Nord-Gudbrandsdalens første avis startet på Otta i 1939

Av Per Erling Bakke, Otta

 

 

 

Et tidsskifte

Det ble betegnet som et tidsskifte da Eiliv Bakke lanserte sitt bygdeblad på Otta i 1939. Flere hilste nyskapningen velkommen i bladets første nummer. Og slik lød innledningen i et av hilsingsordene:

”Det skulle gå både vinter og vår og mange år, før den gamle tanken ble til virkelighet: Den at Gudbrandsdal  fikk si eige avis på Otta.

 Denne gongen òg var det ein Skjåkvær som tok løftet. Sist – for snart 100 år sia – var det Sylvester Sivertson: Han som starta ”Tilskueren” på Lillehammer, den første avisa der. Betegnende nok er begge disse aviskara slektninger òg, så det tyde på at journalistikken og tiltaket ligg til slekta.

Det er ei sund og naturlig utvikling dette, at landsbygda tar ledelsen sjøl, også når det gjelder ei så livsviktig sak

som pressa. Dette var ikke mulig i gamle dager, da både trykkeri og redaksjonskontor måtte ligge i byen, hvor alt som hette aviser kom ut. Men alle veiger fører ikke lenger til Rom.

I dag har vi også fått et tidsmessig og moderne utstyrt trykkeri på Otta. Hvor denne frie avisa kommer ut, midt i hjertet av Gudbrandsdalen (Kaare Halvorsen).”

Av andre som hilste det nye bladet velkommen var kjentfolk som Nils Christiansen, Ragnar Solberg og Tore Ørjasæter.

Fra idé til virkelighet

I januar 1937 hadde kunstmaler Kaare Halvorsen startet sitt eget blad på Lillehammer. Det het ”Folkebladet for Østlandet” og kom ut en gang i uka. Eiliv Bakke, som arbeidet på Oppland fylkeskontor, var fast medarbeider i bladet. Det kom imidlertid ut bare et års tid. 

Etter hvert modnet tanken hos Bakke om å starte sin egen avis. Med sine synspunkter i samfunnsspørsmål var det ikke alltid han fikk spalteplass for egne meninger i andres aviser.

På Otta leide han lokaler hos John Turmo på Otteng, et to etasjers hus som lå ut mot Ottaelva.* Her startet Bakke Otta Bok og Avistrykkeri ** med fire ansatte i trykkeriet, regnskapsfører og seg sjøl som innehaver, utgiver og redaktør. Demokratenes Blad kom med sitt første nummer 22. februar 1939.

I ettertid ga han dette bilde av stasjonsbyen: ”Før krigen kom, var Otta et fritt sted med et godt miljø og travle mennesker. Avisen ble også godt mottatt på Otta”.

*Huset er for lengst revet og eiendommen bebygd med enebolig, i dag bedre kjent som Mostugugate 2.
** Forløperen til Engers Boktrykkeri, i dag AIT Trykk Otta AS.

Første lederartikkel

”Vi har gått i gang med dette bladet fordi vi vil dekke et behov. Allerede for flere år siden var vi klar over at Otta måtte få sin egen avis, et lokalblad for nordre delen av Gudbrandsdalen. Vi har arbeidet med saken, og her kan vi vise fram resultatet.

Dette bladet står i enhver henseende fritt og alene, som en representant for generasjonen hittenfor tallet 1900. Det vil gi plass for alle slags politiske anskuelser og jo friskere innlegg desto bedre, men redaktøren vil forsøke å holde en linje i dets ledere, ut fra distriktets kultur og behov.

Demokratenes Blad kan rose sig av å ha allerede idag, mange av dalens beste penner, frie folk som intet heller vil enn å si sin oppriktige mening. Nyhetstjenesten er ordnet på tilfredsstillende måte og meget synes å ligge godt til rette for våre bestrebelser å lage den best mulige lokalavis for Nord-Gudbransdal, for bygdene Dovre, Lesja, Skjåk, Lom, Vågå, Sel, Heidal og Nord-Fron. Skulde det senere vise sig hensiktsmessig vil vi forsøke å erobre terreng sydover. Foreløpig kommer bladet hver mandag, onsdag og fredag, men vårt trykkeri, som er vel utstyrt i enhver henseende, vil kunne levere dagblad når som helst."

Kommisjonærnettet utbygges

Av bladets første nummer går fram at faste abonnenter får avisen tilsendt i posten. Løssalgsnettet fra starten omfattet Ottadalsbygdene, Nord-Fron, Heidal, Otta og Sel. Og distribusjonen var med gods- og melkeruter. I førsteutgaven søkes også etter kommisjonærer på Lalm, Vågåmo, Tessand, Garmo, Fossbergene (Lom), Sel, Sjoa, Faukstad og Heidal.

Skiftet navn til Dølenes Blad

Fra 5. mars 1940 gikk bladet over til å komme ut to ganger i uka, tirsdag og fredag. Antall abonnenter var nå oppe i 1300.

Krigshandlingene våren 1940 gjorde at det ble stopp i virksomheten ei tid. Bakke var fenrik og nest-kommanderende i et feltkompani og var med i kamp-

handlingene på Dovre.* Avisen kom imidlertid ut igjen i løpet av sommeren/høsten.

I oktober dette året forandret Bakke navnet til Dølenes Blad. Han tenkte å drive avisen som en upolitisk lokalavis til krigen var slutt.

*Om sine krigsopplevelser har han skrevet en beretning i Årbok for Gudbrandsdalen 1970 samt tre artikler i avisa Dagningen (25.04. 1980. 16.04. 1982 og 24. 04. 1985).


Lot seg ikke kue

I juni 1941 begynte Statens presseleder i Oppland å blande seg inn i redigeringen av avisen. Etter flere brev til Bakke kom presselederen til Otta og presiserte myndighetenes (NS-ledelsen) krav til redaksjonelt stoff. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

La ned avisen

Bakke svarte at fikk han ikke redigere avisen slik han sjøl ønsket, ville han legge ned avisen.

I lederartikkel 19. desember varsler han sine lesere at avisen går inn. Det siste nummer av Dølenes Blad kom ut 30. desember 1941. Bakkes arbeid med ei fri og uavhengig lokalavis i Nord-Gudbrandsdalen var dermed slutt.

Etter frigjøringen i 1945 kom det igjen ut ei lokalavis på Otta med samme navn, Dølenes Blad, men den hadde ikke Bakke noen befatning med.
.

Det var ikke med lett hjerte at Eiliv Bakke la ned avisen 19. desember 1941. Faksimile av lederartikkelen "Dølenes Blad går inn.

Utdannet i Forsvaret

4. mai 2009 er det 100 år siden Eiliv Bakke ble født på Bakke i Skjåk. Her voks han opp som nummer to i en søskenflokk på seks. Etter folke- og fortsettelseskole gikk han Infanteriets underoffisersskole på Fredriksten festning i Halden. Underoffiserskolen var samtidig middelskole.

Våren og sommeren 1930 var han betjent hos lensmann Sølfest Haugen i Lom. Samme året fulgte han opp med vel ett års engasjement som betjent hos lensmannen i Nord-Odal. 

Etter å ha tjenestegjort som sersjant i Garden ett års tid, kom han i 1932 til Lillehammer. Her var han betjent de neste fem årene på Oppland fylkeskontor. Somrene 1937 og 1938 var han tilbake i Forsvaret hvor han tjenestegjorde på Jørstadmoen og Terningmoen.

Samfunnsengasjert

Som ung lensmannsbetjent i Nord-Odal opplevde han arbeidsløsheten og hvordan dette virket inn på folks dagligliv i ei skogsbygd først på 1930-tallet. Dette gjorde at han begynte å interessere seg for sosiale spørsmål. Med sitt sterke samfunnsengasjement ga han fra krigens slutt og årene framover ut flere bøker der han forfektet sine teorier. Blant disse var ”Nytt lys over samfunnsforvaltingen” hvor han blant annet satte lyset på arbeidsløshet og de forskjellige sosiale trygdeordninger.

I andre bøker lanserte han idéen om innføring av det han kalte ”eksistenstrygd”. Han mente at alle burde ha en viss inntekt som ga dem et minstemål av levemåte. I tillegg skulle en tjene etter egen innsats og arbeid. Som sterkt engasjert i EF-debatten ga han i 1967 ut bok der han skrev om ”Alternativet til Romatraktaten”.

"Dølenes Blad" 
går inn.

Det er ikke med lett hjerte vi idag ser oss nødt til å meddele våre abonnenter at "Dølenes Blad" ikke kommer ut efter nyttår.

Etter en meget strevsom start med mange vanskeligheter av høist forskjellig art var avisen nu såpass innarbeidt at dens selvstendige økonomiske eksistens var sikret, og vi kunne ta fatt på oppgaven for alvor. Men i det øieblikk vi kan konstatere denne gledelige kjensgjerning, opdager vi at de ikke lenger er til stede de forutsetninger som avisen var tiltenkt fra førsten av. Den blev skapt for å være et redskap i åndslivets tjeneste først og fremst for den person som startet den, og når nu dette ikke lenger er mulig, da er den heller ikke lenger tjenlig for oss, og vi lar den gå inn.

Vi beklager overfor abonnentene at vi måtte slutte før den egentlige opgave var begynt.
Red.

Fylkesarbeidssjef

Ved krigens slutt ble han av Fylkesmannen i Oppland anmodet om å overta stillingen som sjef for et fylkesarbeidskontor som skulle opprettes på Lillehammer. Han tiltrådte 1. juni 1945 og  var i stillingen fram til han ble pensjonist i 1976.

Som pensjonist bodde han i Mesnali. Her hadde han en stor samling av bøker, både utenlandsk og norsk litteratur. Daglig tok han bussen til byen, blant annet for å hente post og sine mange aviser. Hans stamkafé på Lillehammer var på Bøndernes Hus. Her traff han kjente som han blant annet diskuterte dagens aktuelle begivenheter med.

De siste månedene av livet bodde han i heimbygda. Eiliv Bakke døde på Skjåkheimen den 17. januar 2002 i en alder av 92 år. Begravelsen var fra Skjåk kirke 25. januar.

Denne artikkelen er første gang publisert på selhistorie.no 18. februar 2009