen.

Det ble Rolf som ordnet med klokken i Domkirketårnet. Han tok alle ur i høyden. Det ble problem da Rolf sluttet.

På Otta hadde vi en liten kattunge som ikke kunne gå ned fra et tre. Satt og mjauet til Rolf kom hjem fra skolen og kunne hjelpe den ned.

Rolf døde 69 år gammel.

Drømte om å bli friserdame

Jeg, Margrethe (Grethe), begynte nok som frisørdame, åtte år gammel, for tre små døtre hos Lindsøe på Nordre Kleivrud. Anna og Johannes Lindsøe kom fra Dovre. De kjøpte gården av Iver Rakstad.  Inger, Olaug og Bergljot klippet jeg. Anna var glad. Som betaling for det fikk jeg rømmevafler og råmelk når kua hadde fått kalv.

Frisørdamen i Bokhandelen het Ruth Stenvåg, søster til storskytteren Harald Stenvåg. Deretter kom frisørdamen Aslaug Brovold fra Gjøvik. Senere flyttet hun til Bakkegården. Hun solgte sin frisørforretning til frisør Leif Berntsen fra Moelv og flyttet fra Otta.

Ragnhild Rusten (gift Pedersen) var også frisørdame. Hun var datter til skredder Anton Rusten burta brua. Jeg ville nok ha reist til Oslo for å bli frisør. Det var nok med tre måneder den gang, men det var altfor farlig mente far, så det ble ”nei”.

Begynnelsen av et yrke ble for mig strikking og duker til Bjørkheims salong. Strikking og brodering lærte vi av ukeblader som Hjemmet og Allers Familieblad – blant annet søm, brodering, sy rondastakker, klokkestreng og noter.

Jeg husker at en dame skulle ha fem guttegensere. For ei skam syntes vi 16-åringer, ha fem barn og ikke kunne strikke!

Vi var de første jentespeidere på Otta.

Sveivet iskrem på Frukten

Rolf hadde jobb i frukt- og tobakksbutikken (Frukten) hos Sigmund Blekastad. Så takket Grethe ja til å begynne der. Der ble den første iskrem på Otta laget. Sveivet på en iskremmaskin. Senere kom broderiforretningen hos Ragnhild Blekastad. Etter noen år der ble det for meg konfeksjonssøm av kjoler for et firma i Oslo.

Fortsettelseskolen, det åttende året, måtte vi 14 år gamle ta på Nord-Sel det året. Da måtte vi reise fra Otta klokka halv seks om morgenen og hjem med middagstoget kl tre (15 i dag). Skolebarna på Sel var så snille å begynne skolen én time tidligere enn vanlig tid. Togene gikk bare to ganger hver vei per dag.

Så ble det egen skole på Otta

Da vi begynte i tredje klasse fikk vi Otta skole. Skolen var bygget av byggmester Ole Kristian Sørlie. Han bygget også Hindsæter oppe på fjellet.

Vi hadde så flinke lærere:

* Pål Drivenes var også kirketjener.

* Nils Grotnes var fra en øy i Nordland. Han fortalte at han hadde en søster som bar 100 kilos melsekker hjem fra båten. Nils lærte oss folkevisedansene. Gå polonese. Historier fra de gamle guder. Han studerte egentlig selv for å bli prest.

* Lærer Andres By var fra Nordre By i Grong. Hos ham lærte vi blant annet nynorsk i deklamasjon, tegne firkant, rektangler, trekanter, teater, spise riktig av en suppeskje, ikke kaste en papirlapp og å synge. Vi elsket læreren vår med lang tversoversløyfe og lang 17. mai-sløyfe.

* Lærerinne Marit Kleiven var fra Vågå.  Nydelig – alle elsket henne. Høy og slank – en Åse By-type. Hun hadde småskoleklasser.

Vi ble ekte gudbrandsdøler

Vi ble døler, ekte gudbrandsdøler, ikke noe trøbbel. Men i 4. klasse skulle vi garnnøste og 5 sneise. Da måtte jeg spørre, hva er 5 sneise. På Hamar hadde vi lært at 1 snes egg var 20 egg. Det var vanlig å lodde ut 20 egg på basarer oppe i Åsmarken, der mine besteforeldre bodde.

På Hamar var vi hos skoletannlege. Da fikk vi noe lyserødt pulver å pusse tennene med. Tannpasta var vel ikke oppfunnet enda. Mor og jeg hadde jobben å hjelpe til på basarer til de forskjellige foreninger, som å selge lodd og årer. Det var slitsomt med dukketøyet, særlig rondastakker på dukker.

Det sitter mange dukker borti Amerika med stakker som jeg har sydd. To skolevenninner reiste over. Doris fra Hamar 7 år – hadde mor der borte.  Borgny Nymoen fra Otta 14 år – hadde far der borte. Kom tilbake på besøk med sin mann da vi to jentene var 70 år. Prata kav døl.

Minnes gamle ottaværer

John Rusten begynte fotoforretning på Vinstra. Han var ett år eldre enn meg. Og vi svinget oss i dansen mang en gang. Helst masurka. John var en høy og kjekk kar. Ellers husker jeg Petter Kleiven og baker Larsen Nea lina og ungdommene deres.

Vi flyttet fra Syrristhuset til 2.etasje i Solstadhuset på ”Vestkanten” som vi spøkefullt sa.  Her hadde vi Trond Loftsgård med sønnen Knut og døtrene Bergljot og Astrid. Knut studerte juss. Han måtte ta over Grand hotell da hans far døde tidlig.

Lensmann Haugen, kona Signe og døtrene Ragnhild, Gunvor og Astrid. Det var en snill og koselig lensmann respektert av alle.

Bankkasserer Sigurd Blekastad hadde tre barn på vår alder. Ragnhild og Sigmund drev hver sine butikker mens Olav Aage studerte til ingeniør.

Kjøpmann Jakob Vangen og kona Klara hadde tre gutter. Jarle var flink til å tegne og male. Jeg tror han ble reklametegner. Kåre studerte juss. Han var også en flink idrettsmann. Ole var en tid i Oslo og kom tilbake og hjalp til i butikken.

Kjøpmann B.N. Aasen og kona Agnes hadde mange barn. Døtrene Gunveig og Liv var mine venninner.

Kjøpmann Iver Olstad med sønnen Jakob og døtrene Anne og Kari. De hjalp alle til i butikken.  Alle var interessert i musikk. Iver på fele, Jakob på horn og Anne og Kari på piano.

Apotekerens navn var Indseth. Etter ham kom apoteker Syse med to voksne døtre. Det ble fortalt at apotekerne var kommunens største skattytere i mange år.

Overrettsakfører Gude Furu og kona Sofie: Han brukte spaserstokk når han var ute på byen. Han slo også tennis. De kom fra Vågå og hadde to barn. Ingrid ble gift med dr. Garmo i Lom. Olaf reiste fra Otta, men jeg husker ikke om han studerte eller fikk seg en jobb. Fruen lærte oss tablået – sangen av livets fargespill, livet er alltid skjønt, håpet er lysegrønt, o.s.v. Jeg husker hele sangen.

Tannlege Harildstad med Steinar og Ingeborg. De hadde mistet sin mor like før de kom til Otta. Han gikk morgentur hver dag og hilste på alle og sa hei, hei og smilte til alle de møtte. En koselig, blid familie.

Alle disse ungdommene var på vår alder.

Prest i kirken var Thomas Hauge. Han gikk morgentur hver dag

Kirketjener Bernt M. Ottesen var lærer for Johan på Selsverket.

Om krigen i 1940

Fra brev 19. mars 2010: Jeg ser i Gudbrandsdølen at det er delt ut krigskors. Det var nok flere som var med på forskjellig vis.

Min far lokfører A. Bratbakken kom fra Åndalsnes med nattoget. Jernbanelinjen var skutt i stykker, kuttet tvers av. Men far var rask i vendingen.  Legg deg ned, sa han til fyrbøteren. Så satte far full fart på maskinen og toget kom over – kom unna.

De ble veldig forsinket til Otta, husker jeg. Der ventet vi og visste ikke noe om krigen. Stasjonsmesterens fru Andresen visste hva som foregikk, men ville ikke fortelle hva, bare at det var noe alvorlig.

Juniorsaniteten var på Bjørkheim hotell for å lage bandasjer og stilisere. Vi kunne se ut gjennom vinduene.  Det reiste en vogn med presenning over og så en med norske soldater vekselvis forbi. Vi ble engstelige.

Far reddet da sitt eget og fyrbøteren sitt liv.

Noen år etter freden møttes han som ledet tyskerne og overlevende nordmann hverandre og snakket sammen. Husker ikke navnene på de to, men den historien har jernbanemuseet i sine bøker. Historien og navnene stod også omtalt i Gudbrandsdølen. Jeg har nok den avisen i mine papirer et sted i dag, men vet ikke hvor.

Hilsen datteren til lokføreren.

Bratbakken-familien

Fyrbøter Anders Bratbakken fra Åsmarken ble ansatt som lokomotivfører på Otta i 1923.

Han var gift med Sigrun som var fra Tynset.

De hadde fire barn:

Johan Henrik  – amatørmaler og fotograf 
(f. 20.4.1911)

Øivind Rudolf – slakter – revy – landhandler (f. 20.10.1912)

Margrethe Antonie (Grethe) – håndarbeid 
(f. 20.4.1914)

Rolf Arne – musiker og urmaker 
(f. 14.7.1916)

Bratbakkenbrødrene var aktive utøvere innen sang-, musikk-, idretts- og revyliv på Otta gjennom flere tiår.

Mor deres, Sigrun, var med i Otta Damekor fra det ble startet i 1931.

Øivind svingte også taktstokken i Otta Mannskor ei tid.

Etterord

Som takk for denne historien sendte vi Margrethe Bratbakken Sørli boka ”Gåmålt og Nytt frå Sel bind IV ”. 

I et nytt brev skriv ho ”Eg vart så glad. Det gildaste eg kun få”. ”E går her og ruslar enda og begynner å bli nokså vaksin, 97 år”, skriver hun og legger ved en kopi av et gammelt bilde av brødrene sine som fotballspillere på Otta.

Seinere har vi fått overført mange bilder fra Otta av Per Bratbakken på Hamar.

Odd Bakke

Denne artikkelen ble første gang publisert på selhistorie.no 26. desember 2011.