100 år siden jernbanen Otta – Dombås ble åpnet

Otta har tradisjon for å feire jernbanen, og i år feirer vi nok et jernbanejubileum. I disse dager er det 100 år siden Otta–Dombåsbanen ble åpnet. Jubileet ble markert lørdag 7. desember med et eget veterantog. Jernbaneverket i samarbeid med NSB, Norsk Jernbanemuseum, Dovre og Sel kommuner inviterte på togtur Otta – Dombås –Otta, slik det ble gjort i 1913.

Av Per Erling Bakke, Otta

Otta stasjon 1913

Otta stasjon 5. desember 1913. Ikke så mange hadde møtt opp da åpningstoget kom til Otta denne desemberdagen for 100 år siden. Været var heller ikke det beste. I togsettet var det blant annet to sovevogner og en salongvogn. På stasjonsbygningen sees reklameskilt for forskjellige virksomheter som på denne måten reklamerte for sine tjenester. Foto: H.H. Lie, hentet fra Norsk Jernbanemuseums årbok 2013.

 

Jubileumsturen er den tredje 100-årsfeiringen av jernbanen på OttaDen første var i 1954, da Otta var ett av stedene langs Dovrebanen som feiret den første jernbanen i landet: Hovedbanen Christiania – Eidsvoll som ble åpnet i 1854. Den neste var for bare 17 år siden, da vi feiret at jernbanen kom hit i 1896.

Jernbanen la grunnlaget

Det var nettopp det at jernbanen ble framført hit – sammen med stedets geografiske beliggenhet, i krysningspunket til to store dalfører med ferdselsveger i nord, sør og vest –
som gjorde Otta til et knutepunkt, og som dermed la grunnlaget for stasjonsbyen.

Utviklingen skjedde raskt. Alt ved århundreskiftet var det etablert tre hoteller i tillegg til skysstasjon. Postkontor, telefonselskap, apotek, bank, bokhandel, bergverk og steinindustri var etablert, og handelsmenn startet sine landhandlerier. I 1908 ble Sel egen kommune, med både lensmann og distriktslege som hadde kontor og bolig på Otta. Grunneiere solgte eller bygsla villig bort tomtegrunn. Østlandske Stenexport etablerte seg og kjøpte opp store arealer som i sin tid ble solgt videre til boligtomter. Jernbanestasjonen med sine mange ansatte, ble stedets største arbeidsplass. Med dette var det skapt et godt grunnlag for framtidig vekst og utvikling av stasjonsbyen.

Ett kart fra omkring århundreskiftet viser kvartalsstrukturen med regulerte breie gater. En byggmester betegnet framveksten den gang slik:

Otta begynte at innta former som by med gaderegulering, haandverkere, kafeer o.s.v. Huse bygges og ligsom gror op af jorden ved et trylleslag. Det er bergrigdommer i form af skifer og klæber, jernbanen kom og gjorde verdier af, som betinget Ottas hurtige vækst”

Fra stasjonsby til by

Det var reine ord for det som seinere utviklet seg og ble byen ved Rondane og der Pillarguri står på sokkel ved stasjonen og er blitt vårt symbol og kommunevåpen.                                                  

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.    

Otta – Dombåsbanen

Dombås stasjon 1913.

Dombås stasjon 5. desember 1913. Ett hundretalls personer hilste åpningstoget da det kom til Dombås. Flagg var heist og det ble holdt taler og hvor banen ble ærklært offisielt åpnet. Dagen etter var banen i full drift. En rutetabell fra dette året viser at hurtigtog mellom Otta og Dombås, med tre stopp underveis, brukte 1 time og 46 minutter. Foto: H. H. Lie, hentet fra Norsk Jernbanemuseums årbok 2013.

Arbeidet startet 1909

Hvordan startet så det hele for mer enn 100 år siden? Stortinget besluttet i 1907 å føre jernbanen videre til Dombås. Ved kgl. res. av 15. august 1908 ble det bestemt å sette i gang arbeidet. Stikking av banetraseen ble utført samme høst, en strekning som utgjorde 46 kilometer. I 1909 var arbeidet i gang. Arbeidet nord for Otta foregikk samtidig med graving i Lågen hvor elveløpet ble lagt om i forbindelse med uttapping og tørrlegging av Selsmyrene. Ved flytting av elveløpet ville en få en sikrere linje.

Høsten 1911 var linjen planert helt fram til Laurgard. Planen var at stasjonen på Sel var tenkt lagt i skråningen opp for Laurgard, men den ble av geografisk årsak flyttet lengre sør, på grunn under Øygarden.

Artikkelen fortsetter nedenfor bildet.

Nord-Sel 1913, Sel Hotell og jernbanestasjonen.
Sel stasjon 1917. Stasjonen sto ferdig til baneåpningen 5. desember 1913 med John Pedersen som stasjonsmester. Han ble samtidig ansatt som poståpner på Sel.

Sidespor var anlagt til Østlandske Stenexport sitt lagerhus som sees i høyre bildekant. Bedriften anla omkring 1917- 1918 taubane fra bruddet ovenfor Lalm og over åsen og ned til lagerhuset. Herfra gikk transporten med klebertalkum videre med tog. Sel mistet togstopp for persontog i 1965, men på grunn av stor godstrafikk var stasjonen betjent fram til 1975.

I forgrunnen Sell Hotell. Det sto tidligere i Rosten der det var brukt under anleggstida. Hotellet var blant annet brukt av turister som kom med toget og som overnattet der før ferden gikk videre til seterpensjonatene på Høvringen. Bygningen ble revet i 1970-årene. Foto: Carl Normann.

Arbeidet i Rosten bød på store utfordringer i form av fjellsprengning. Her ble sprengt ut tre tuneller med en samlet lenge på 385 meter. Banen var bygd for 15 tonns akseltrykk. Det var imidlertid ikke den ”gamle bana” sør for Otta, den var bare for 12 tonn.

– og ble ferdig 1913

Sommeren 1913 var stasjonsbygningene kommet under tak og det gjensto noen kilometer av skinneleggingen fram til Dombås. 5. desember ble banen offisielt åpnet – med pomp og prakt, og i nærvær av autoriteter og folk som sto i spissen for prosjektet.

2000 døler feiret på Otta

Noen dager tidligere, søndag 23. november, var anleggsfolk og bygdefolk invitert på togtur til Dombås. For å skysse de opp de bratte Dombåsbakkene var toget forspent med hele tre lokomotiver og mange vogner. Da toget kom tilbake, hadde det om lag 900 passasjerer om bord. I alt var det nær 2000 mennesker samlet på Otta denne ettermiddagen. Dagen ble avsluttet med fest på Solvang.* Dette var det gamle Solvang som lå der Otta skole er i dag.

300 mann var med i arbeidet 
Folketellingen 1910 viser at mange bygdefolk var engasjert i jernbaneanlegget – så vel familieforsørgere som ungkarer. Som regel var de fra små bruk og heimer rundt om i Sel. Enkelte stilte med hest og var engasjert med kjøring, blant annet gruskjøring.

Steinar Jostuen, som bodde på bruket Flåten opp for Loftsgård, var i tellingen yrkesmessig betegnet som ”Jordbruger Kjørlekar for Otta–Domaasbanen”.

Johan Dahlby som bodde på Lille-Otekren, var betegnet som jordbruker og jernbanearbeider. Han var for øvrig bas på ett av arbeidslagene. 

 

Følgebrev fra 1911, Otta-Dombåsbanen.

Følgebrevet, stemplet januar 1911, viser at Otta - Dombåsbanen, avdeling 1, (Sel) hadde kontor på Otta under anleggstida. Av følgebrevet går det fram at anlegget hadde portofrihet for sending av pakkepost til en av sine ingeniører bosatt på Laurgard.

I Bygdebok for Vågå og Sel, bind 4, dokumenterer Ivar Teigum ut ifra egne studier en nøye beretning over de som arbeidet på bana gjennom Sel:

”Under dei fem anleggsåra 1909–13 kan det ha vore så mange som 250–300 mann sysselsette til kvar tid med jernbaneutbygginga gjennom Sel kommune. I 1910 finn vi 75 mann buande i Selsverket krins, på Sel og i Rostgrenda til saman litt over 190, på Otta om lag 25. Med utgangspunkt i folketeljinga frå 1910 reknar vi med at 288 personar til saman på teljetidspunktet* var direkte sysselsette i anlegget”.

Teigum konkluderer med at i avdeling 1 Sel, i årene 1910–1914 fordelte arbeidstakerne seg slik: 20,6 prosent hadde Sel som heimkommune, 33,3 prosent kom fra andre kommuner i Gudbrandsdalen, mens de resterende 46 prosent var fra andre steder i landet. Av svenske arbeidere var det bare en håndfull i Sel. *Tellingsdagen var 1. desember, og arbeidet var gjort i løpet av to uker.Følgebrevet, stemplet januar 1911, viser at Otta - Dombåsbanen, avdeling 1, (Sel) hadde kontor på Otta under anleggstida. Av følgebrevet går det fram at anlegget hadde portofrihet for sending av pakkepost til en av sine ingeniører bosatt på Laurgard.

Bodde på gardene

De utenbygds anleggsarbeidere bodde rundt om på gardene i Sel og Dovre. Flere av dem hadde også med familien. Noen var ingeniører, andre kontorfolk og materialassistenter.

På Villa Westend på Otta ble det leid ut husrom til to jernbaneingeniører, den ene hadde familien med. På Sygard Loftsgård bodde en ”distriktskasserer ved Jernbanen” og på Nyhusom to ”jernbanekontorister”, den ene med kone og ett barn.

På gardene videre nordover hadde mange av anleggsfolket fått seg husrom, enkelte hadde også her med seg ektefelle. Således bodde på Nordre Kleivrud (Øien) fem arbeidere, derav én med ektefelle. På Midtre Kleivrud bodde det en familie på fem, både far og to sønner arbeidet på anlegget. På Hole bodde det seks, og på Geitsida var det bosatt sju anleggsarbeidere. Også Ulmo, Smedstuen, Tollefstuen, Botten, Moen og Skjenna huset flere. På Stampen og Garden huset de fem hver, likedan på Ulvolden, av dem én svenske.

Fyll og spetakkel

Syver Ulvolden (1917–2012) forteller i gardshistoria til Ulvolden:

”Under byggingen av jernbaneanlegget nordover fra Otta i åra mellom 1909 og 1913 bodde det mange anleggsfolk rundt om på gardene. I helgene ble det en del fyll og uro. Ei helg hadde Storsvensken drukket seg pære full og fikk delirium. Han kom til Ulvolden aldeles rasende og ville bryte seg inn. Som rimelig var ble både bestefar og far redde. De forskanset seg innafor døra. Far tok med seg en stor smedhammer, mens bestefar var klar til å forsvare seg med kavlen til mangletreet. Far sa at hadde svensken brutt opp døra, hadde han brukt hammeren.”

Tog på Dombås 1913.Dombås stasjon 23. november 1913. Denne formiddagen ble det kjørt ekstratog fra Otta for anleggsarbeiderne og andre. Ett par hundre deltagere var med fra Otta og underveis gikk det på nye passasjerer. Toget var forspent med tre lokomotiver for å trekke det lange togsettet opp Dombåsbakkene og til Dombås. Lokomotivene var pyntet med norske flagg. Da toget på ettermiddagen kom tilbake til Otta hadde det ca. 900 passasjerer om bord. Foto: Fra Norsk Jernbanemuseums årbok 2013.

Fest for anleggsfolket

(Lillehammer Tilskuer 24.11. 1913)

”Festen for anleggsarbeiderne på Otta–Dombåsbanen i går ble meget vellykket. Et par hundrede deltagere samlet seg på Otta stasjon og fulgte med toget, som kl. 11.30 avgikk til Dombås. En masse folk var fremmøtt så vel på Otta stasjon som ved de andre stasjoner oppover. Lillehammer Musikkforening spilte ved hver stasjon.

Ved ankomsten til Dombås ønsket ingeniør Worsøe arbeiderne velkommen til festen og uttalte håpet om, at den måtte bli vellykket. Deretter holdt overingeniør Dag et foredrag om det avsluttede arbeid ved banen, og ga samtidig oversikt over banens kostnader. Tilslutt bragte han en takk til dem, som hadde holdt ut med dette arbeidet helt til slutten.

Banedirektør Darre Jensen ønsket deretter på hovedstyrets vegne velkommen til festen og uttalte håpet om, at banen ville bli til nytte og glede for distriktet. Derpå frambar han en takk til ingeniørene, som hadde levert tegningene til banen, til kontorpersonalet, oppsynsmennene og ikke minst til arbeiderne. Han hadde sjøl vært jernbanemann i 20 år, så han hadde mange gode venner blant jernbanearbeiderne. Også arbeidernes hustruer bragte han en takk. Det var ofte et vanskelig verv, mente han, å være en jernbanearbeiders hustru. Til slutt utbragte banedirektøren et 3 x 3 hurra for den nye bane.

Ved togets avgang fra Dombås fulgte det med ca. 900 mennesker, som alle skulle delta i festen. Ved ankomsten til Otta var det med festdeltagerne visstnok henimot et par tusen mennesker på føttene."

Fest på Solvang

Etter ankomsten gikk festdeltagerne med musikken i spissen til Solvang, hvor de ble bevertet med kaffe.* Deretter var det kinoforestilling i festlokalet, som for anledningen var særlig vakkert dekorert, blant annet med flagg. Da forestillingen var forbi begynte dansen, som varte til henimot kl. 23.30, da toget med de fleste deltagerne i festen vendte tilbake til Dombås. 
Festen forløp pent og rolig i alle henseender. 
* Ikke plass til alle, men det var tre hoteller og kafè hos Mari Havn på Havnstad (Pillarguri Kafè)

En smuk høitidelighet 

(Lillehammer Tilskuer 8. 12. 1913 - utdrag).

Åpningen av Otta–Dombåsbanen fant sted fredag (5. desember). Ekstratoget som var oppsatt i anledning av åpningen gikk fra Kristiania torsdag kveld ved 23-tiden og kom til Lillehammer ved 5-tiden om morgenen. Her ble toget stående, mens de reisende oppholdt sig i sovevognene til ca. kl. 09.30 da det gikk oppover dalen med de innbudne her fra byen. I de makelige førsteklasses kupeer rullet man forbi den ene stasjon efter den annen. Toget stoppet bare ved enkelte stasjoner for å ta med de respektive ordførere som var innbudt til åpningen.

På Otta var flaggene heist, været var imidlertid dårlig, ca. 50 personer var møtt opp på stasjonen. På Dombås var møtt fram ca. 100 personer. Nærmest stasjonen var flagg heist og foran stasjonsbygningen var talerstol reist, pyntet i norske farger med baldakin over.

Banedirektør Darre Jensen ga en kort oversikt over banens historie. 
Den hadde en prislapp på 4.961.350 kroner. I tillegg betalte Kristian Amt og kommunene 550.000 kroner for andre utgifter, blant annet for grunn og gjerdehold. 
Anlegget var utført under ledelse av overingeniør Mæhre.

Statsråd Urbye brakte kongens beste ønsker for distriktene som vil bli berørt av banen og uttalte hans håp om at de forventninger disse stiller til banen må gå i oppfyllelse.

(Statsråden fortsatte)
Hver ny bane, som åpnes, hver ny vei, som bygges, hver ny dampskipsrute som settes i gang langs vår kyst, er et ledd i arbeidet på nasjonalt, kulturelt og økonomisk å styrke landet. Av alle samferdselsmidler virker jernbanen her sterkest, først og fremst fordi den kommer så mange flere til gode. Derved også ved en bane som denne, fordi den er knyttet til vårt jernbanenett på en slik måte, at her dannes det forbindelse mellom Sørland og Nordland.

Når vi taler om den nasjonale betydning av et anlegg som dette, så skal vi også huske dens betydning av at det øker landets vernekraft, om faren skulle true oss. 
Det er en særlig grunn til å nevne dette i denne dal. For med de tradisjoner som her lever, kan vi være trygge for at det ikke blir dårlig hjelp som kommer fra denne dal, hvor bøndene knuste en fremmed hær.

Etter å ha takket alle som hadde arbeidet med anlegget, erklærte han banen for åpnet.
Like etter var det middag på Dombaas gard med 5060 gjester.

Ved middagen referte Amtmannen følgende telegram fra Kongen:

Sandringham 5.12.13
I Anledning af Dombaasbanens Aapning sender jeg mine bedste Ønsker. Maatte de Forhaapninger, som knyttes til Banen, bli opfyldt, og maatte det ikke vare lenge, før det nordlige Norge tilknyttes til denne Forbindeselinje. Jeg sender Ingeniører og Arbeidere, som har hat med Anlegget at gjøre, en Tak for deres Arbeide.
Haakon

Efter Middagen servertes kaffe avec og man tilbragte en Times tid i hyggelig Samvær, indtil Toget ved 6 ½-tiden satte sig i Bevegelse nedover igjen. Festen var slut. Ordførerne steg av – den ene efter den anden paa Stationene nedefter. Snart begynte det at tømmes i Kupeene. Men alle var begeistret over turen”

Tog og bil avløser hestetransporten

Med jernbaneutbyggingen og de første automobiler på vegene ble behovet for at skysstasjonene holdt et visst antall hester mindre. Hesteholdet på Otta Skysstasjon ble derfor i 1910 satt ned til tre hester året rundt. I 1914 fastslo herredstyret behovet til to hester. 
I 1915 ble det første rutebilselskapet i Ottadalen stiftet, A/S Geiranger – Nordfjord – Otta.

Toget og bilen tok etter hvert over kommunikasjonene og det gamle skysstellet og skysstasjonene i Gudbrandsdalen fikk etter hvert sin avløsning. Det var blitt ei ny tid.

Kilder:
Foruten kildene i artikkelen er også brukt Norsk Jernbanemuseum, Årbok 2013 som kilde
.

Denne artikkelen ble første gang publisert i Norddalen 12. desember 2013 og er republisert på Selhistorie.no 14. desember 2013.
____________________________________________________________________