Grand Hotell brant ned til grunnen

23. november 1909 brant Grand Hotell ned til grunnen. Dagen etter beskrev Lillehammer Tilskuer hendelsen slik: Grand hotel paa Otta herjet av Ildebrand.

Av Per Erling Bakke, Otta

Far og sønn, Knud og Trond Loftsgård, gardbrukere på Sygard Loftsgård må regnes blant Ottas første gründere. Med sin posisjon som grunneiere kom de til å legge grunnlaget for utviklingen av Otta som stasjonsby. Da jernbanen kom til Otta i 1896, ble skysstasjonen flyttet til Loftsgård med Knud som stasjonsholder. Likevel så han behovet for et hotell i tillegg til skysstasjonen. Han bygde sitt Grand Hotell, et stort treetasjers hus på garden et steinkast sør for skysstasjonen – der Solstad Kafé ligger i dag.

23. november 1909 brant imidlertid hotellet. Og dagen etter, 24. november 1909, beskrev Lillehammer Tilskuer hendelsen slik: 

 

Grand hotel paa Otta herjet av Ildebrand

Kl. 3 igaar Eftermiddag brød der ud Ild i Grand Hotel paa Otta. Den første, som opdagede Branden, var Uhrmager Ingebrigtsen netop kommet hjem fra Middag, da han saa det røg i Taget. Han løp da strax hen og varskuede Hotellets Bestyrer Trond Loftsgaard. Denne løp strax opover Trappen med en Bøtte Vand i Haanden. Kommen op i trdje Etage fik han se, det brænte i et Værelse der. Han spylede Vandet udover og raapte om Hjelp og løp saa nedover igjen for at hente mer Vand. Men da han for anden Gang kom op, stod Værelset i lys lue. Han løp da ned i anden Etage og fik sin kone ud.

Imens havde Uhrmageren gjort anskrig, og folk strømmede til fra alle Kanter for at hjælpe.

Grand Hotel som Knud Loftsgaard bygde på Sygard Loftsgaard i 1890-årene, var i sveitserstil, en svært representativ og dominerende byggestil i denne tida. Hotellet brant ned i 1909. Hotellet lå der Solstad kafé er i dag (2009). Foto: H.H. Lie, 1899.

Vand fra Elven
 

De ankommende Vagtmandskaber pumpede og bar Vand fra Elven og gjorde alt, hva der kunde gjøres, for at slukke, men Ilden greb om sig med en voldsom Fart, og kort efter var hele Bygningen et eneste Ildhav.

Da de nu saa, at der var fryktesløst at redde Bygningen, opgav de ethvert Forsøg paa at slukke. I stedet gik de igang med at redde ud det Indbo, som man kunde faa fat paa. Det meste af Indboet i første Etage blev reddet, medens alt i anden og tredje Etage, deraf alt Tjenernes Tøi, som ikke var assurert, gikk tabt.

 

Nabohuse truet
 

Imidlertid truedes de nærmeste Huse, Olstads Landhandleri, Telefoncentralen og Skydsstationen, hvor Otta-Dombaasbanen har sine Kontorer, af Ilden. For at redde disse udfoldedes et energisk Arbeide. Af Jernbanen fik man udlaant to Presseninger, som ble spændt om de mest udsatte Punkter, foruden 2 pumper, hvoraf den ene gikk i stykker lige i Begyndelsen. Desuden havde man flere Assurancesprøiter.

Mandskaperne ble opstillet i Rad og Række helt fra elven op til Huserne, saa Vandbøtterne gikk fra Haand til Haand. Paa denne Måde lykkedes det omsider at redde de truede Huse.

En Del Petroleumsfade, der stod udenfor Olstads Landhandeleri paa den Side, der vendte mod Hotellet, blev i tide bragt i Sikkerhed.

 Og den vakre Birkeskog omkring Hotellet blev heldigvis – takket være Skogforvalter Winsnæs – reddet fra at nedhugges.

I Løpet af en Time var Hotellet totalt nedbrænt. Kun en Peis og et Stykke af en Skorstein er alt der staar igjen af den vakre Hotelbygning. Om Ildens Opkomst ved man endnu intet med Sikkerhed.

Allerede sommeren etter, i 1910, kunne imidlertid Trond Loftsgård ønske de første gjester velkommen til nytt hotell. Det var skysstasjonen, som fra da av ble det nye Grand Hotell.

Denne artikkelen er første gang publisert på selhistorie.no 22. november 2009